Med brede strøk

Precious var fjorårets store indiefilmsuksess i USA. Gode skussmål på Sundance-festivalen, mengdevis av priser og nominasjoner, og nå i sentrum for diverse Oscar-spekulasjoner. Fortjent?

Allerede fra filmens første replikker er det liten tvil om hvor det bærer. Precious er 16 år, overvektig, analfabet og blir mishandlet hjemme (senere skal man også få vite at hun har blitt voldtatt av sin far og venter hans barn - for andre gang). Alt dette fortelles eksplisitt, men i tillegg forferdelig usubtilt og uelegant. Dessverre skal dette bli toneangivende for resten av filmen.

Precious forteller historien om en ung jente som befinner seg på bunnen, men er sterk nok til å karre seg opp, mot alle odds. Heri ligger filmens budskap, og den ynder å tvinge det på deg ved hver gitte mulighet. Den velkjente følelsen fra barndommen kommer tilbake; jeg nekter å spise, og mamma leker «flyet skal inn i hangaren» for å presse i meg maten. Men jeg er mett for lengst. Og jeg har dessuten utviklet en aversjon mot karakteren Precious. Når hun åpner munnen er det stort sett i den hensikt å hamre inn budskapet ytterligere, og uansett om det er suksess eller nederlag hun opplever, lasses det på med patos til begeret flommer over. Jeg vil gjerne sympatisere med henne, men det går ikke når regissør Lee Daniels insisterer så hardt på at jeg skal gjøre det.

Men det er mye gull å finne blant all gråsteinen. Gabourey Sidibe bør ikke dømmes ut fra materialet hun har å jobbe med, for hun gjør en virkelig god og troverdig tolkning som Precious. I tillegg overrasker to ikke-skuespillere. Lenny Kravitz er ganske brukbar i en liten birolle, men en nesten ugjenkjennelig Mariah Carey er svært imponerende som sliten sosialarbeider. Kalkunen Glitter er glemt. Her beviser hun at har både talent og tilstedeværelse. Men hun overgår likevel ikke Mo'Nique i rollen som Precious' mor. Hun tilfører karakteren mer nyanser enn det ellers er i filmen til sammen, og det er nærmest uforståelig hvor rørende hun klarer å portrettere en kvinne som behandler datteren sin så grusomt.

Nettopp derfor er det så irriterende når moren eksplisitt forklarer hvorfor hun gjør det. I dette øyeblikket, helt på tampen av filmen, mister den sitt siste element av subtilitet. Historien om Precious blir aldri annet enn en pinlig åpenbart konstruert tristesse, malt med altfor brede strøk.