Forkjemper

Å være mørkeredd og altfor sosial er ikke den beste kombinasjonen for å la tankene vandre alene, forteller Jørgen Foss.

Han er 25 år gammel, leder i Landsforeningen for overvektige og en aktiv samfunnsdebattant. Iført en himmelblå genser med matchende sløyfe ankommer han bartebyen. For en stilig kar.

Hater å være alene

– Stillhet er en uting. Jeg blir gæren av det.

Foss sin latter runger høyere enn de fleste. Han har nettopp flyttet til en 30 kvadratmeter stor leilighet i Nydalen i Oslo. Her opplever han stillheten på kroppen.

– Jeg er lykkelig når jeg ikke er alene.

– Er det ikke herlig å være alene med tankene sine?

– Tiden alene er ikke meningsfull, sier han tvilende.

– Kjærligheten da? Har du tid?

– Altså, vi jager vel alle litt etter en kjæreste? Skulle drømmegutten plutselig være der så er jo ingenting bedre enn det.

– Føler du deg bra nok?

– Det er det som er vanskelig. Jeg lever godt uten en partner, men jeg har heller aldri opplevd å leve sammen med noen. Men vi er vel lagd for å være to på en måte.

Skyld i uskyld

– Det er likegyldig hvem sin skyld det er at noen blir overvektige. De har ikke mindre viljestyrke og er ikke late mennesker som ikke klarer å si nei.

I februar deltok Foss på Samfundsmøtet med tittelen «Fedme — En folkefiende?» Her debatterte han for bedre tilrettelegging og forståelse for situasjonen til de med sykelig overvekt.

– Jeg mener at man må forebygge problemet ved å ta avgjørende beslutninger på et samfunnsnivå.

– Hva ligger til grunn for nettopp fedmeproblemet?

– Vi kan ikke løpe rundt å si at det er din, deres eller min skyld.

– Men noens skyld er det jo?

– Ja, men jeg mener at man må forebygge fedmeproblemet ved å ta avgjørende beslutninger på et samfunnsnivå.

Foss sier at vi vet altfor lite om hvordan man best behandler overvekt. Han vil aldri si at det ikke utelukkende handler om gener, men at kunnskapen om fedme som en kronisk lidelse må forbedres.

Dødsfrykt

For noen år siden gjennomførte Foss en fedmeoperasjon. Operasjon var vellykket og han gikk mye ned i vekt. Redselen for å dø gjorde Jørgen usikker på om han i det hele tatt ville få feire 30-årsdagen.

Det ble til slutt et valg om livet.

– Når man veier så mye er det kun ekstreme tiltak som er aktuelle.

Operasjonen har gjort Jørgen i stand til å bestige Galdhøpiggen og løpe én mil under Oslo Maraton.

– Åh, herregud! Den mestringsfølelsen. Jeg trodde jeg skulle løpe på meg bekkenløsning. Det ga så mye.

– Alle organer fungerer? Hjertet også?

– Her fungerer alt i beste velgående. Med tanke på hvor stor jeg var.

Han ler hjertelig og ekte. Latteren har etterhvert blitt Foss absolutte varemerke.

Raushetens forkynner

De store vinduene på Edgar lyser opp et ungt, men alvorlig ansikt. Det samme ansiktet har gjennom 25 år opplevd tårer, sinne, frustrasjon og glede. Men viktigst av alt utstråler ansiktet et håp. Et håp om et rausere Norge og håpet om et mer inkluderende samfunn der de utstøtte kan finne sin plass.

Foss vurderte flere mulige retninger for å finne sin egen plass etter videregående. Teologistudiet ble valget, men han kom aldri ordentlig i gang.

– Tenk å kjøre showet på statens regning. Se for deg det. Vakre Sagene kirke ville jo vært stappfull hver søndag. Kirken er jo så traus, forteller han.

– Tror du på Gud?

– Ja, en Gud finnes. Treenigheten er interessant, men det er det kulturelle ved kirken som tiltrekker meg. Det er en personlig følelse å være en del av et inkluderende felleskap.

Han prisgir studentfrivilligheten i Trondheim for å være nettopp det.

– Vi er nødt til å bli mer rause mot hverandre og sammen bidra til å endre holdningene som foreligger mot overvektige. Ved å være leder er jeg ansiktet utad for en hel del mennesker som fortsatt føler på en redsel at livet de lever ikke er bra nok.

Han skifter stilling i sofaen og gestikulerer entusiastisk med armene. Det største problemet med sykelig overvekt er ofte ikke det fysiske aspektet, men det psykiske. Det er en bekymringsverdig utvikling, forteller han.

