Arbeidsnarkomane
Noen ansetter folk til å gjøre arbeid. Andre lager arbeid for å ansette folk.
Tekst: Marie Sigstad, Frida Alexandersen
– Man velger enten livet eller en sikker og tidlig død.
Mens praten fra kaffedrikkende kunder på Dromedar i Nordre gate summer i bakgrunnen forteller Silje om livet sitt. Hun begynte å ruse seg allerede som 13-åring. Som 17-åring ble hun sprøytenarkoman. I løpet av sitt 26 år lange liv har hun vært gjennom mye, blant annet fem runder med avrusning og flere nær døden-opplevelser. Silje poengterer at hun lever et tryggere og mer stabilt liv nå.
Når hun ikler seg uniformen og går fra dør til dør på Nedre Singsaker for å samle pant, glass, og metall, står hun tydelig fram som nettopp det.
– Jeg kan ikke stikke det under stol uansett. Jeg prøver å snu det til noe positivt. Og når man er såpass synliggjort som rusavhengig, er det dessuten vanskeligere å falle tilbake. Folk er stort sett positive når vi et ute på runden vår. Jeg tror mye av det negative skyldes uvitenhet.
PANTER I VILLAJUNGEL. – Vent litt, jeg må bare orientere meg, sier Panterne-gründer Chris Klemmetvold.
Blikket hans flakker mellom kartet med oversikt over husstander som abonnerer på Panternes tjenester, og de fargerike rekkehusene på Nedre Singsaker. Klemmetvold er ute på pantetur for å teste nytt utstyr. Det er første gang han går denne ruten selv.
Ideen til Panterne kom i januar 2011. Klemmetvold fikk ideen etter å studert Sosialt Entreprenørskap. Faget går ut på å finne løsninger på sosiale problemer gjennom bruk av virkemidler fra forretningsverdenen, uten at det skal koste det offentlige noe som helst.
Kort tid etter begynte ballen å rulle, og i dag er det 76 husstander i Trondheim som abonnerer på Panternes tjenester. Hovedformålet er å muliggjøre en verdig inntektsøkning for økonomisk vanskeligstilte grupper gjennom en abonnementsordning for retur av pant og andre typer avfall. En husstand melder seg inn hos Panterne, og får da pant, glass, og metall hentet utenfor huset sitt en gang i måneden. Panterne får til slutt en attest fra organisasjonen slik at de kan komme seg videre i arbeidslivet.
– Panterne gir muligheten til et bedre liv for rusavhengige. Vi er ennå i startfasen, men stadig i utvikling. I 2012 blir vi aksjeselskap, og i 2014 satser vi på å opprette kontor i Oslo, sier Klemmetvold.
NØLTE IKKE. Silje ble Panter ved en tilfeldighet. Klemmetvold fortalte henne om prosjektet da hun solgte Sorgenfri i Trondheims gater. Hun var ikke sen med å takke ja til tilbudet.
– Jeg er interessert i å hjelpe andre. Det må være flere tilbud til rusavhengige, flere muligheter. Ikke alle kan være sorgenfriselgere. Mange tilbud har krav om total rusfrihet, mens Panterne tilbyr en vei ut for de som fortsatt er rusavhengige.
FULL FANGST. På panteruten til Klemmetvold er det 38 hus. Vanligvis er det Panterne Silje og Martin som går denne ruten for å samle inn pant, glass, og metall fra de abonnerende husstandene. Pengene de får igjen for panten deler de mellom seg, mens glass og metall blir kastet i en av Trondheims miljøstasjoner. Panterne har én rute per dags dato. Flere vil bli opprettet dersom interessen er stor i andre områder.
– Noen har lite pant, eller vil ha panten sin selv. Andre synes det er en lettvint løsning å gi til Panterne, forteller Klemmetvold.
Vognen han drar etter seg opp mot Singsaker er hans egen kreasjon.
– Jeg ble så ivrig at jeg lærte meg 3D-design og designet den selv!
Kundene virker fornøyde. En eldre dame synes det er flott at ungdommen gjør slikt arbeid, men kan ikke tenke seg å betale for tjenesten. Andre er derimot villige til å betale opp til 50 kroner. Det er et godt tegn, ettersom det snart vil koste litt for tjenesten.
Klemmetvold kommer fornøyd ned innkjørselen til et hus med fire poser pant i hendene.
– Full fangst!
GIKK BANANAS. – Sorgenfri! Sorgenfri!
Selger Ole Marius Humlen er ute en kald høstdag for å selge gatemagasinet. En travel dame på vei inn til Trondheim Torg takker høflig nei.
