Solid ISFiT-teater

Jeg må låne mange av mine venners hender om jeg skal få nok fingre til å telle alle litterære og dramatiske verk jeg kjenner til som åpner med en presentasjon av et skrivende menneske på randen til å ta sitt eget liv. Skal jeg telle hvor mange som begynner på toppen av en skyskraper kan det hende det holder med mine egne.

Kristofer Blindheim Grønskog er masterstudent på Dragvoll og har spesialskrevet Night-Days for ISFiT. Vi møter dramatikeren Elliot (Petter Rossvoll) i februar 2009. Han forteller historien om hva som har skjedd siden han i mars 2008 stod på toppen av en skyskraper og møtte Sophia (Tina M. L. Haraldseide). Hun får ham fra å hoppe ved å invitere ham på en kopp kaffe. Deretter spinner manus inn i seg selv, og det er Elliots tekstproduksjon og hans mentale lidelser i året som går som står i fokus mens birollene får fortelle hver sine mer eller mindre sterke historier på elegant og effektivt vis.

Du har jo møtt ham før. Den psykotisk anlagte skribenten som samtaler med sine egne karakterer og forteller om at han skriver et stykke om en som skriver et stykke. Du har sittet der før og du har trodd du har visst hvilke karakterer som er virkelige og hvilke som kun eksisterer i jeg-personens mentale forestillingsverden. Helt til alt snus på hodet og du sitter igjen med den ubehagelige følelsen av at enten så er du dum eller så er manusforfatteren lynende intelligent.

Blindheim Grønskags styrke, slik det fremstår for undertegnede, er imidlertid at han er bevisst hvilken syltynn, kilsjéfylt egg han balanserer langs. Han er stadig på vei til å gå for langt, men manus redder seg selv i hver eneste scene.

Petter Rossvold gjør en sterk karakter som Elliot og får god støtte i samtlige medspillere. Inga Lilleaas i rollen som Deb er overbevisende, og stykkets regi er gjennomført god. Scenebildet er behagelig, og kulisser og kostymer velkomponerte og meningsfylte.

«Jeg leser ikke,» sier Elliot til sin beste kamerat Bull (Ørjan Sjo).

«Jeg skriver».

Jeg mener å ha hørt mange av replikkvekslingene på scenen før, men de er like gode når de blir presentert i Night-Days, som noe annet sted. Jeg sitter der og er usikker på om manusforfatteren har forsøkt å skrive et metastykke om et metastykke som bare er ment å gjøre narr av sjangeren og seg selv. Eller ikke.

Det spiller kanskje ingen stor rolle. For uansett hvordan man vrir eller vender på det og uansett hvordan den enkelte tolker eller forstår dette stykket, er den helhetsfølelsen jeg sitter igjen med etter at sceneteppet har fallt at dette faktisk er godt teater.

La oss håpe og tro at kulturtrondheim får se mer til både skuespillerene, manusforfatteren og regisøren bak Night-Days.