På grensen til håp

INTERNASJONAL UTDANNING

Foto: KJEMPER I EKSIL: Mange burmesere har flyktet fra den undertrykkende militærjuntaen. Her et burmesisk demonstrasjonstog i India som krever at Aung San Suu Kyi skal løslates. 8. august 1988: Tusenvis av mennesker strømmer ut i gatene i Burma i en fredelig protest mot det undertrykkende militærregimet. De blir møtt med åpen ild, og minst 3000 demonstranter ble drept. Militærjuntaen understreket med denne massakren maktposisjonen de har holdt i landet siden 1962.

Fram til 1948 var Burma en britisk koloni. Da lyktes General Aung San i å samle landets etniske grupper under et felles ønske om en uavhengig stat. Men generalen ble drept i et attentat, noe som fikk store konsekvenser for Burma. Landet ble riktignok uavhengig, men hadde verken en demokratisk tradisjon eller en samlende lederskikkelse å støtte seg til. De skarpe skillene mellom landets ulike etniske grupper ble stadig mer synlige. Resultatet ble at en militærjunta kuppet makten under påskudd om at nasjonen var på vei mot en oppløsning.

Valget

I 1962 var Burma et av Asias rikeste land. Under miltærjuntaens styre har det blitt et av verdens ti fattigste, og er i dag i stor grad isolert fra resten av verden. At så mange studenter deltok i opprøret medførte at universitetene i landet ble stengt over lengre perioder, og mange måtte benytte seg av fjernundervisning for å få fullført studiene.

For å roe gemyttene etter massakren, arrangerte diktaturet et demokratisk valg. Mot alle odds vant partiet National League for Democracy (NLD) valget med hele 392 av 485 plasser i parlamentet.

De fleste av partiets ledere satt fengslet på valgdagen. Blant de politiske fangene var Aung San Suu Kyi, som har sittet i husarrest siden 1989. Hun er datteren til general Aung San, og for mange representerer hun et nytt håp for demokrati i Burma. Men etter valget ble hun sittende i husarrest de neste fem årene. Hun sitter fengslet også i dag, og NLD har fremdeles ikke fått mulighet til å danne regjering.

Militærjuntaen

Militærjuntaen, som i dag kaller seg for State Peace and Development Council, går for å være blant verdens mest undertrykkende. Regimet preges av menneskerettighetsbrudd og overgrep mot sivilbefolkningen. Spesielt ille er overgrepene mot de etniske minoritetsgruppene med annen religiøs tilhørighet enn thervada-buddisme. Juntaen foretrekker denne religionen, og forsøker å påtvinge denne på hele Burmas befolkning. Men ikke alle har gitt etter.

Blant de etniske gruppene som fremdeles slåss mot militærjuntaen er Shan-folket i nordøst. Shan State Army kjemper en tilsynelatende umulig kamp for uavhengighet fra Burma: Shan-hæren består av 2000 mann, mot juntaens 400 000. I Shan-området, som grenser til Thailand, har over 300 000 mennesker blitt tvunget til å flykte fra hjemmene sine. De som nekter blir torturert, voldtatt eller drept, ofte for å statuere et eksempel.

Rettighetsarbeidet

Ikke lenge etter massakren flyktet Shan-jenta Charm Tong over grensen til Thailand. Hun var bare seks år da foreldrene hennes sendte henne til et katolsk barnehjem fordi de ikke ønsket at hun skulle vokse opp blant juntaen. Men røttene til Shan-kulturen er sterke hos Charm Tong, og bare ti år etter at hun flyktet påbegynte hun sitt arbeid for å gjøre verdenssamfunnet bevisst på Shan-folkets lidelser i Burma.

Sammen med andre Shan-kvinner som også har flyktet til Thailand, startet Charm Tong et nettverk for Shan-kvinner og deres barn. Shan's Women's Action Network (SWAN) har satt fokus på overgrepene mot kvinnene i Shan-området som militærjuntaen har klart å skjule for omverdenen. Medlemmene i nettverket fikk fort høre rykter om at militærjuntaen har sendt ut leimordere etter dem. Nettverket tvinges i dag til å jobbe i skjul fordi thailandske myndigheter mener SWANs arbeid ødelegger deres forhold til burmesiske myndigheter.

Shan-skolen i Thailand

Charm Tong er i dag snart både student, lærer og aktivist på samme tid. Hun har ni års utdanning, og jobber nå å gi flere den samme muligheten. En av grunnene til at hun ble sendt på barnehjem da hun var liten, var at Shan-kulturen er forbudt i Burma. Som lærer risikerer man å bli arrestert for å benytte språket i undervisningen, og historiske bygg og annen kulturarv er for det meste ødelagt av regimet. Det finnes få eller ingen muligheter for den oppvoksende Shan-generasjonen til å lære sitt eget språk og bli kjent med sin egen kultur.

Dette ga Charm Tong motivasjon til å opprette School for Shan State Nationalities Youth (SSSNY) på den thailandske siden av grensen. Skolen gir undervisning i engelsk og datakunnskap, men fokuserer også mye på toleranse og samarbeid. Etter selv å ha kjent på kroppen hvordan det er å leve som undertrykket minoritet, ønsker hun også andre etniske grupper enn Shan velkommen til skolen. Over 100 studenter har blitt uteksaminsert fra skolen, og flere av disse risikerer i dag selv sine liv i arbeid for fred og menneskerettigheter.

Framtiden

Stein Tønnesson er leder for Institutt for fredsforskning (PRIO) og sitter i juryen for Studentenes fredspris. Han sier at kandidaten Charm Tong skilte seg ut på alle måter, at hun er uredd og fremmer sin sak på en unik måte. Han trekker frem at hun i 2005 møtte USAs president George W. Bush. I en time lyttet han hva hun hadde å si om overgrep mot kvinner og bruken av våpen som voldtekt i Burma. Burmas situasjon har fått økt fokus på grunn av henne, fordi hun har klart å vende sin situasjon til fordel for sin sak. Hennes brennende engasjement for Burma har gjort at hun nå tildeles Studentens fredspris. På et vis går hun i fotsporene til nobelprisvinner Aung San Suu Kyi.

Det er vanskelig å se lyst på framtiden i Burma. Men det hjelper at nok en kvinne har markert seg internasjonalt i arbeidet for å gjøre nettopp det.

Kilder: ISFiT, Den norske Burmakomité, frontlinedefenders.org, fokuskvinner.no, time.com