– 60 prosent av kundene er veldig hyggelige, og noen går bare rett forbi. Resten ser på deg som du har byllepest. Vi gjør en ærlig jobb, men blir sett på som faen sjøl. De gir deg så stygge blikk at du får følelsen av å ha gjort noe galt.
Humlen er en av 256 sorgenfriselgere i Trondheim. Han har nylig vært gjennom åtte måneders avrusning ved Trondheimsklinikken, og selger nå Sorgenfri et par timer om dagen som en biinntekt. Før jobbet han som fisker i Måløy. Humlen flyttet fra Ålesund til Trondheim for å komme seg bort fra rusmiljøet i hjembyen.
– Ålesund er Norges mest belastede amfetaminby, påstår han.
Humlen forteller om lange uker på sjøen, etterfulgt av flere ukers hard festing.
Et vennepar av ham fikk ham til å forstå at han hadde et problem og til å starte med avrusing. Det nylige oppholdet på Trondheimsklinikken håper han at blir hans siste.
– Det var første gang i livet mitt at jeg selv ville gjennom avrusning. Jeg er heldig som har ekte venner som bryr seg om meg uansett hvordan det går. Det er veldig sjeldent i rusmiljøet.
EN KLOKKE FOR ET LIV. «Stig» har vært nykter i fem år. Han ønsker å være anonym for ikke å bli gjenkjent av noen i sitt gamle miljø. Mens fuglene på verandaen kjemper om matfatet forteller han om et liv som rusavhengig. «Stig» snakker rolig og kontrollert, selv om han forteller om svært urovekkende og personlige ting. Det er tydelig at han har brukt mye tid på å tenke over livet sitt. Han er så glad i å fortelle at rullerøyken han tente for en halvtime siden stadig rekker å slukke seg selv mellom trekkene han tar.
– Der ute betyr ikke livet ditt en dritt, det har ingen verdi. Folk tar livet ditt for klokka di. Jeg unner faen ikke satan sjøl å havne i en sånn situasjon.
Han mener at oppfølgingen etter en avrusningsperiode er alt for dårlig.
– Å bli satt på gata igjen er som å bli slengt rett inn i løvens hule. Dæven, da skal du ha ryggrad for å klare deg!
NYKTER FOR SØNNEN. Jobben som sorgenfriselger fungerer som en skillevegg mellom et liv i rus og et vanlig liv for Ole Marius Humlen.
– Det er et kjempeflott tilbud. Du behøver ikke å være i tung rus for å selge Sorgenfri.
Han mener det viktigste er gjensidig respekt blant selgerne, og at han ikke blir tilbudt dop.
Humlen har en sønn på fem år. Moren er rusavhengig og sønnen deres bor hos fosterforelde i Molde. Humlen møter ham omtrent ti ganger i året.
– Det er en kjempemotivasjon å våkne opp om morgenen og se bildet av ham. Jeg holder meg nykter for sønnen min.
– Jeg ropte ut om interessante artikler som jeg ville anbefale i magasinet. For meg handlet det om å formidle et viktig budskap. Jobben gir deg selvtillit og mulighet til kontakt med folk du vanligvis ikke ville omgått.
Til tider var Sorgenfri en god hjelp for «Stig», men han kom seg ikke ut av miljøet. Pengene han tjente ble brukt på å kjøpe dop som han sparte til trangere tider.
«NÅ»-TILTAK. Daglig leder Erlend D. Paxal i Sorgenfri mener at det ikke finnes mange eksempler på folk som kommer seg ut av rusmiljøet ved hjelp av Sorgenfri.
– Vi er mer et «nå»-tiltak. De fleste kommer fra et tungt rusmiljø. Det å ha en jobb ved siden av bedrer livskvaliteten og gir meningsfulle dager. Det finnes langt lettere måter å tjene penger på, sier Paxal.
Han tror det kan være stigmatiserende å stille seg opp for å selge med tanke på at selgerne tydelig står fram som rusavhengige.
Han forteller om magasinets målsetning mens han stolt viser fram det nye kontoret deres i Prinsens gate.
– Vi ønsker å tilby folk som står på utsiden av det vanlige arbeidslivet en mulighet for arbeid, basert på ideen om at folk helst vil jobbe. Sorgenfri legger til rette for egen mestring og skaper i tillegg en grunn til kontakt med resten av samfunnet. Dette fører til verdifulle møter og gjensidig respekt, sier han.
GODT Å LEVVA. «Stig» har store planer for fremtiden. Selv om han fortsatt tar en dag av gangen og ikke tør å planlegge langt fram i tid, er drømmen å reise rundt for å holde foredrag om livet til en rusavhengig.
