Å jage følelsen

— Vil noen andre ha, spør Claus Lundekvam journalisten og fotografen med vannkaraffelen i hånden. Vi takker høflig nei.

Kanskje er det litt passende at vi sitter og prater i et svært konferanserom som vi har lånt av hotellet han bor ved. Stoler og bord, med papir og penner med hotellogo, er satt opp. Det siste året har den tidligere fotballspilleren og nåværende trener for Bønes IL fylt flere konferanserom hvor han snakker om fotballkarrieren og sitt liv. Et liv med like mange høydepunkter som nedturer.

— Jeg satt igjen etter karrieren med et hus på 400 kvadratmeter, tre biler og en fantastisk familie. Men jeg var ikke happy. Jeg var langt i fra happy, sier Lundekvam rolig. Livet var ikke alltid foredrag og vann.

Spillende stopper

Kan du beskrive veien fra bygde-Norge til England og Premier League?

— Guttedrømmen. Jeg hadde spilt profesjonelt for SK Brann i tre år, og i 1996 skrev jeg kontrakt med Southampton. Det gikk en uke fra jeg signerte til jeg debuterte mot Nottingham Forest hjemme, forteller Lundekvam smilende.

— Litt av en overgang.

— Ja, det kan du si. Jeg var kjent for å bruke god tid med ballen, men i England var det så høyt tempo at du ble jevnet med jorda med en gang du nølte. Men jeg bet meg fast og lærte fort. Jeg var jo på mange måter en spillende stopper, og det var derfor manager Graeme Souness ville ha meg.

Lundekvam hever blikket og humrer for seg selv.

— Men du kan jo si at målprotokollen ikke akkurat er imponerende. Statistikken ligger vel på rundt én scoring for hvert femte år, sier han og refererer til tidligere manager Gordon Strachan, som uttalte at man kunne plassere et lik innenfor 16-meteren og det ville score oftere på hodet enn Claus Lundekvam.

Livet i en boble

Livet som fotballspiller på toppnivå er vanskelig å forestille seg om man ikke har levd det selv. Lundekvam tar et stykke papir, og tegner figurer og former med pennen mens han prater.

— Vi levde alle i en boble. Det er først etter karrieren er slutt du kan se tilbake på hva du har vært med på. Jeg har vært ufatttelig privilegert, sier Lundekvam.

Av talentfulle spillere han har spilt mot kan Lundekvam nevne i fleng.

— Jeg likte å spille mot profiler som Alan Shearer og Duncan Ferguson. For de kriget som helter, men de løp aldri fra deg. Jeg likte den krigen. Spillere som Michael Owen og Thierry Henry derimot, var et mareritt å møte når de hadde dagen. Jeg er stolt over den karrieren jeg har hatt. Det har vært eventyrlig.

Han presser pennen hardere i arket.

— Men når stadiondørene lukkes og flomlysene slukkes blir fallhøyden ekstra høy og tomrommet ekstra stort.

En fasade som må opprettholdes

Én takling i 2006 var det som skulle til. Lundekvams leddbånd i den ene ankelen rives av, og skademarerittet starter. Savnet etter banen er stort, og det er under denne perioden Lundekvam for første gang prøver kokain. Et misbruk som vedvarte etter karriereslutt.

— Det er umulig å erstatte følelsen av å løpe ut på en bane foran 30 000 til 80 000 tilskuere hver eneste uke, men du jager fortsatt den følelsen. År etter år med applaus og bekreftelse på det du gjør. Du blir hjernevasket på en måte, forteller Lundekvam.

— Må man nå bunnen for å tørre å spørre om hjelp?

— For oss i toppidretten er fallhøyden så stor at det nesten er nødvendig. Du har opparbeidet deg en fasade som du må opprettholde, og du har problemer med å vise svakhet. Misbruket mitt varte kun en treårsperiode, men det var intenst.

Noe meningsfylt å gå til

Lundekvam legger ikke skjul på at det var garderobekulturen og den boblen han og lagkameratene levde i han savnet mest.

— Mens karrieren pågår så er du aldri alene. En av tingene jeg har måttet øve meg på er å være alene og være happy med det. Du savner rushet, og behovet for bekreftelse.

— Og det er der Bønes IL har kommet inn?

— Der fant jeg en garderobe igjen. Når jeg tok over Bønes var de på vei ut av seriesystemet i norsk fotball. Jeg gjorde noen enkle grep for å styrke lagånden, og nå har vi rykket opp tre ganger på rad. Jeg har blitt glad i de guttene, og det er veldig moro.

Bønes IL ble en viktig del av veien tilbake. Lundekvam er ikke i tvil om hva som er nødvendig for å komme seg ut av en avhengighet.

— Det viktigste er å ha noe meningsfylt å gå til, og for meg har fotballen alltid vært det mest meningsfylte. Fotballklubber kan muligens gjøre en bedre jobb i å tilrettelegge for spillere som legger opp.

Å gjenvinne familiens tillitt

Da han bestemte seg for å skrive bok om livet og karrieren var Lundekvam bestemt på to ting. I tillegg til historien om guttedrømmen, skulle boken også handle om medaljens bakside. Og den skulle være så ærlig som mulig til læring for andre.

— Som en så offentlig person som jeg er, var det å være ærlig det eneste riktige. Jeg har blitt kontaktet av personer med lignende problemer, noe som er fantastisk. Tilbakemeldingene på boken har stort sett vært kjempegode. Skrivingen har vært viktig for terapien.

Han har gjenvunnet tilliten fra familien, noe som har vært livsviktig for prosessen. For ham har forholdet til døtrene vært vitalt.

— Vi har snakket mye om det de har sett og vært med på. De har reddet livet mitt på mange måter. Farsrollen står sterkt i meg i dag, og vi har et fantastisk forhold, forteller han stolt.

Å takle hverdagen

Lundekvam har i dag fått livet tilbake. Han får jevnlig oppfølging av psykolog og støttegruppe, og han har flere ben å stå på i både Bønes og i Premier League-studioet til TV2. Men han er ærlig på at fortiden ikke forsvinner så lett.

— Jeg har det ganske bra for tiden. Men veien tilbake til helvete ligger fortsatt på skulderen min og kommer nok til å gjøre det resten av livet. Veien tilbake på kjøret er like kort for meg som andre tidligere rusmisbrukere.

Å takle det dagligdagse har vært en evig kamp for en som har levd på toppen over halvparten av livet sitt. En evig jakt på bekreftelse og eufori må vike for det gjengse liv.

— Å finne glede i hverdagen er noe jeg aldri har kunnet før fordi jeg alltid var så høyt oppe og jaktet på noe nytt og bedre hele livet mitt. I dag handler jeg inn til uken, hjelper døtrene mine med leksene og kjører dem på trening. Jeg har lært meg å gå på jobb uten å få applaus og rød løper hver gang. Det føles fantastisk.

Å få bekreftelse fra andre er kanskje ikke like viktig som å gi seg selv bekreftelse. Det er en lettet Claus Lundekvam som sitter her i dag.

— Jeg er en snill og rolig gutt, egentlig.