Pensjonert hipsterprofet

I en tid der det har blitt mote å uglese ulvene på Wall Street og kritisere de nyliberale markedsprinsippene, har en pensjonert NRK-legende allerede forkynt den finansielle fordervelsen i snart to tiår. Men det er ikke bare fyllekjøringen av den internasjonale økonomien Christian Borch bekymrer seg for. Det frie marked har formet en egosentrisk forståelse av vår egen virkelighet.

– Minn meg på at jeg må fortelle deg om en forside på Under Dusken fra 1920-tallet.

Du skal fortelle om en forside på Under Dusken?

Christian Borch lener seg frem og lar albuene hvile på glassbordet mens fingerspissene såvidt møter hverandre. Varmelampen vi sitter under i Trondheim sentrum lager en glorie rundt mannen som profilerte NRK i nesten en mannsalder. Settingen gir en umiskjennelig fornemmelse av å være til stede i et studio på Marienlyst. I rampelyset sitter en pensjonist som er så altfor vant til å være den som setter dagsordenen. Han utbroderer:

– På tyvetallet var det en skuespillerinne som lot seg avbilde naken med kun en studenterlue på førstesiden av bladet. Lua lå over brystene på henne og dusken dekket «dusken». Bladet hadde undertittelen: «Under Dusken: organ for studenter». Dette vakte betydelig oppsikt, sier Borch.

EN BANAL KLIJSÉ

Christian Borch er fortsatt skarp og leken, den kule hipster-bestefaren du aldri fikk. Den rutinerte journalisten lever ingen typisk pensjonisttilværelse, og dagene fylles med å lage podkast om utenrikspolitikk, skrive bøker og være med den 15 år yngre franske kjæresten. Nå er han ute med ny bok, Banalitetens tyranni, hvor han tar et oppgjør med våre idealer og den økonomiske utviklingen fra 1980-tallet og frem til i dag.

– Dere som studerer nå er egentlig jævla heldige. Dere kommer til å overta en verden som består av helt andre og viktigere utfordringer enn det vi gamle travere hadde med å gjøre. Det politiske paradigmet som har regjert fra 1980 og fram til finanskrisen har bygget sine egne undergangspremisser, og er nå i ferd med å gå under.

Etter 37 år i NRK var det slutt, men på ingen måte over for Christian Borch; pensjonist ligger mer i navnet enn i gavnet. De siste årene har han gått ut mot finansfolk, medierådgivere, politikere og kirken. Ingen slipper unna en nådeløs 71-åring som både har utdelt og mottatt en del juling, som han selv sier.

– Forrige gang jeg kom med denne dommedagsprofetien fikk jeg sabla mye juling. «Nattsvarte profetier fra NRK-korrespondent» skrev en venn av meg i Aftenposten. Det viste seg i ettertid at jeg traff godt, og jeg tror mye av den kritikken jeg kommer med i dag også er målrettet og presis.

Ja, for hva er dommedagsprofetien? Hvor ligger problemet med det økonomiske systemet vi har i dag, den såkalte nyliberale kapitalismen?

– Den store økonomiske krisen vi er inne i nå er etterdønninger av finanskrisen fra 2007. Undergangen av Lehman Brothers kom som et direkte resultat av premissene for de frie finansmarkedene, og resten er som kjent historie. Ingen hadde ansvar og ingen tok ansvar for samfunnet, og det er et trekk som er ganske beskrivende for den kulturen en sånn økonomisk filosofi skaper.

Økonomisk filosofi, hva legger du i det?

– Denne markedsliberale tankegangen er en banal klisjé om en konservativ kapitalisme. Den mangler fullstendig den sosialpolitiske filosofien som innebærer at borgerne må ha et sikkerhetsnett. Det må altså være en stat rundt borgerne, og det er borgerne selv som må definere hva denne staten skal være. En svekkelse av det parlamentariske demokratiets styringsevne er den nyliberale filosofiens triste konsekvens.

«KJØPEFESTEN ER OVER»

Det har dukket opp en seriøs mine i ansiktet på Borch. Engasjert lener han seg fram i stolen og banker en bestemt langfinger taktfullt i bordet mens han hamrer løs på de moderne samfunnsstrukturene. Et totalt fravær av samfunnsansvar og et narsissistisk system fri for altruisme er de ytterste konsekvensene av de liberale markedsstrukturene.