Han forteller åpenhjertig om en surrealistisk verden som er med deg livet ut. «Stig» drar fortsatt god nytte av psykolog for å bearbeide traumatiske opplevelser. Etter en dramatisk innleggelse på sykehus tok han en avgjørelse om at nok var nok.
– Jeg bestemte meg for å virkelig gjøre dette, eller å dø i forsøket.
Han mener det ikke er selve avrusningsprosessen som er det vanskeligste.
– Er det noen ganger du avskyr kroppen din, så er det i en slik fase. Den største jobben kommer likevel i ettertid. Du må prøve å snu om på livet ditt for å få skuta på rett kjøl.
Etter at han fikk tilbud om legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ble alt mye bedre.
– Jeg trodde jeg hadde kommet til himmelen. Jeg tenkte: «dæven hvor godt det er å levva!» Det var et sånt øyeblikk der du virkelig føler at du lever. Hver gang jeg slo meg eller skadet meg begynte jeg å le. Etter alle disse årene med rus kunne jeg endelig føle smerte igjen.
MOT EN MENINGSFULL HVERDAG. Seniorrådgiver Grethe Lauritzen i Statens institutt for rusmiddelforskning påpeker at mange rusavhengige har falt helt utenfor samfunnet på mange områder. De trenger derfor en omfattende innsats fra hjelpeapparatet i lang tid etter behandling for å klare å mestre en hverdag uten rusmidler.
– Tidligere rusavhengige trenger en meningsfylt hverdag med et stabilt sted å bo, fritidsaktiviteter og jobb eller skole som erstatter rusen. Å komme inn i et miljø med venner som ikke bruker rusmidler har ofte en avgjørende betydning. Dette krever langvarig og koordinert innsats fra blant annet sosiale tjenesteytere og frivillige, sier hun.
DRØMMEN OM ET A4-LIV. Sorgenfriselger Humlen nevner Brygga i Kjøpmannsgata som et viktig rusfritt tilbud i Trondheim. Han bruker stedet flittig og er fornøyd med at det finnes noen slike steder i byen, selv om det kunne vært flere av dem.
– Brygga er et av veldig få integreringstiltak i Norge etter endt rusbehandling i institusjon, sier faglig koordinator Kristel Killie.
Tilbudene på Brygga inkluderer fritidsaktiviteter, rådgivning om blant annet bolig og jobb og ikke minst etablering av et trygt nettverk. Tiden etter behandling er ofte krevende og mange ulike elementer skal falle på plass.
– Vår erfaring er at de fleste som benytter seg av tilbudene våre klarer seg bra. Med støtte og hjelp klarer de fleste å oppnå drømmen om å leve et helt vanlig, rusfritt liv.
FORELSKET FJORTIS. Panter Silje er ennå i aktiv rus, men som medisin gjennom LAR og ikke som misbruk. Rusmiljøet er hun helt ute av. Hun forteller om hvordan livet føles nytt når du kommer ut av tung rus.
– Livet kommer tilbake til deg. Du lærer deg selv å kjenne, og får følelser du aldri har hatt før. Jeg ble forelska og fjortis i en alder av tjue år. Du opplever nye ting, og det gir deg lyst til å bli rusfri.
Siljes kjæreste Martin er den andre Panteren som er engasjert i prosjektet. Å være Panter sammen med kjæresten beskriver hun som en drivkraft.
– Ofte kan jeg motivere meg selv ved å motivere andre, for eksempel Martin.
NYBEGYNNERUFLAKS. Panterunden går mot slutten. Siste stopp er Nedre Singsakerslette Studentby. Studentene viser seg også å være gode kunder. Klemmetvold kommer tilbake til vognen med intet mindre enn seks poser med tomflasker.
Bunnprisbutikken i Vollabakken er Panternes faste sted for å returnere dagens fangst. Ettersom Klemmetvold gikk runden alene og for første gang i dag, kan han ha oversett noen hus.
– Ikke den enorme fangsten i dag ser jeg, sier han når han får penger og kvittering i hånden.
ET SKRITT VIDERE. Tilbake på Dromedar snakker en munter Silje ivrig om framtidsdrømmene sine. Det finnes åpenbart genuin livsglede i henne, til tross for rusen og det harde livet hun har levd. Planen er å komme seg videre i jobb eller å studere.
– Jeg er glad i å være kreativ, spesielt med tegning og maling. Jeg har hatt utstilling på Dromedar, og skal ha det igjen. Den store drømmen min er å starte et eget galleri eller en butikk i framtiden.
