– Unge jenter i dag sier ja til hvem det skal være
Møtegjengere som ventet på polarisert debatt med Hanne Nabintu Herland gikk ikke skuffet fra Storsalen lørdag kveld.
Tittelen på Samfundsmøtet 6. mars var «Fæle kvinner, traumatiserte menn?», og til tross for at salen ved møtestart virket glissen, ble seteradene raskt fylt opp. Temaet var feminismens rolle i en tid der kvinnesakskritikere er i ferd med å få en mer dominerende rolle som meningsbærere i offentlig debatt.
Hanne Nabintu Herland gjorde seg i høst populær med kontroversielle uttalelser om norske kvinners uforholdsmessig privilegerte plass i forhold til norske menn. Som motdebattant stilte sosialantropolog Rannveig Svendby, som i høst var en markant kritiker av Herlands synspunkter.
Ikke lenger kult med krig
Herland startet sin innledning med å slå alarm:
– Vi har fått en tid der det er få som med stolthet i røsten snakker om den europeiske kulturen og dens etiske fundament. Den europeiske sivilisasjonen har fantastiske sivilatoriske egenskaper. Uttrykker du stolthet over å være norsk, blir du stemplet som nasjonalist.
Ifølge religionshistorikeren har kulturradikalismen handlet om å bryte ned borgerlige idealer, med alvorlige konsekvenser.
– Lærere har ikke lenger autoritet i klasserommet. Politiet får ikke engang køller til å slå ned på kriminelle elementer. Nå er det ned med mannen og hans autoritet i familien. Det er ikke lenger stolthet forbundet med det å gå ut i krig, i det maskuline, mannlige det er å forsvare kvinner. Vi trenger en ny moralsk oppvåkning. Vi kvinner må slutte å være så kravstore, og heller være litt mer ville i senga.
Rannveig Svendby hadde fått rollen som feminismens forsvarer, og var konsekvent på at dens rolle er å skape et bedre samfunn for både kvinner og menn, der det viktigste hensynet er til menneskers individuelle forskjeller. Hennes primære kritikk mot Herlands virkelighetsbilde var den rigide instillingen til hva som er mannlig og kvinnelig.
Antropologen påpekte at det gjennom historien har vært enorme variasjoner i hva som regnes som feminint og maskulint.
– Leiv-Erik, hva ville du syntes om jeg sa du var homsete fordi du ikke har seks arr i panna, spurte hun Samfundet-lederen retorisk.
Hun kom også med et skjellsettende eksempel fra en folkegruppe på Ny-Guinea, hvor manndomsritualer involverer sex mellom menn, inkludert mindreårige. Det skulle hun imidlertid ikke ha gjort.
– Jeg er på grensen til opprørt over hvordan du kan sitte her og si slike ting så rolig, med så vennlig stemme, og ta så lett på at de driver på slik, sa Herland skarpt.
– Jeg har ikke satt noe moralsk fortegn på saken, jeg vil bare vise at synet på mannlighet og kvinnelighet er forskjellig mellom kulturer, svarte Svendby.
Forsiktige talere
Herland fremhevet flere ganger sin egen rolle som annerledestenkende og motkulturell, en rolle som lot seg validere gjennom hennes stil og fremferd. Med utstudert kroppsholdning, retorikktunge og følelsesintense utspill med høylytt, sinusoidalt tonefall, og en argumentasjon som sprang hit og dit mellom forskjellige innskytelser var Hanne Nabintu Herland i seg selv et show det nok går lenge mellom hver gang Storsalen ser maken til.
Rannveig Svendby ble sånn sett den absolutt diametrale motsetning, med en rolig, behersket stil. Det manglet like fullt ikke på direkte «du»-henvendelser fra verken den ene eller andre debattant, og publikum fikk virkelig inntrykk av to debattanter som ikke la noe mellom i sin uenighet.
Muligens hadde debattantenes sterke stil en avskrekkende effekt på publikum, for det var få som benyttet talerstolen til å fremme meninger med tilsvarende temperament og bastans. Salens sentimenter kom likevel klart til uttrykk: Jevnt over høstet Svendby atskillig mer applaus enn Herland.
Kunstnerisk var ved Knauskoret, som sang «Working 9 to 5» og «Human Behaviour», og Student-tv, med en kort film om tenkte konsekvenser av overdreven feminisme.
