Vil belønne miljøvennlig produksjon

I desember arrangeres det årlige klimatoppmøtet i Paris, hvor klimakonvensjonens 195 land skal bli enige om en ny internasjonal klimaavtale som skal gjelde fra 2020. Landene er svært uenige om hvordan avtalen skal se ut. En av de største diskusjonene omhandler hvordan man på en rettferdig måte skal fordele ansvar for klimagassutslipp på de ulike landene.

Diskusjonen har flere perspektiver. I et historisk perspektiv bør industriland ta større ansvar for sine tidligere utslipp. I eksport- og importsammenheng må ansvaret for utslipp tilknyttet produksjon av et produkt, fordeles rettferdig mellom produsent og konsument. Tidligere systemer for å fordele ansvaret mellom produsent og konsument har vist seg å ikke være problemfrie.

Forsker Daniel Moran ved NTNU håper at det på toppmøtet i Paris vil diskuteres nye metoder for fordeling av ansvar for klimagassutslipp. Han har selv vært med på å utvikle et regnskapssystem for klimagasser som tar hensyn til flere faktorer enn de man regner med i dag. Blant dem er belønning av land som produserer miljøvennlig.

– Vi håper å bidra til en liten endring i måten klimagassutslipp beregnes på. Forhåpentligvis vil metoden vår bli diskutert på møtet i Paris i tillegg til andre forslag om modifiseringer, sier Moran.

Urettferdig utslippsfordeling

Tidligere har det vært vanlig å bruke en metode som kalles produksjonsbasert regnskapssystem. Dette systemet tildeler ansvar for utslipp til produksjonsland. Det vil si at det er landet som slipper ut klimagasser ved produksjon som har ansvaret for utslippet, selv om produktet brukes i et annet land.

– Etter Kyotoforhandlingene flyttet Storbritannia ut produksjon til Kina og Asia. Storbritannia fikk selv et lavere klimagassutslipp ifølge det produksjonsbaserte regnskapssystemet. Dette førte i midlertid til at verdens totale klimagassutslipp gikk opp, siden produksjonen i Kina var mindre miljøvennlig, sier Moran.

En annen metode kalles karbonfotavtrykk. Denne metoden legger ansvaret til det landet som er forbruker, heller enn produsent, av et produkt. Utslipp ved for eksempel produksjon av elektronikk som er produsert i Asia, men brukes i Europa, vil da tildeles de europeiske landene.

Et problem ved denne metoden, er at den ikke vil motivere eksportland til å kutte i sine utslipp ved å velge et miljøvennlige alternativer i produksjonen. Det er forbrukerlandet som er ansvarlig for utslippet selv om det sjelden kan påvirke hvordan produksjonen skjer. For eksempel har Norge liten påvirkning på hvordan elektronikk som importeres fra Kina produseres.

Teknologijustert karbonfotavtrykk

Forsker Daniel Moran ved NTNU har sammen med forskere fra Lund Universitet og Universitetet i New South Wales i Australia, utviklet en ny metode for å tildele ansvar for klimagassutslipp til de ulike landene. Gruppen brukte ett år på prosjektet, som ble publisert i »Nature Climate Change» i mars 2015. Metoden kalles teknologijustert karbonfotavtrykk. Den tar utgangspunkt i karbonfotavtrykk, og skal samtidig belønne et land for å fokusere på miljøvennlig produksjon.

– Idehaveren til prosjektet er svensk, så motivasjonen for prosjektet har blitt preget av at Sverige produserer for eksempel stål ved hjelp av vannkraft. Utslippene tilknyttet dette er derfor lave, men Sverige har ikke blitt belønnet for dette med de tidligere beregningssystemene, sier Moran. Tar man Norge som eksempel vil det produksjonsbaserte regnskapssystemet antyde et lavere klimagassutslipp enn karbonfotavtrykket vil gjøre. Dette er på grunn av landets store forbruk av blant annet asiaprodusert elektronikk. Det teknologijusterte fotavtrykket vil vise et lavere klimagassutslipp enn karbonfotavtrykket på grunn av Norges store tilgang på fornybar energi.

Tre viktige kriterier

Moran legger vekt på at det særlig er tre kriterier som er viktige når man skal beregne klimagassutslipp:

• Summen av alle lands tildelte utslipp til sammen skal være lik verdens totale utslipp.
• Ingen skal tildeles mindre utslipp etter en handling som fører til at verdens totale utslipp går opp.
• Systemet må tillegge ansvar for utslipp til land som faktisk kan gjøre noe med utslippet. Forbruksmønster og produksjonsteknologi er faktorer som land kan påvirke selv, og som har en innvirkning på det globale klimagassutslippet.

Produksjonsbasert regnskapssystem og karbonfotavtrykk klarer ikke å oppfylle alle kriteriene. Teknologijustert karbonfotavtrykk vil, i motsetning til disse to, fordele ansvaret etter faktorer et land kan kontrollere. Dette inkluderer å benytte miljøvennlige produksjonsmetoder på eksportvarer.

– Bør utnytte ren energi bedre i produksjon

Metoden til forskningsteamet kan bidra til å informere hvert enkelt land om hvordan man kan gjøre det som er best for det globale klimaet. Dette gjelder blant annet organiseringen av handelssektoren. Moran mener en klimaavtale som oppmuntrer til bestemte former for handel kan føre til lavere utslipp på verdensbasis.

– Land som Norge og Sverige har stor tilgang på vannkraft. Det vil derfor bidra til lavere utslipp på verdensbasis dersom produksjon av blant annet aluminium og stål i større grad legges til disse områdene. Land som ikke har samme tilgang på ren energi, bør drive produksjon som er mindre energikrevende. Et eksempel er applikasjoner til telefoner, sier Moran.