Store kjønnsforskjeller i Storsalen

Tekst: Kyrre Sandve Ryeng og Sondre Aksnes Yggeseth

I fjor var det 67 menn og 23 kvinner på talerstolen under samfundsmøtene. Noen tema hadde en jevn kjønns­balanse, men på de fleste møtene var det en skjevere fordeling. Studentene ønsker å jevne ut forskjellen, mens ekspertene sier at ubalansen trolig skyldes bakenforliggende årsaker.

– Hva som er grunnen til at noen møter skiller seg ut er vanskelig å si. Det at flere menn enn kvinner snakker på talerstolen reflekterer en tendens i samfunnet, sier Samfundetleder Frida Jerve.

Hun viser til en artikkel i Studvest hvor det kommer fram at det var langt flere menn enn kvinner som stilte spørsmål i forelesningene. Noe av forklaringen tror hun kan ligge i hvor høye krav folk stiller til seg selv før de tar ordet. Samtidig legger hun til at det er vanskelig å gi en forklaring på vegne av alle kvinner.

– Det kan være at kvinner oppfatter at det er en høy terskel for å stille spørsmål, eller at man må kunne veldig mye om et tema for å snakke om det. Hun anser likevel skjevfordelingen på talerstolen som problematisk.

– Storsalen skal representere alle medlemmene våre, men da må vi også få høre hva alle medlemmene våre mener. Det er også uheldig hvis det skapes et inntrykk av at det er mer naturlig for menn enn kvinner å ta ordet – dette er ikke noe vi vil at man skal ta med seg videre i livet.

Jerve tror første steg for å jevne ut ubalansen på talerstolen er å anerkjenne at dette utgjør et problem, for og så jobbe med å senke terskelen for å gå opp på talerstolen. Et tiltak styret hennes vurderer er å bruke en vandrende mikrofon i salen og mindre spotlight på den som stiller spørsmålet.

– Vi vet at mange vegrer seg for å snakke på talerstolen, helt uavhengig av kjønn, avslutter hun.

Individuelle forskjeller i begge kjønn

Det at mange kvier seg for å ta ordet i forsamling forklares likevel ikke kun med kjønn. Førsteamanuensis Mons Bendixen ved Institutt for psykologi på NTNU forteller at det er andre forskjeller som skiller de som går på talerstolen og de som ikke gjør det.

– De fleste menn vil heller ikke gå opp på talerstolen. Dette handler blant annet om hvor ekstrovert du er og hvor mye sosial engstelse du har.

Han forklarer at folk ofte vegrer seg for å eksponere seg da det gir rom for å bli vurdert og ikke funnet som god nok. Samtidig poengterer Bendixen at forskjell i sosial engstelse ikke er nok til å forklare kjønnsforskjellene på talerstolen alene.

– Det er generelt litt mer sosial engstelse blant kvinner enn blant menn, men ikke så mye at det skulle utgjøre den typen forskjell som vi ser her. Så det har nok med andre ting å gjøre, sier han.

Les også: Storsalens glasstak

Menn er ofte mer risikosøkende

Det å gå opp på en talerstol kan nemlig både ha fordeler og ulemper. Bendixen tror at noe av årsaken til ubalansen mellom kjønnene ligger i at kvinner og menn opplever ulike former for gevinst og risiko ved å gå opp på talerstolen.

– Menn er mer villig til å ta den risikoen fordi det er en stor fordel ved å gå opp på en talerstol og tale for en sak.

– Hvilken fordel tenker du på?

– Jeg tenker på den sosiale statusen du oppnår ved å snakke i en forsamling. Menn er mer opptatt av kvinner som er attraktive og unge. Kvinner er mindre opptatt av dette, men synes menn med høy status er mer attraktivt – når alt ellers er likt.

Professor Gine Roll Skjærvø ved Institutt for Biologi har forsket på atferdsøkologi. Hun trekker fram at denne tilbøyeligheten hos menn til å søke risiko er en kjent forskjell som kan bidra til ubalansen mellom kjønn på talerstolen. Dette bygger på darwinistiske teorier om seksuell seleksjon, og konkurranse om partnere innad kjønnene.

– Hos menn er aggressivitet og «show off» tradisjonelt ansett som viktige trekk i denne konkurransen, sier Skjærvø.

Hun forteller om forskning på akademiske konferanser, som viser at det først var ved en kvinneandel på nærmere 80 til 90 prosent at kjønnsbalansen på talerstolen ble jevnet ut. Skjærvø nevner også at kvinner gjerne setter en høyere terskel for seg selv når det kommer til å uttale seg med tanke på deres egen kompetanse om temaet, som igjen henger sammen med risikosøkingen som er typisk for menn.

– Menn overvurderer gjerne sin egen kompetanse, mens kvinner undervurderer sin, oppsummerer Skjærvø.

