Sølvskjeer tar snarveier
Det er ikke bare høye skolepenger som stenger folk ute fra høyere utdanning i USA.
INTERNASJONAL UTDANNING
Det som teller
En søknad til college eller universitet i USA inneholder langt mer enn en poengsum basert på karakterer. Opptaksprøver, intervjuer, essays og anbefalelsesbrev må også til for å komme inn. Den enkelte utdanningsinstitusjonen bestemmer selv hvem de vil ta opp, og hvem de vil avvise. Forfatteren David Golden viser i en ny bok, «The Price of Admission», hvordan anbefalelsesbrev fra og slektskap med store donorer og tidligere studenter i mange tilfeller teller mer enn opptaksprøver og karakterer.
De fleste utdanningsinstitusjoner i USA er avhengige av private donasjoner. Jon Einar Flåtnes, som har tatt en bachelor-grad ved Macalester College i Minnesota, forteller at det er vanlig å bidra til sitt gamle lærested.
– Når du har fått en god utdannelse og gjør det bra, forventes det at du gir donasjoner tilbake. Jeg har allerede gitt til skolen min. At slike pengegaver kan påvirke dine egne barns muligheter til å komme inn i neste omgang, er det ikke tvil om.
Han forklarer videre at institusjonene kan selv bestemme hvike opptakskriterier de vil sette, så lenge det ikke er snakk om ren diskriminering av enkeltgrupper.
Flåtnes mener imidlertid ikke at det nødvendigvis er noe problem når barn av tidligere studenter blir prioritert.
– Institusjonene kjenner de tidligere studentene, og antar at de har flinke barn som er oppdratt i samme kultur. Det er viktig for institusjonene at studentene passer inn.
Bjørn Stensaker fra NIFU-step kan fortelle at pengene tidligere studenter bidrar med, er helt nødvendige.
– Universitetene planlegger nøye hva de kan få ut av søkerene i framtiden. På de store institusjonene er det hele avdelinger som jobber med dette. Alumni-studenter donerer mye penger.
Donasjoner
En ting er donasjonene gjennomsnittsstudenten kan generere. En helt annen ting er de donasjonene de virkelig rike kan komme med. David Golden skriver om en komite med personer som har gitt over en million dollar til Harvard. Av disse hadde 340 barn i college-alder, og av disse var det 336 som enten studerte eller hadde studert på Harvard. Det er ellers bare en av ti søkere som blir tatt opp på Harvard.
Stensaker tror likevel omfanget av rike mennesker som kjøper plasser for sine barn er begrenset.
– Personer som kommer inn bakveien uten de faglige kvalifikasjonene, virker naturlig nok negativt på universitetenes faglige nivå. På den annen side trenger de pengene. Det vil nok ikke bli mindre av dette, men jeg tror heller ikke det vil bli mer.
Gode navn
Blant de virkelig berømthetene kan familiens navn være alt som skal til for å skaffe deg innpass.
Et av de mer spektakulære tilfellene er Hollywood-mogulen Michael Ovitz som fikk sine barn inn på Harvard, og betalte med å få Dustin Hoffmann til å besøke campus.
– Kvalitetssikringssytemet for høyere utdanning i USA er ikke like omfattende som i Norge. Studentene må derfor basere seg på rankinger og ryktebørs når de velger studiested. Her kan kjendisfaktoren spille inn, sier Bjørn Stensaker.
Omvendt kvotering
Boka til Golden er et viktig bidrag i kvoteringsdebatten som raser i USA. Utdanningsinstitusjonene får mye kritikk for ordninger som gir fordeler til barn fra trange kår og minoritetsgrupper. Mange konservative mener det er negativt for kvaliteten i utdanningen at disse skal slippe lettere inn. Golden peker på at det foregår en stille kvotering av barn fra rike familier og barn av tidligere studenter. I et intervju gir han sin forklaring på hvorfor dette ties ihjel: «Universitetene trenger pengene de får fra å favorisere de rike, mens de konservative vil at barna deres skal komme inn.»
Det virkelige problemet
Det amerikanske utdanningssystemet er klassedelt helt fra barnehagenivå, ifølge Jon Einar Flåtnes.
– Hele grunnutdanningen er finansiert av lokalsamfunnet rundt, så rike lokalsamfunn gir barna helt andre muligheter enn fattige. Dette bidrar til at fattige barn ofte stille svakere etter fullført grunnskole.
Han peker videre på hvordan skolenes finansieringsordninger gir de virkelig smarte ungdommene fra dårlige kår muligheter, men at dette likevel ikke opphever forskjellene.
– Kan skolen velge mellom en rik student og en fattig student på samme nivå, velger de den rike. De vet at den fattige vil koste dem dyrt, mens den rike kan de tjene mye penger på.
