– Taliban må med

– Du avsluttet dine to år som spesialutsending i Afghanistan for FN med en mye omtalt personkonflikt med amerikaneren Peter Galbraith. Kunne du ha fortsatt i stillingen som FNs spesialutsending om du ville?

– Det var aldri et tema. For det første hadde jeg lovt familien å gi meg etter denne perioden. På to år blir du ganske gjennomsliten. Jeg visste det villle være en slitsom jobb, men visste ikke at det skulle bli så høyt press som det ble. På den ene siden har du det politiske presset fra afghanerne, det tydelige presset og de hyppige og vanskelige diskusjonene med den afghanske presidenten Karzai, og på den andre siden hadde jeg en konfrontasjon med deler av den amerikanske administrasjonen som ble veldig plagsom.

– Hva skapte problemer for deg?

– Først og fremst USAs spesialutsending Richard Holbrooke. Og så hadde jeg en vanskelig situasjon med min nestleder, Peter Galbraith. Som FN-representant var jeg sannsynligvis den internasjonale representanten som var mest i media, det var ikke bare afghanske media, men også internasjonale medier. For det fjerde har du sikkerhetstrusselen som ligger der hele tiden, på meg personlig. Gjennom alt dette her får du en følelse av utilstrekkelighet. Det som tar mest på er følelsen av at du ikke får gjort det du prøver på. Selv om det gjaldt oss alle, så følte jeg det veldig sterkt. Ban Ki-Moon støttet meg imidlertid alltid. Unntatt i en sak, og det var utnevnelsen av Galbraith.

Ban sa det til meg, at du har den tøffeste jobben av oss alle. Han ga meg all den hjelp jeg kunne forvente, og pådro seg ganske betydelige belastninger selv for å gi meg støtte.

– Vil det komme til et punkt hvor Isaf-styrkene vinner krigen?

– Nei, nei, nei. Det kommer ikke en situasjon hvor noen vinner krigen. Det er en krig det ikke er mulig å vinne. Det er en konflikt som bare kan løses gjennom dialog med opprørsbevegelsen. Det har jeg blitt mer og mer overbevist om.

– Hvor lenge kommer amerikanerne til å bli?

– Det er umulig å si. Det kommer veldig an på utviklingen i USA. Men jeg tror det var galt av Obama å sette 1. juni 2011 som frist for begynnelsen av tilbaketrekningen. Det betyr at debatten om tilbaketrekning har skutt fart i alle land som bidrar med styrker. Dermed kan det gå for fort.

Vi må ha styrker som kan ligge der som grunnlag for stabilisering. Når styrkene begynner å trekke seg ut, blir alle usikre unntatt Taliban. Skal vi ha en forhandlingsløsning må vi ikke ha en situasjon hvor vi alltid forhandler ut ifra svakhet, da går det galt. Vi må ha en tillit til det vi gjør. På den ene siden tror jeg ikke det er riktig å trekke seg ut, på den andre siden tror jeg det er en illusjon at vi kan presse Taliban på slagmarken til løsning.

– Var det galt av USA å sende inn totalt 40 000 nye soldater, eller burde man fokusert på andre ting?

– Jeg tror i hvertfall man burde fokusert på andre ting, men jeg sier ikke at det var galt å sende inn flere styrker. Spørsmålet er hvor mange. Jeg tror det er viktig å ha nok styrker til at vi kan støtte den afghanske regjeringen der, med å bygge opp politiet og den afghanske hæren.

Før man beslutter å sende inn flere styrker må man ta i betraktning den politiske og den sivile dimensjonen, og gjøre det som en del av en bredere strategi. Den amerikanske generalen i Kabul sa det samme, han sendte et brev til Hillary Clinton hvor han ba om nøyaktig det samme som jeg ønsket. Han fikk ikke gjennomslag, og jeg fikk ikke gjennomslag. Han har to ganger vært general i Afghanistan, så han vet hva han snakker om.

– Hvorfor får man ikke gjennomslag?

– Det kan du si - det er noe jeg også undrer meg over. Jeg tror altså at det er for mange militære involverte, for få sivile, og for få afghanere. Strategidebatten skjer bak lukkede dører i Washington, først og fremst av 40-50 militære ledere. Det er de som har lagt føringene på debatten. Afghanerne har i stor grad vært holdt utenfor debatten, og ikke fått styre fremtiden til sitt eget land. Da Obama kom inn sa han at «vi vil være forskjellige fra den forrige administrasjonen», og «vi vil lytte», men de lyttet ikke. Og særlig Richard Holbrooke, som skulle være USAs fremste mann i Afghanistan, lyttet mindre enn de andre.

Det som er tragedien mer enn noe annet, er for det første uviljen mot å lytte, og for det andre mangelen på forståelse for det afghanske samfunnet. Likevel presset de gjennom fundamentale beslutninger som gjaldt Vestens strategi i landet. Jeg er ikke antiamerikansk, men jeg er sterkt kritisk til den måten politikken formes på. Jeg har sett det før, tendensen til å komme inn og levere orienteringer som er overoptimistiske, og at vi europere ikke har styrken og kraften til å sette ned foten og ta de rette kritiske spørsmålene og si nei, dette vet vi ikke. Vi er ikke kritiske nok. Nemlig.

– Hva tror du USAs tidsperspektiv kommer til å være?

Amerikanerne er diktert ut fra presidentvalget i 2012. Når det blir styrende, er det et problem, fordi utviklingen av Afghanistan ikke kan styres ut fra en amerikansk valgkampkalender. Men dessverre er det slik at mye av det som skjer i Afghanistan i dag dikteres ut fra den politiske kalenderen i Washington.

– Er det et mål at Afghanistan skal ligne på et vestlig demokrati?

– Nei, ikke på kort sikt. Jeg mener afghanerne må få utvikle det på sin egen måte. Det jeg synes er trist er at vi ikke har klart å marginalisere disse lokale krigsherrene, som er fundamentalt udemokratiske, som ikke ønsker innføring av et demokratisk styresett. Vi har bidratt til at de er så sterke som de er i dag. Vi kunne veldig tidlig ha bidratt til å marginalisere dem, og fått mer reformvennlige politikere inn på et tidlig tidspunkt. Vi tapte ganske mange år, og det tror jeg vi betaler for i dag.

– Hvor mange tiår snakker vi om?

– Jeg tror det er riktig at du sier flere tiår. Når 80 prosent av befolkningen er analfabeter,og samfunnet ikke har noen som helst erfaring med demokratisk styresett eller demokratiske institusjoner, kommer det til å ta tid. Jeg tror ikke at vi skal forestille oss, så lenge jeg lever eller så lenge du lever, et Afghanistan som ligner på et vestlig demokrati.

– Du møtte med Taliban?

Ja, jeg har møtt med Taliban-representanter, og med Taliban-medlemmer. Den kontakten ble brutt i månedskiftet januar-februar. Det var flere grunner til det, den ene var at en gruppe med representanter for Taliban ble arrestert. Dette var folk som var innstilt på dialog, og det skjedde etter at amerikanerne satte i gang offensiver i sør, som gjorde det vanskeligere for afghanerne og Taliban å holde en dialog. Det tredje var at det i London lekket ut at jeg hadde hatt et møte med sentrale talibanfolk tidlig i januar. Det ryktet fikk så stor oppmerksomhet, at det bidro til å skremme våre samtaleparnere. Det var opp til meg å legge grunnlaget for å skape dialog mellom afghanerne, der jeg mener at vi hadde tillit, og i økende grad fikk tillit, men den ble ødelagt av de nevnte hendelsene. Kontakten ble helt brutt.