Stor stemning for sløve penner
Det var stort engasjement i storsalen på Samfundet i går, der Nawal El Saadawi og Bharati Mukherjee snakket om litteraturens rolle som forkjemper for rettferdighet.
Mens Bharatis forsvar av litteraturen som våpen var herlig, bar Nawals innlegg preg av å bli litt for generelt.
Begge forfatterne har som mål å bekjempe urettferdighet gjennom sin litteratur. De to forfatterne fikk først 15 minutter på scenen hver for å snakke om litteratur, før pause og musikalsk innslag. Til slutt kunne folk stille spørsmål til de to forfatterne.
Sterke historier
Begge forfattererne har sterke historier å fortelle.
Egyptiske Nawal El Saadawi har brukt store deler av sitt livet til å kjempe mot kjønnslemlesting av kvinner, og ble selv omskjært i barndommen. Hun ble lenge ansett som en trussel av myndighetene i Egypt, og satt en kort periode i fengsel i 1981. I 1991 ble hun truet på livet av islamister, og flyttet på grunn av dette til North Carolina.
I 1996 flyttet hun tilbake til Egypt, og i 2005 stilte hun sitt kandidatur i presidentvalget her. Hun hevder å ha blitt truet til å trekke sitt kandidatur. Nå bor hun igjen i USA.
Indiskfødte Bharati Mukherjee vokste opp i Calcutta, et segregert og urettferdig samfunn. Hun brøt med familien og giftet seg med en canadier og de to flyttet sammen til Canada der hun ble møtt med fremmedfrykt og diskriminering. Hun bor nå i California, fortsatt sammen med sin mann.
Fred gjennom provokasjon
Først ut var Bharati. Hun sjarmerte publikum fort, og beviste at hun har ordet i sin makt.
– Where is the band? I want to dance before I speak, åpnet hun til jubel fra tilhørerne.
Hun innledet foredraget sitt med å fortelle sin historie, for dette var hovedgrunnen til at hun ville skrive. Det underliggende temaet for foredraget hennes var "peace through provocation".
Hun drøftet litteraturens rolle med utgangspunkt i blant annet Platons kritikk i The Republic. Med litteratur som setter fokus på urettferdighet ønsker hun å bidra til fred og forståelse i verden.
– USA er ikke et demokrati
Deretter entret 77 år gamle Nawal med litt hjelp scenen, og hun ble møtt med vill jubel og blitzregn. Det var tydelig at det var henne mange hadde kommet hit for å se.
– It's really amazing to still be alive in this world, sa hun smilende før hun ble avbrutt av de ivrige tilhørerne.
– Sometimes I feel guilty because I am still alive, fortsatte hun. Hun kastet ikke bort tiden, og var skarp i sin kritikk av urettferdighet rundt om i verden. Hun gikk også mye lenger i sin kritikk enn Bharati, blant annet påstod hun at USA og mange andre land ikke var demokratier.
Man merket at hun hadde mange tilhengere til stede, men det var tydelig at hun også ble for drøy for enkelte. Det var noe murring og hoderisting i salen. Samtidig bar innlegget preg av å bli for generelt - Nawal sparket i alle retninger.
Vred seg unna
I spørsmålsrunden var det svært mange som ønsket å bidra. Bare om lag halvparten av de som hadde forberedt spørsmål fikk tid til å stille dem før det hele ble rundet av. Det var mange gode spørsmål, og forfatterne evnet tidvis å svare godt for seg.
Mange av spørsmålene var til Nawal, og flertallet av dem kritiske. I flere tilfeller kunne det virke som om hun unngikk spørsmålene, og heller svarte på det hun selv ønsket.
– You critize the west, and their way of government, yet they are the ones wich have given you a scene. Isn't this a paradox?
Da Nawal ikke svarte direkte på spørsmålet, sa studenten oppgitt:
– You have ignored the question.
På tross av en noe ufokusert seanse var det svært god stemning i salen hele veien, og studentene så ut til å være fornøyd etter festivalens andre plenary session.