Tror det stilles urimelige krav

Bendixen påpeker at det finnes en sosial faktor som er helt essensiell for at hvem som helst skal tørre å gå opp på en talerstol: Både menn og kvinner er avhengige av å vite at de har en gruppe med støttespillere i ryggen før de går opp på talerstolen.

– Folk trenger sosial støtte for å gå opp på en talerstol. Du kan ikke gå opp bare i kraft av deg selv. Du snakker på en måte til «flokken din», altså til de du tror er tilhengerne dine, forklarer han.

Denne flokken er ifølge Bendixen den gruppen man tilhører, og i dette tilfellet handler det om hvilket kjønn man identifiserer seg med. Det er primært tilbakemeldingene folk forventer å få fra denne gruppen som har noe å si for om folk har lyst til å gå opp på talerstolen.

– Menn kan ofte tale en sak i kraft av å være menn, mens når en kvinne taler en sak så tror jeg kvinner som hører på også ønsker at hun skal tale kvinners sak i tillegg.

– Menn kan ofte tale en sak i kraft av å være menn, mens når en kvinne taler en sak så tror jeg kvinner som hører på også ønsker at hun skal tale kvinners sak i tillegg.

Bendixen påpeker at det finnes flere kvinner i framtredende stillinger, blant annet landets nåværende statsminister og finansminister. Både Erna Solberg og Siv Jensen blir dømt på sak og ikke på kvinners sak, påpeker Bendixen, men dette er ikke nødvendigvis tilfelle for alle kvinner.

– Det kan jo virke som et urimelig og urettferdig krav hvis de må snakke om mer enn bare saken. Dette gjør det vanskeligere for kvinner å få sosial støtte – spesielt i saker som ikke har et kjønnsperspektiv.

Kvinneandel varierer med tema

Når man ser på statistikken over hvilke møter som har høyest andel kvinner på talerstolen, er det enkelte tema som skiller seg ut.

– Med tema som oppleves som viktig og relevant for kvinner så ser man at det er en høyere andel på talerstolen. Det er for eksempel nærliggende å tro at kvinner har sterkere følelser knyttet til for eksempel barn og abort enn menn, forteller Bendixen.

Selv om det er er en høy andel kvinnelige studenter på felter som både psykologi og sosiologi, er det ikke nødvendigvis disse temaene som utpeker seg mest når det kommer til kjønnsbalanse på talerstolen.

– De er opptatt av faget, men de ønsker kanskje ikke nødvendigvis å debattere i offentligheten. Viljen til å debattere et tema i offentligheten handler jo nettopp om behovet for å gjøre seg synlig på talerstolen.

Skjærvø trekker i tillegg fram at kvinners fokus på psykisk konkurranse og sosial status kan bidra her.

– Du står i fare for at din sosiale status svekkes om du går utenfor sosiale forventninger. Dette kan for noen, spesielt kvinner, føre til at man ikke ønsker å «showe off» for mye eller være for aggressiv. Dette kan medføre at man ikke tør å gå opp på talerstolen.

Bekymret for skjevfordeling

Samfundetmedlem Magnus Thors­lund var en av de som var oftest oppe på talerstolen i Storsalen med syv opptredener der i fjor. Han er bekymret for den skjeve kjønns­fordelingen på talerstolen, og ser i likhet med både Bendixen og Skjærvø at menn ofte kan være de som er mer villige til å ta sjanser gjennom å gripe mikrofonen.

Thorslund synes at skjevfordelingen er spesielt problematisk når det kommer til tematikk som har en kjønnskomponent, som blant annet medisin, korrupsjon, eller seksuelle overgrep.

– Da risikerer en å miste halve spekteret av perspektiver i salen. Men dette er også et problem når det gjelder tema der kjønn ikke burde spille noen rolle, fordi du vet at en betydelig mindre andel kvinner enn menn i salen føler seg komfortabel med å stille spørsmål fra talerstolen, forteller han.

Likevel tror han ikke at Samfundet er tjent med å gjøre utjevning til en kampsak i seg selv.

– Denne skjevfordelingen er ikke noe unikt i Storsalen etter min erfaring. Det er som regel menn som hopper opp om det er en åpen mikrofon i slike fora. Det er utrolig synd, men det er samtidig et større samfunnsproblem, ikke et Samfundsproblem.

– Det er utrolig synd, men det er samtidig et større samfunnsproblem, ikke et Samfundsproblem.

Til slutt mener Thorslund at ansvaret for å jevne ut kjønnsbalansen ikke ligger hos Styret, men hos Storsalen.

– Om en ønsker flere kvinner på talerstolen så er det en gang sånn at flere kvinner må skrive seg på lista. Det er publikums ansvar. Om du har en venninne som du ser lurer på noe kan du gi henne et vennlig dytt. Om du lurer på noe selv så gå opp. Det er skummelt å snakke på talerstolen den første gangen, men en tanke som ikke ytres, blir heller ikke hørt.