Stødig månelanding

FILM
MOON - REGI: DUNCAN JONES - FILMOPTIMISTENE

Hva tenker man når en skal lage en film som varer i over 90 minutter med kun en skuespiller, og vedkommende er på månen? Hvordan skal man klare å gjøre dette underholdende? Regissør Duncan Jones (sønnen til David Bowie) har med debutfilmen Moon vist at han greier å underholde med en paranoid, skremmende, fascinerende og visuell perle av en film, med like stor andel nostalgi som artige tvister.

Gjennom en kjapp reklamesnutt blir vi presentert for det fiktive firmaet Lunar Industries, som forteller hvordan de har gjort verden bedre og mer miljøvennlig ved å høste energi i form av Helium 3, hentet fra den mørke siden av månen. Etter dette skiftes fokuset til månebasen Sareng. Basen er åpenbart inspirert av de klassiske sci-fi filmene fra 70-tallet hvor alt er hvitt og sterilt. Men nå er året 2010, og alt er blitt møkkete og slitt. En fin vri på en klassisk sjanger.

Videre blir vi introdusert for Sam Bell, spilt av Sam Rockwell, en astronaut som jobber og bor på månebasen. Han har skrevet under på en treårskontrakt, og planen er å pensjonere seg og leve det gode liv etterpå. Han fremstår som relativt stabil, men begynner å bli lei av isolasjonen. Han er ikke helt alene - han har selvfølgelig side-kicket Gerty, med Kevin Spaceys stemme. Gerty er en kunstig intelligens som også bor også på basen, og kan sammenlignes med HAL 9000 sin snille bror. I stedet for et rødt lys som ansikt, har Gerty en skjerm som viser forskjellige smileys ut ifra hvilke følelser han opplever. Dette er en fin måte igjen å blande sammen noen klassiske trekk ved sjangeren, med noe mer moderne.

Uten å gi vekk for mye av handlingen, kan det røpes at vi får en uventet vri med store konsekvenser, som virkelig setter skuespillertalentet til Sam Rockwell på prøve. En prøve han består med glans. Rockwell gir oss en overbevisende tolkning av en mann som lengter etter kona, og datteren han aldri har møtt - spesielt mot slutten, når han forstår at det å komme seg hjem kan bli vanskeligere enn han først trodde.

Filmen er akkompagnert av alt fra klassisk musikk under dramatiske scener fra det fiendtlige månelandskapet, til mer kjent pop-musikk fra 90-tallet. En annen artig detalj er den gammeldagse måten effektene er laget på. I de scenene hvor Sam kjører over månelandskapet, er det ikke laget på data - de har faktisk laget store modeller og kjørt dem over et landskap av pappmasje, som i gode gamle dager. Det er allikevel såpass gjennomført at det tok tid før jeg forstod at dette ikke var dataeffekter.

Undertegnede satt på kanten av setet hele filmen igjennom. Allikevel er det noen plot-hull som er litt for store til at filmen kan kalles perfekt. Men med tanke på at filmen ble filmet på under 40 dager med et minimalt budsjett, og Rockwells briljering i sin rolle, er jeg meget imponert over hva Duncan Jones har fått til. Etter et strålende 2009 med flmer som Avatar , District 9 og Star Trek , starter 2010 med nok en sterk sci-fi-film.