Problematisk med eksterne sensorer

Under Dusken har tidligere skrevet om at universitetene og høgskolene selv setter retningslinjene for gjennomføring av førstesensur av eksamen. Denne uklarheten rundt retningslinjene kan medføre at faglærer både underviser emnet, lager eksamensoppgavene og retter eksamen alene.

Førstelektor Svend Asle Eggen ved Institutt for markedsføring ved BI Trondheim mener det er vanskelig å være enesensor grunnet sårbarheten og ansvaret det medfører. Videre mener han at man er tryggere for subjektivitet når man bruker flere sensorer, siden sensorene da må diskutere karakterene og oppgavene når de er uenige.

Førsteamanuensis ved institutt for språk og litteratur, Gary Love og faglærer ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Krishna Vadlamannati er kjent med å være enesensorer for egne emner og synes ikke det er vanskelig å holde seg objektive når man åpen for tolkning av oppgaven. Ved store emner med mange studenter blir løsningen ofte å fordele eksamener på forskjellige sensorer som ikke dobbeltsjekker hverandres retting. Eksterne sensorer følger faglærerens sensurveiledning. Denne er ikke alltid er like tydelig på faglærerens forventninger og mål med emnet.

Det norske systemet burde endres

Vadlamannati snakker ikke norsk, så de studentene som velger å skrive eksamen på norsk i hans emner blir rettet av en ekstern sensor.

– Når jeg retter en eksamen ser jeg ofte at studenten skjønner stoffet, men ikke greier å presentere det på samme måte som jeg har gjort i sensurveiledningen. Hvis det er det minste avvik fra sensurveiledninger vil studenten få dårligere karakter av en ekstern sensor.

Vadlamannati har gjort statistiske undersøkelser på at studentene som skriver på norsk har tendenser til å få dårligere karakterer enn de som skriver på engelsk i hans emner.

– Jeg syns ikke det er vanskelig å holde seg objektiv når man retter egne eksamensoppgaver, så lenge man er åpen for tolkning av spørsmålene. Dette er fraværende når sensorer som ikke kjenner emnet like godt skal evaluere eksamen. De følger sensorveiledningen blindt, og dette er dumt fra en students perspektiv. Det norske systemet burde endres, vi burde i det minste ha diskusjoner rundt det.

Åpenhet om forventninger gir færre klager

Love mener også det er problematisk å dele ansvaret om evaluering med sensorer som ikke har like god kjennskap til emnet.

– Sensurveiledningen blir veldig viktig når sensorer utenfra skal være med og rette. Vi prøver å diskutere og sammenligne, og noen ganger modererer jeg de andre sensorene. Målet er å holde det så konsistent som mulig. Det er ikke alltid lett.

Love mottar selv svært få klager i sine emner, og mener grunnen til dette er at han er åpen til studentene om sine forventninger.

– Det er viktig å være ærlig og tydelig med studentene fra begynnelsen av om hva man forventer og hvordan man har tenkt å rette eksamen. Når jeg retter eksamen ser jeg etter de kriteriene jeg har fortalt studentene at er viktige. Dette gjør at alt er veldig klart for studentene, og jeg tror det er derfor mine emner har lave klagetall.

Love synes ikke det er vanskelig å holde seg objektiv når han har lagt frem kriterier som både han og studentene forholder seg til, men legger til at det alltid vil være forskjellige meninger om essays innen humaniora, der fasiter er en sjelden vare.

– Den ideelle løsningen er at man alltid har en annen sensor og at man alltid har en diskusjon rundt hver karakter. Dette betyr derimot at man dobler kostnaden på hvert emne, og det er ikke fornuftig. Det er ikke ønskelig at penger fra undervisning forflyttes til retting av eksamen. Det handler om fordelingen av ressurser, man må gjøre sitt beste innad det systemet man er i.

Se også fem på campus: Hva er en C?