Veldedig bikkjeslagsmål

Intervju med:

Eva Bratholm

Informasjonsdirektør i Norad (Norwegian Agency For Developement Cooperation)

– For første gang bruker Norge nå én prosent av brutto nasjonalinntekt på bistand. Hva er hovedmotivasjonen bak norsk bistand – hva ønsker man å utrette?

– Målet med norsk bistand er å redusere antall fattige i verden basert på tre elementer: nestekjærlighet, solidaritet, og egeninteresse. Det er åpenbart ikke i Norges interesse at det finnes store lommer av fattigdom, sykdom og kriminalitet rundt om i verden – og disse lommene har bistandspolitikken som mål å bekjempe.

– Hvordan fordeles norske bistandsmidler?

– Ønsket er å bidra med det Norge er gode på. Vi er et velutviklet samfunn som innehar mye og bred kunnskap på mange viktige områder, blant annet innenfor oljesektoren. Gjennom programmet «Olje for Utvikling» kanaliseres kunnskap for å hjelpe fattige land med oljevirksomhet og forvaltning, slik at oljen kan bli en velsignelse snarere enn en forbannelse. Denne typen kompetanseorientert bistand ser vi stadig mer av – også innenfor andre områder som skatt, statistikk og i næringslivet. Ekstra sårbare land som Sudan og Afghanistan er også viktige mottagerland for norsk bistand, men også historiske hensyn spiller en rolle.

– Man skiller mellom multilateral bistand som går gjennom mangeparts organisasjoner som FN, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene, og bilateral bistand mellom to stater. I tillegg har man bistand formidlet gjennom frivillige organisasjoner og i samarbeid med privat næringsliv. Hvilken rolle spiller de forskjellige kanalene i norsk bistandspolitikk?

– Før var det mye bilateral bistand, men dette blir det stadig mindre av. Nå er det mer av det vi kaller multi-bilateral bistand. Et eksempel er at Norge gir midler til UNICEF og øremerker disse til skolegang for jenter i Nepal. Da kan det norske bidraget benyttes sammen med andre midler i stor skala, og de forskjellige giverlandene slipper å gå i beina på hverandre – samtidig som vi har styring på hvor pengene kommer til nytte. Norge benytter seg også av flere frivillige organisasjoner, blant annet får Kirkens Nødhjelp omtrent en halv milliard kroner.

– Flere kritiske røster stiller spørsmål ved bistandens effektivitet – og rapporter både fra Norad selv og fra Riksrevisjonen har påpekt svakheter. Fungerer norsk bistand bra nok i dag?

– Bistanden fungerer aldri bra nok. Det er et fryktelig vanskelig felt, og det vil alltid være eksterne forhold som spiller inn, som politiske forhold og konjunkturendringer. Samtidige er vårt felt en av de virksomhetene som er mest opptatt av kontroll og oppfølging. Evalueringer viser at bistand fungerer veldig bra i noen tilfeller, og mindre bra i andre. Dessverre er pressen lite interessert i suksesshistoriene, så det er de dårlige nyhetene som dominerer mediebildet.

– Norsk bistand kan sies å gå til behandling av symptomer av fattigdom – snarere enn selve årsakene. Hvordan retter bistanden seg mot fundamentale grunner til underutvikling?

– Det kan være et poeng, men jeg er ikke enig i at det er feil å behandle symptomene. Når folk dør av sult og sykdommer vi egentlig har medisiner mot, er det klart at det har verdi å behandle dette problemet. Men Norge behandler også årsakene, blant annet ved å hjelpe utviklingsland med forvalting av egne oljeressurser.

– Valgkampen går inn i sin siste fase, men både utenrikspolitikk generelt og bistandspolitikk har kommet i bakgrunnen av andre - og i all hovedsak innenrikspolitiske - saker. Bladet Bistandsaktuelt beskriver høstens valgkamp som en av de mest nærsynte på mange år og Utviklingsfondet uttaler at «debatten om de største og viktigste utfordringene er helt fraværende». Hva skyldes dette?

– Jeg tror en stor del av årsaken er at det er en bred enighet om at Norge skal gi bistand – både blant partiene og blant befolkningen. I tillegg kommer det faktum at mottakerlandene ligger langt utenfor Norges grenser og langt unna hverdagen til folk flest. Men det er klart det er synd at det ikke blir en større debatt rundt det. Bistandsbudsjettet i år er på 26 milliarder kroner – hvordan disse midlene fordeles fortjener åpenbart større oppmerksomhet.

– De politiske partiene har relativt vage formuleringer om bistand i sine partiprogrammer. Venstre mener det er «viktig at Norge yter bistand til vanskeligstilte land», Høyre mener «Norge bør stille opp når vår innsats behøves og vi har forutsetninger for å bidra», og Arbeiderpartiet «vil utvikle den norske modellen for bistand». Vil utfallet av høstens stortingsvalg ha stor betydning for utformingen av norsk bistandspolitikk de neste fire årene, eller hersker det en mer eller mindre tverrpolitisk enighet om mål og middel?

– Som sagt er det en bred politisk enighet om at Norge skal fortsette å gi bistand, men det er klart bistandspolitikken kan forandre seg. Bistandspolitikken i våre naboland har gjennomgått endringer i det siste, og det kan også skje her. En kan ikke si med sikkerhet hvordan utformingen blir i neste periode – uansett hva valgresultatet blir.

– Frp skiller seg fra de øvrige partiene med sin programformulering om å «begrense og effektivisere» bistanden. Hvilke konkrete utslag vil det gi om FrP kommer til makten?

– Frp vil nok kutte i den bilaterale bistanden, og de er imot budsjettstøtte – men det å effektivisere bistanden er jo noe alle er enige om. Frp i maktposisjon vil nok innebære endringer i norsk bistandspolitikk, men kanskje ikke så dramatiske som mange ser for seg.