Trygt comeback med trøkk
Krast viser at de er trygge på scenen, men blir til tider noe overivrige i sin fremtoning.
Etter en pause på tre år fra rampelyset gjorde Krast torsdag kveld comeback på Familien. Bandet, som staret opp i Kvikne for hele åtte år siden, har rukket å spille godt over 60 konserter. Av disse har de opptrådt på blant annet Storåsfestivalen og Samisk Musikkfestival i Kautokeino. Krast plasserer seg i sjangeren alternativ rock, og kan karakteriseres som både skjærende og skjørt, støyende og mykt. Dessuten synges alle deres tekster på norsk.
Det er liten tvil om at Krast nå er sultne på mer.
– Det er lenge siden vi har spilt, og det føles fantastisk deilig, erklærte vokalist Eline Stølan anpustent etter den første, basstunge låten.
Lydbildet fremstår til å begynne med som variert og kraftig, dog nesten litt for kraftig under første låt, da en omtrent kan kjenne både seg selv og lokalet vibrere. Lyden ble heldigvis nedjustert til et noe mer behagelig nivå fra og med sang nummer to. Dette bidro utvilsomt til en langt bedre konseropplevelse for de oppmøtte.
Bandmedlemmene, Eline Stølan, Andreas Borkhus Tronsgård, Anne Linn V. Schärer, Jon Even Schärer og Andreas Kerr fremstår som upåklagelig samkjørte og koordinerte. Det er tydelig at den alternative rockegruppen har spilt sammen både vel og lenge, og de utfyller hverandre særdeles harmonisk på scenen.
Etter noen sanger kryper dessverre følelsen av at sangene fremstår som noe like frem. Dette fordi melodiene kan høres ut som om de er bygget opp ganske likt, og det kan derfor kjennes som om sangene går litt i ett. Konserten får likevel et oppsving når de fyrer i gang låten "Brenn meg opp" fra deres nye EP, som har en behagelig, frisk trøkk som ser ut til å livne opp publikum.
Konserten avsluttes med to deilige ballader, hvor vokalist Stølans nydelige stemme endelig får komme til sitt rette. Under konsertens mer "bråkete" sanger druknet den dessverre noe i lyden, men under sangene "Aprikosjente" og "Til mennesket" får hun virkelig vist hva hun er god for. Opplevelsen forsterkes ytterligere av kløktig pianospill fra Anne Linn Schärer.
Det blir likevel noe voldsomt da gitarist Andreas Borkhus Tronsgård hopper ned fra scenen og opp på sofakanten som står blant publikum, en handling som ikke helt matcher de rolige, avsluttende sangene.
Krast viser en lidenskapelig tilstedeværelse på scenen, og har god kontakt med publikum. Alt i alt en vel gjennomført og velspilt konsert, med både rocka og rolige musikkinnslag.
