På kanten av Atlanteren

– Regjeringen er ikke interessert i å investere i utdanning i vår region, sier Angie Martínez Peralta. Hun er 28 år og jobber i CEIMM, kvinnesenteret ved URACCAN-universitetet i Bluefields, Nicaragua.

Foto: FRAMTIDSHÅP: URACCAN-universitetet i Nicaragua er grunnlagt for å bidra til å fjerne utdanningsskillet mellom folket ved Atlanterhavskysten og resten av landet. Hjelpeorganisasjonen SAIH støtter et prosjekt ved universitetet som legger bedre til rette for at kvinner i regionen kan ta utdanning.

Dette universitetet ble grunnlagt for å bidra til å fjerne utdanningsskillet mellom Atlanterhavskysten og resten av landet. Prosjektet blir støttet av SAIH, og denne måneden er kvinnesenteret sterkt involvert i SAIH-kampanjen "Hvem er din heltinne?", som skal sette fokus på kvinnelige forbilder i minoritetssamfunn.

Undervurdert kunnskap

– Ved URACCAN-universitetet er undervisningen lagt til rette for urfolkskvinner. Det undervises ut fra et perspektiv som disse kvinnene kjenner igjen, forklarer Line Hegna, informasjonsmedarbeider i SAIH.

– Dermed får kvinnene en utdanning og kommer seg i possisjoner, og det vil vi fokusere på i denne kampanjen.

Hegna forteller også om problemene urfolkskvinner møter, ikke bare i Nicaragua, men verden over.

– Den akademiske kunnskapen er som regel vestlig sentrert, så den tradisjonelle kunnskapen de tar med seg verdsettes ikke. Dessuten snakker de med aksent, og kan derfor lett bli nedprioritert når de søker jobber.

Men problemet går andre veien også.

– I urfolksgruppene betyr en doktorgrad lite om du ikke kan naturmedisin. Eller fange rein i samenes tilfelle.

Diskriminert i eget land

På Atlanterhavskysten av Nicaragua lever tre urfolkssamfunn og tre andre etniske grupperinger. Alle har hvert sitt språk, men har til nå vært tvungne til å bruke spansk i skolen. Dette fører til at urbefolkningens barn blir hengende etter allerede fra første skoleår.

Angie fikk heller ikke undervisning på sitt eget språk da hun begynte på skolen.

– Jeg er kreol og snakker kreol-engelsk. Det var vanskelig for meg å forstå min spansktalende lærer. Vi er diskriminert i vårt eget land. Folk på Stillehavskysten vet ikke engang at vi eksisterer. De tror at alle i Nicaragua snakker spansk, og at alle med minoritetsbakgrunn er fattige og uvitende. Vel er vi fattige på ressurser, men vi er ikke fattige som mennesker, sier Angie indignert.

Kyst skal møte kyst

Dessverre er det som regel klingende mynt som avgjør hvem som kommer seg opp og fram. Utdanning er slett ikke gratis i Nicaragua, og det er en stor utfordring for unge mennesker å komme seg inn i høyere utdanning. Spesielt vanskelig er det for kvinner, som gjerne får barn i ung alder.

– Vårt universitet prøver å utgjøre en forskjell, og det har blitt bedre. Bygdeungdom får stipender, og byungdommer har en ordning slik at de kan splitte opp avgiften, forklarer Angie.

Angie har studert sosiologi og kjønnsforskning ved URACCAN-universitetet. Hun føler seg privilegert som har fått mulighet til å ta høyere utdanning. Nå jobber hun selv på universitetet for å skape større integrasjon mellom Atlanterhavskyst og Stillehavskyst.

– Vi har skapt en bilingual skole og fått produsert nye tekstbøker som også setter fokus på minoritetene i landet vårt. Informasjon er veien til makt, men staten setter av bare seks prosent av statsbudsjettet til utdanning.

Undervisning under trærne

URACCAN måtte kjempe en lang kamp for å komme på listen over utdanningsinstitusjoner som kan få tildelt av disse midlene. Selv om de har fått godkjenning nå, må de ennå kjempe for å få overføringer.

– Vi har ikke så mye midler. Ei heller enorme bygninger og avansert teknologi slik dere har. Vi drar ut til folket og underviser dem på en uformell måte. Vi kan ha forelesninger hjemme hos folk, eller i skyggen av et tre. Gjerne på lørdager eller når det enn måtte være mulig, forteller Angie.

Hovedmålet er å bringe universitetet nærmere folket, og masterstudentene underviser bachelorstudentene.

– Takket være SAIH har vi fått kvinnesenteret. Vi får stipender, vi får lese arbeider av kvinner fra andre steder i verden, og vi kan dra utenlands selv. Nå har SAIH gitt meg muligheten til å komme til Norge, og for første gang kan jeg dele våre erfaringer med den industrialiserte delen av verden.

Tro på framtiden

Angie sier at folk har begynt å få stor tro på URACCAN-universitetet, og selv har hun stor tro på framtiden.

– Våre akademikere vil få sine mastergrader, flere studenter vil komme til, og flere kvinner vil ta utdanning. Utdanning og kvinnelige forbilder vil føre til at vi får se flere kvinner i framtredende roller.

Vår misjon er å blåse nytt liv i tradisjonell kunnskap som de innfødte har båret på i århundrer.Vi gir utdanning i helse, landbruk, fiskeri, sosiologi, administrasjon og bærekraftig utvikling. Alt er fokusert på kunnskap fra urbefolkningen.

Angie er veldig glad for SAIHs heltinne-kampanje, og hun mener det er viktig med kvinnelige forbilder. På URACCAN er både direktør og vise-rektor kvinner. Men det er fortsatt langt igjen til full likestilling.

Samarbeider med samene

– Selv om en kvinne gjør fantastiske ting, må hun gjøre 2-3 ganger så mye for å få samme anerkjennelse som en mann. Her ser vi kvinner som ofrer tid med unger og familie for å forandre verden rundt seg. De er lærere, ledere og politikere.

URACCAN samarbeider med mange andre universiteter som arbeider med urfolk, både i Sør-Amerika, Midtøsten og Europa. Blant annet har de et samarbeid med Universitetet i Tromsø, der to gutter fra URACCAN nå tar mastergrad i landbruk og fiske.

– Akademikerne som reiser til utlandet kommer alltid tilbake for å hjelpe folket sitt. Jeg er glad jeg har fått utdannelse, slik at jeg kan hjelpe til å utvikle regionen min, sier Angie.