Provoserende balansekunster

En dramatiserende fremstilling av egen oppvekst ønsker den nå anerkjente dansekoreografen selv å unngå.

– Jeg vokste opp i en forståelsesfull, iransk familie, der jeg i liten grad ble eksponert for krig og elendighet, hevder Sharifi.

Bakgrunnen er for ham en funksjon av fortiden, en informasjonskilde, fremfor en selvbiografisk hvilesten. Ved å unngå medlidenhetsnakk og sentimentale blikk, mener Sharifi at han i stedet kan føre en saklig og politisk dialog med sitt publikum. Den samfunnsengasjerte fanebæreren har vunnet større terreng i utlandet enn innenfor Norges grenser, og han tror tematikken i hans verker har hatt innvirkning på den internasjonale oppslutningen. Ved å problematisere makt, vold og kjærlighet, kan kunstnerens globale perspektiv ikke bestrides.

– Rollen som kunstnerisk utøver i det offentlige rom kommer med et ansvar om å belyse visse temaer, sier Sharifi.

Originalt format

– For å lykkes som anerkjent koreograf tror jeg man må være villig til å innfinne seg i et konkurransepreget miljø, og på samme tid tilpasse seg et smalt marked, sier Sharifi.

Lidenskapen for dans ble vekket av kunstformens tradisjonelle posisjon under hans oppvekst i Iran. Med bakgrunn i hip-hop og street, ble Sharifi i en alder av 23 år tatt opp ved den prestisjetunge Kunsthøgskolen i Oslo. I senere tid har hans samtidsbaserte Impure Company prydet plakater over hele verden.

– Vi er arbeidsfokuserte gærninger. Kanskje litt for mye av og til, sier Sharifi.

Deres aktuelle oppsetning gjenspeiler hvor provokativt og konseptorientert Sharifi utfolder seg på norske scener. NO Projects er utformet i et særegent format som utfordrer tilskueren til å delta i Sharifis absurde univers.

– I forestillingen tar vi i bruk tekster om katastrofal kjærlighet av Handke og Barth, som vi gir publikum tid og rom til å lese, sier den kompromissløse kunstneren.

Sharifi foretrekker å balansere på grenser, fremfor å krysse dem.

– Det er en publikummer og en danser i 20 minutter. Intimiteten som oppstår mellom dem kan være en utfordring, men det er først og fremst opp til hver enkelt. En kan lese teksten med sin egen stemme, og forme en egen tolkning av verket, mener Sharifi.

Visjonær kultur

Kompaniet har under hans innflytelse skapt forstillinger som i transparente trekk provoserer i større grad enn det Sharifis ønske om balansegang representerer. Selv har han reist seg opp og ropt etter publikum som har forlatt salen midt i en forestilling, «Takk for at dere kom!»

– Vårt kunstneriske manifest er «Art Equals Politics». Dette ble på mange måter vårt salgsmerke. Et produkt der omgivelsene krevde forståelige svar på spørsmålene jeg stilte. Det ble en fin utfordring, sier Sharifi.

Foto: Torje Næss, Under DuskenFor den utøvende kunstneren er det viktig å poengtere at han alltid setter høye krav til sitt publikum, i den grad kunnskap influerer de besøkendes oppfatning av hans verker.

Gjennom kunsten ønsker han å stille et fundamentalt spørsmål: Trenger vi politikk i den formen den praktiseres idag?

– Jeg tror ikke vi skal gi mer spillerom til den praktiske problemløsningspolitikken. Vi må fylle det ideologiske fraværet med visjonær debatt, mener Sharifi.
Ved å bringe mer diskusjon inn i politikken, vil man kunne følge den utviklingen Norge har vært i gjennom de siste årene.

– Alle vet jo hva chili er i dag, for eksempel, humrer han.