– Kriteriene for et vellykket menneske forandret seg, og handlet plutselig om hvilken Armani-dress man hadde og hvilke biler man kjørte. Fra 1980 skjer altså det som Piketty en god stund etterpå har skrevet i sin bok Kapitalen i det 21. århundre det skapes et nytt klasseskille. Det kommer en ny middelklasse som plutselig har blitt kapitaleiere, og det blir legitimt å være egosentrisk. Vi blir mette på kapital og syntetisk kjærlighet.

Holdningene som sto sterkt i 2014, om at økonomisk stagnasjon og nedgangstider bare var en midlertidig fase i verdensøkonomien, har endret seg blant økonomer og politikere, mener Borch. Utfordringen ligger nå i å finne nye svar på det man fram til finanskrisen trodde man hadde fasiten på. Nå begynner også resten av samfunnet å skjønne alvoret, i hvert fall nesten.

– Det som har preget mye av perioden fra 1980 frem til 2010 er jo at vi har hatt en dans rundt gullkalven. Det er ganske karakteristisk når Aftenposten, den gamle tanta i Akersgaten, beskriver den økonomiske arbeidsledigheten i dag med en overskrift som lyder: «Kjøpefesten er over». Det illustrerer den perioden vi har levd i.

Hvilke konsekvenser vil dagens situasjon få?

– Jeg tror vi vil se flukt fra de store partiene. Det er rimelig grunn til å tro at du vil se en ytterligere svekkelse av de klassiske demokratiske institusjonene. Det vil vokse fram maktsentre som ikke er valgt av folket, som kommer til å forme den politiske dagsordenen i betydelig større grad enn det vi er vant til.

Som med handelsavtaler som TTIP og TISA, der det er et embetsverk som sitter ved forhandlingsbordet og ikke folkevalgte politikere?

– Ja, blant annet. Men dette er en trend som spenner seg fra internasjonale handelsavtaler til lokale beslutninger. I praksis betyr dette at politikerne langt på vei har redusert sin egen rolle som premissleverandører for samfunnets viktigste oppgaver.

Dette var også en svært dyster profeti, hvor ligger framtidshåpet?

– Systemets redning ligger kanskje paradoksalt nok nettopp i den nyliberale kapitalismens egne undergravningspremisser. Altså, når de økonomiske utsiktene er dystre og vi får et underskudd i arbeidsmarkedet i hele Europa, så er det de unge og nyutdannede som lider. De vil forhåpentligvis forme visjoner som bygger på andre premisser enn de som i dag holder dem nede. Du vil se en gjenfødelse av den sosiale samvittighet og den kollektive forståelsen om et objektivt samfunnsansvar.

STUEREN SYSTEMATIKER

Du sier forsåvidt mye av det samme som den radikale kjendisfilosofen Slavoj Žižek allerede har påpekt en stund i sin samfunnskritikk. Han kritiserer de samme prinsippene rundt nyliberalisme som deg, men fra et helt annet politisk ståsted?

– Han har hatt en tendens til å spille seg selv litt ut, fordi han er relativt ekstrem på både synspunkter og måten han opptrer. Det går rundt i hodet på ham med en fart som kan ta pusten fra noen og enhver.

Men vil du med det kalle deg selv en mer presentabel systemkritiker, en slags økonomiens Bjørnar Moxnes, altså en som kan selge inn budskapet til massene?

Christian Borch lener seg tilbake i stolen, løfter hodet, lukker øynene og lar et stort latterbrøl fylle kveldslufta. Smilet og lekenheten er tilbake.

– Vet du hvor mange av Rødts velgere du trenger for å skru inn en lyspære? Begge to! Neida, jeg har stor sans for Bjørnar Moxnes, men jeg er ingen politisk aktivist. Jeg er først og fremst en forfatter og analytiker som stiller spørsmål for å få fart i en bevegelse.

Borch ser på klokken, og unnskylder seg med at han må avslutte intervjuet og komme seg videre. Ikke overraskende har pensjonisten fullt program, og etterspørselen etter Christian Borchs samfunnsanalyser ser ut til å gi ham en vedvarende stemme i offentligheten. Kanskje vi kan slå oss til ro med at hvis en verdikonservativ hipster-bestefar kan gjøre kritikken av nyliberalisme kul, gir dette også håp om at resten av samfunnet snart kan følge etter.