Mye hyling, lite tafsing

Den jevne student vil nok forbinde konsert med skriking, brøling, fyll, hopping og pekefingre som hamres i luften i retning av scenen. Tomme ølbeger spretter kanskje opp fra publikum som popcorn fra en gryte, og gjerne, om man er heldig, får man til og med anledning til å tafse litt på dama foran i kampens hete.

Slik var det altså ikke under Thomas Dybdahls konsert i Storsalen på onsdag. Et mer stillestående publikum har jeg aldri sett på Samfundet før.

Det virket imidlertid som om folk flest visste hva de gikk til. I det øyeblikket dørene åpnet seg, oppstod det nemlig en nærmest dyrisk stemning der inne. Folk kastet seg over sitteplassene som om stolene skulle være villige jomfruer.

Dybdahl startet ut med «The World Is My Oyster», etterfulgt av en annen låt fra det nye albumet Waiting For That One Clear Moment. Jeg innså allerede her hvordan disse sangene hadde vokst på meg siden jeg skrev plateanmeldelsen (i UD#8), og at de bare trengte litt tilvenning, slik som det ofte er med ordentlige kvalitetslåter. Det slo meg også hvor godt de passet inn i repertoaret hans med hensyn til konsert. Generelt holder nemlig den nye plata en smule høyere tempo og trøkk enn forgjengerne, og bidrar dermed til å guffe opp hele stemninga et hakk. «Party Like It’s 1929» er første Dybdahl-låt som faktisk står i fare for å bli spilt på fest, og jeg observerte minst tre personer i lokalt som tillot seg å vrikke litt på hoftene til nettopp denne.

Jeg synes imidlertid at Dybdahl burde fordelt de nye låtene, og for øvrig de tidligere som holder litt høyere tempo, bedre. I begynnelse var stemningen på konserten nemlig overraskende god, og artisten holdt fin dialog med publikum. Under «Cecilia» forsøkte han å dra publikum med på allsang til strofen «Here I am, flesh and bones». Men det var ikke før han ropte: «Hører dere meg? OK. For jeg hører faen ikke dere.» at folk virkelig turte å trå til. Til gjengjeld ble det da både mektig og magisk stemning. Godt mulig konsertens høydepunkt.

Men så virket det som sagt litt som om festen dabbet av. Plutselig var vi inne i en fase med lite, om ingen, dialog med artisten, samtidig som låtene så å si uten variasjon var uhyre rolige. Her hadde det nok gjort seg med et par raske låter for å vekke det gjespende publikumet. Og jeg klandrer dem ikke. Om man ikke er den største tilhengeren av Dybdahl og kjenner musikken hans, kan konserten i dette partiet ha virket tung og ensformig. Selv jeg som er ivrig fan tok meg i å kvele en gjesp eller to her.

Jeg overhørte et par overraskede jenter i det mannen der oppe bukket og takket for seg. De var nemlig av den oppfatning at Dybdahl gikk av scenen så tidlig. Jeg tipper de fire guttene foran dem ville ha sagt seg uenige. Om det ikke var for at de i dette øyeblikket sov.

Ekstranummeret var kort og greit glimrende. Dybdahl smalt til publikums store glede opp de etterlengtede slagerne «This Year» og «Rain Down On Me», og de fleste sang med etter beste evne. En fin avslutning på en lun aften.