Oppløftende grått
En engelsk gutt på rømmen og en polsk gutt med kamera finner hverandre i London. Somers Town er en lett sosialrealistisk studie med gode skuespillerprestasjoner og et stort hjerte.
Regissør Shane Meadows gjorde stor suksess for et par år siden med den kritikerroste This is England , en fargerik, men litt forutsigbar coming of age-film om skinheads i Thatchers Storbritannia. I Somers Town møter vi igjen det unge talentet Thomas Turgoose, som spilte hovedrollen i This is England . Her gestalter han Tomo, som tar toget fra Nottingham til London fordi han ikke ser noen grunn til å bli. Etter å ha blitt frastjålet alt han eier, møter han Marek, en polsk gutt som bor sammen med faren sin.
Marek bedriver tiden med å ta bilder, helst av Maria, en fransk servitrise han er forelsket i. Av og til gjør han småjobber for naboen Graham, handelsmann og entrepenør på lavt nivå. Faren er bygningsarbeider på kanaltunnelen, mens moren sitter igjen hjemme i Polen. Men dette er ikke en film om arbeidsinnvandring eller familietragedier, selv om disse elementene alltid er til stede i bakgrunnen.
Fortellingen drives framover av det voksende forholdet mellom de to guttene og deres forsøk på å tjene penger, finne nye klær til Tomo og imponere Maria. Dette er en film som er full av små varme øyeblikk; lysglimt i en grå hverdag. Man sitter igjen med følelsen av å ha vært vitne til en forholdsvis god periode i to liv som ellers har vært preget av sorg.
Meadows skildrer storbyen på en likefram måte. Bruken av svart-hvitt og håndholdt kamera bidrar til å skape en realistisk og åpen atmosfære, og det melankolske, men optimistiske soundtracket fungerer svært godt. Debutanten Pjotr Jagiello leverer en nyansert prestasjon i rollen som Marek; keitete, hemmelighetsfull og underfundig morsom. Turgoose fortsetter sin imponerende utvikling som skuespiller, og viser spesielt en god sans for komisk timing her.
Somers Town har en lett humoristisk tone og et svært vinnende vesen, og det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av karakterene. Dialogen er skarpt skrevet og overbevisende levert av de unge hovedrolleinnehaverne. Dette er nærmest en sosialrealistisk feelgood-film; et optimistisk blikk inn i en grå verden.