Jævlig på barneskolen

– Jeg har jo alltid sett annerledes ut og det førte til en kraftig mobbing.

Foss gikk sine barnesteg på Bjølsen skole, et strøk på Sagene preget av arbeiderklasseboliger og grøntarealer.

Ifølge ham må barn få være barn. En oppvekst skal gjøre deg i stand til å møte verden uten å føle på frykten det er å være annerledes, forteller Foss videre.

– For meg var situasjonen i garderoben etter gymmen det verste. Verbalt var det ekstremt med ord som «blubba» og «fettmonster», you name it. Slike ord gjør noe med deg når du er et lite barn. Barn har jo ikke de samme forsvarsmekanismer eller forståelsen av verden slik voksne har, sier han og utdyper:

– En slik motgang setter seg i kroppen. Å være annerledes førte til at jeg måtte kompensere for å bli godtatt som et menneske.

Først på ungdomsskolen forstod han hvem han var og at det faktisk var mulig å leve et godt liv. Personligheten som slåss for de utstøtte overvektige ble formet av ungdomsår i en følelsemessig berg-og-dalbane.

Fokus på mennesket

– Skal de til og med få leve, tenker folk når jeg ytrer ønsker om tilrettelegging. Folk tror vi ligger på sofaen og stapper i oss. Men fordommene og holdningene mot oss er skapt av trimdronninger og treningsguruer.

Foss forteller at han er redd flere vil isolere seg på grunn av presset etter å være perfekt, og at de melder seg ut av storsamfunnet. Flere må bidra til å skape en debatt om holdningen i samfunnet, mener han.

– Fokuset må bort fra kiloene og heller rettes mot mennesket. Det er ingen som velger å bli sykelig overvektige. Det er ingen som går rundt og ser frem til å påføre seg selv diabetes 2 eller hjerte-og karsykdommer. Debatten kan ikke handle om å gå mer og spise mindre. Vi må tilegne oss kunnskap om hva fedme egentlig er.

– Ja, hva er fedme?

– Det er en sykdom. Sykelig fedme er en alvorlig diagnose. Når du har en BMI på over 35 er man sykelig overvektig og kan kreve behandling. Personer med en så høy BMI risikerer å dø uten behandling.

Foss brenner for det han mener er en ideologisk tilnærming til det frivillige vervet i Landsforening for overvektige. Han stresser betydningen av å bli et rausere samfunn der utstøtte samfunnsgrupper skal finne sin plass.

– Fokuset må ikke utelukkende handle om hvordan vi ser ut, men hvordan vi er som mennesker.

Kultivert klump

Tre timer hver mandag fikk mobbere være mobbere og Jørgen fikk lov til å kun være Jørgen – eller tredjekornetten på bakerste rad. Korpset var hans oase.

– Korps er en veldig stor del av livet mitt, selv om jeg ikke har like mye tid til det lenger, så elsker jeg fremdeles å være kreativ og utfolde meg.

Det førte etterhvert Jørgen til kinolerretet i rollen som Terje, gutten ingen ville ha som venn, i den tankevekkende julefilmen Pitbullterje fra 2005.

– Å kunne sette seg inn i hodet på en annen person og få muligheten til å forstå Terje, finner jeg fascinerende. Det er interessant å utforske sin kapasitet, sier Foss.

– Er du en medieyndling?

– Nei, det vil jeg ikke kalle meg selv. Men jeg liker å si det jeg mener og stå for mine meninger. Media har nok fått det med seg, samtidig som jeg representer en gruppe mennesker det kryr fordommer mot.

Løvens hule

Han glemmer aldri den dagen 200 personlige trenere satt i salen og ventet på hans foredrag. I virkeligheten ble det et meget givende og lærerikt foredrag.

– Jeg så for meg å bli dratt inn i løvens hule, der jeg skulle slepe et traktorhjul over gulvet mens trenerne med stramme og glinsende kropper sto over meg og skrek: «Run, motherfucker. Run!»

– Humor er viktig?

– Ja, vi er kanskje for ordentlige. Overvekt må kunne tulles og tukles med.

Foss mener mange er for hårsåre.

– Jeg er jo jævla feit, men det betyr ikke at jeg liker å bli kalt jævla feit likevel.

Livsnyter med høy terskel

Etter et par øl på julebordet kommer trompeten fram og Foss klarer å nyte livet.

– Må Ola Nordmann bli mer åpen?

– Ja, vi må aldri undervurdere betydningen av en øl.

– Vil du ha øl? Den er ekstremt billig og god her på Studentersamfundet.

Latteren runger i veggene på Edgar. Som en rask marsj mot den høyeste frekvensen mulig.

– Det jeg mener er at terskelen ikke må være så jævla høy.