– Vi trenger reformer!

– Hvilke land er det egentlig som vil sende sine studenter hit, spør lederen for studentunionen i Litauen.

Foto: INN I VARMEN: I fjor feiret Litauen sitt nye medlemskap i EU. Selv om landets utvikling er på rett vei, gjenstår mye, mener lederen for Litauens studentunion, Viaceslavas Palkevicius.

Viačeslavas Palkevičius har sammen med mange andre studenter arrangert en rekke aksjoner mot myndighetene på grunn av de dårlige studieforholdene som preger landet.

– Store deler av undervisningspersonellet behersker ikke engelsk. Dessuten er det flust med korrupsjon innenfor utdanningsinstitusjonene. Har man pengene kan man enkelt kjøpe seg et pent vitnemål med strålende karakterer, forteller Palkevičius oppgitt.

På vei inn i det gode selskap

Litauen er en av fjorårets nykommere i EU, og fikk anerkjent sin selverklærte uavhengighet i forhold til Sovjetunionen i 1991. Årene etter unionsoppløsningen har gått med til å riste av seg den tunge sosialpolitiske arven fra kommunistregimet. Landet er sakte men sikkert i ferd med å tilpasse seg det moderne Europa. Arbeidsledigheten er på vei ned og forbindelsene oppstår i større grad mot vest.

Bolognaprosessen startet i 1999 og er de europeiske utdanningsministres formulerte drøm om en delt plattform og felles visjoner. Målet er å realisere visjonene innen 2010 og ett av dem er å senke hinderne for studentutveksling. Andre stikkord i Bolognaprosessen er sammenlignbart gradssystem, mobilitet og kvalitetssikring. I Norge er disse legemliggjort i kvalitetsreformen, og i mai skal ministrene møtes i Bergen for evaluering av hverandres arbeid og videre diskusjon.

Bolognaprosessens overordnede mål

Den såkalte «sosiale dimensjon» beskrives likevel som et overgripende satsningsområde i prosessen. Slik skal sosiale og kjønnsbetingede ulikheter viskes ut både på nasjonalt og europeisk plan med ambisjoner om lik rett til utdanning blir reelt for alle.

– Vi trenger et annet system. Nå, insisterer lederen for den litauenske studentunionen.

Studentene i Litauen har gjennomført en rekke protestaksjoner mot parlamentet, og etter Palkevičius's oppfatning griper også myndighetene innimellom til spede forsøk på forandring. Likevel er han ikke imponert, og studentene i Lituaen ønsker at Bolognaprosessen hadde vært avtalemessig bindende. Det er den ikke.

– Nei, landene som deltar i Bolognaprosessen forplikter seg til å jobbe for at deres utdanningssystem skal tilpasses målene, og det er her snakk om en moralsk forpliktelse. De må få sine egne parlamenter med på endringer i eget utdanningssystem, sier statssekretær Haugstad i Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD).

Ministre kan normalt ikke inngå mellomnasjonale avtaler på vegne av sine land siden disse må godkjennes av parlamentet før de blir gyldige. Men Bolognaprosessens sinker føler nok likevel et sterkt press, selv om det ikke er av rettslig art.

– Det å henge langt etter i utviklingen føles nok flaut for andre land, det er jo aldri behagelig å være utenfor. Inntrykket er likevel at det jobbes seriøst i samtlige land, sier Haugstad.

Mellomtittel

Viačeslavas Palkevičius betviler at den sosiale dimensjonen er en viktig sak for Norge, fordi norske studenter i følge ham allerede befinner seg i en drømmesituasjon.

– For oss betyr det derimot alt. De fleste studenter må jobbe ved siden av studiene. På tross av dette er de fleste økonomisk avhengige av foreldrene sine, og mulighetene for å gjøre det bra er mer eller mindre betinget av den enkeltes utgangspunkt, sier Palkevičius.

Selv om den jevne norske student neppe bekymrer seg for litauensk studentvelferd i stor grad, er det likevel mye som tyder på at det er en hjertesak for norske myndigheter. Per Nyborg er leder for Bologna-sekretariatet. Han er fullt klar over forskjellene landene i mellom.

– Prinsipielt sett kan ikke Bolognaprosessen ordne opp i og med at den ikke har overnasjonal myndighet. Man blander seg ikke inn i andre lands anliggender på en annen måte enn at man blir enige om felles mål. Det er og blir det enkelte lands ansvar. Men i en del land som tidligere var under kommunistiske regimer, ser vi at de ikke tar dette ansvaret for studentene på fullt alvor. Vi har prøvd å gjøre dem oppmerksomme på det, sier han og får tilslutning fra statssekretær Haugstad.

– Den sosiale dimensjonen er veldig viktig og Norge har sammen med de andre skandinaviske landene presset på for å sette søkelyset på nettopp dette, sier Haugstad. Samtidig erkjenner han at en del øst- og sydeuropeiske land sliter med enorme utfordringer fordi de er avhengige av å løfte hele systemet.

Bolognaprosessen som bistand

– Vi får førti euro i måneden i lån og stipend. Det er like mye som minsteprisen på et internatrom, men der er det så gammelt, slitt og skittent at der er uutholdelig å bo, sier Viačeslavas Palkevičius. Alternative muligheter er begrensede da hybler på det private markedet gjerne koster 100-200 euro i måneden.

Statssekretær Bjørn Haugstad er ikke ukjent med forskjellene.

– Særlig landene fra sør og øst betrakter Bolognaprosessen som en mulighet til å reformere sine egne utdanningssystemer, og samtidig en mulighet for de rike landene for å ta et ansvar ved å trekke opp øst- og sydeuropa, sier han.

– For å få nytte av det Bolognaprosessen har å tilby, må landene kvalifiserere seg. Vi kan ikke gjøre mer enn å peke på hvor langt det enkelte land er kommet i forhold til forpliktelsene og noen land har faktisk et stykke igjen å gå. Men så lenge vi registrerer en god vilje på tross av ressursmangel til å gjøre noe med problemene, skal vi være hjelpsomme og positive. Å vifte for mye med pekefingeren tror jeg ikke bringer mye konstruktivt med seg, slår statssekretær Haugstad fast.