Spilte vekk regnet

For fans av solskinnsrock må jo Pstereo-fredagen være en drømmedag, med Mats Wawa, Kakkmaddafakka og Hinds som solide bookinger. Ironisk nok begynte det å regne da Hinds gikk på Kanonscenen cirka 18.05, men for et overopphetet publikum var nok dette bare forfriskende.

Like forfriskende var spanjolene i Hinds, som etter hvert spilte vekk regnet med sin ultrasjarmerende garasjepop. Gitaristene Ana Perrote og Carlotta Cosials veksler på vokaljobben: Stemmene deres flyter over i hverandre. Det låter aldri direkte pent, men heller fantastisk rått. De roper, gauler og skriker, før de plutselig synger fløyelsmykt og rolig. Man merker den gode kjemien mellom de fire venninnene, de er veldig samstemte selv om de til tider har en litt ujevn rytme. Men det er nettopp dette som gjør at Hinds fungerer så bra: De er aldri ute etter perfeksjon, men etter å smitte publikum med deres spilleglede. Dette får de så absolutt til denne fredagskvelden. Oppmøtet foran Kanonscenen er ikke verst: det blir aldri helt fullt, men det er allikevel en god del folk som har møtt opp. Jammen meg har de ikke lært noen få norske gloser også, og sjarmerer publikum i senk. Med kun et album i sekken er ikke låtmaterialet deres det aller største, men de avslutter med coverlåta «Davey Crockett» av Thee Headcoats, som de nailer til de grader.

Jeg sitter igjen med en utrolig god følelse etter konserten. Etter å ha hørt en del på debutalbumet deres Leave Me Alone som ble sluppet i januar, var jeg spent på om de greide å overføre magien fra albumet og til scenen. Dette beviser de her på Pstereo, jeg synes faktisk Hinds fungerer enda bedre live enn på plate.