Gullfaren

OL '94. Nest siste alpinkonkurranse. 22-årige Kjetil André Aamodt står på toppen. Hjemmefavoritten står etter de tre første grenene notert med sølv og bronse. Ikke godt nok.

— Jeg følte at alle forventet et norsk gull, så jeg slapp alt, flyktet fra nervøsiteten og presset. Tenkte kun på å vinne.

Han eksploderer ut av startgrinda, passerer første port, men aldri den andre. Oslogutten må bite i den sure snøen etter bare noen få sekunder.

— Etter det flykta jeg aldri mer fra presset. Selvfølgelig skulle jeg være nervøs, det var jo dette jeg hadde jobba for hele livet.

— Må lære å leve på nytt

Tretten år senere står Aamodt på scenen i Hamar OL-Amfi med prisen for «Årets mannlige utøver» i hendene. Takketalen blir en heller trist affære. I beste sendetid annonserer tidenes mestvinnende alpinist at karrieren er over. Han legger opp.

— Etter to år savna jeg det veldig. Da tenkte jeg at jeg kanskje la opp for tidlig. Men så går man over i en ny fase og må lære seg å leve på nytt. Livet som idrettsmann er veldig egosentrisk. Man flyr rundt fra hotell til hotell nesten hele året og får servert frokost, lunsj og middag, mens servicemenn, leger, fysioterapeuter, massører og trenere syr puter under armene på en. Da er det en omstilling å havne hjemme med unger og bleieskift, handle mat, lage mat – hele den pakka der.

Hverdagen som familiefar var i begynnelsen en ny virkelighet, men syv år etter han kjørte sitt siste konkurranserenn er den voksne fasen av livet omsider et faktum.

— Det er en tid for alt, og det å gå tilbake og kjøre skirenn blir litt som å dra tilbake til barnehagen – man blir ferdig med det. Det er en overgang man som idrettsmann må ta litt senere i livet enn de fleste andre. Man leker veldig lenge, også må man ta overgangen i 30-årene istedenfor når man er 20.

Vinnerinstinkt på et annet nivå

Aamodt fikk tidlig suksess, og debuterte i verdenscupen allerede som 16-åring. Vinnermentaliteten som gjorde ham konge av skibakken regjerte i 19 år, før andre prioriteringer sakte men sikkert ble viktigere enn seier.

— Det er ganske mye som kreves av deg når du står på toppen av et fjell og skal dundre ned. Jeg har gjort det nesten fem hundre ganger på høyeste nivå, og om jeg hadde gjort det hundre ganger til, so what? Det er kanskje bedre å beholde helsa, leve førti år til og kunne spille hockey med kameratene fra gamledager istedenfor å sitte i en rullestol.

Selv om han i en alder av 41 år har lagt toppidretten bak seg, har han fremdeles et behov for å tilfredstille konkurranseinstinktet. Blant annet står Birkebeinerrittet på timeplanen, i tillegg til at han spiller ishockey for oldboyslaget Lambertseter Flyers i 2. divisjon.

— Det er mange av de samme tingene man kjenner på der, men på et lavere nivå, og man slipper å lese om det i avisen.

Medialøgnene: — Et nødvendig onde

Suksussen som idrettsmann har gjort Aamodt svært populær, og gjennom tyve år har mediene omtalt hans talent, bragder, nedturer og person – til varierende grad av fornøyelse for hovedpersonen selv.

— Stort sett var det bare hyggelig. Hadde det ikke vært for omtalen kunne jeg ikke ha levd av hobbyen min, så det er et nødvendig onde. Men det er mye tull og tøys som skrives. Det er mye ljug, og femti prosent er jo bare oppspinn. Folk vil bedras, de vil bare ha underholdning, og det skjønner journalistene, så de setter alle ting på spissen.

Og halvsannhetene kunne til tider få det til å bikke over.

— Av og til kunne jeg ringe redaksjonene og si at dette her stemmer ikke, hva er det dere skriver? Om det går utover meg selv er det greit nok, men de gangene det går utover andre, og man blir feilsitert og ting blir satt på spissen kun for å selge aviser, da blir man litt irritert. Men etter hvert lærer man seg at gårsdagens avis pakker man fisk i. Det glemmes fort.

Sirkushestene

Tross dårlige erfaringer med bransjen har Aamodt bidratt både som skribent for VG og kommentator for NRK. Å bli en kjent idrettsmann har også sine fordeler.

— Det åpner veldig mange dører og jeg får oppleve mye som jeg ikke hadde fått gjort om jeg ikke hadde drevet med idrett.

Deriblant har TV Norge åpnet døren og satt Aamodt i hovedrollen av et TV-program sammen med tidligere lagkamerat Lasse Kjus.

— Det er gøy det, men vi er litt slitne, kjenner jeg. Vi er jo over førti. Så jeg dytter de tunge tingene over på Lasse, så tar jeg quizen, sier han og ler.

— Neia, men det er moro det, vi er jo gamle sirkushester, vet du, så det er stort sett bare hyggelig.