Blod, tårer og fiskeslo
Nederlag for fartskar, men showkar fiskeslo motstanderne. Under Dusken fulgte Marin i uka før badekarpadlingen.
Klokken er 06.58, mandag morgen, natten har bare såvidt sluppet taket. September har farget trærene langs Nidelvens bredder røde. Det går et kaldt vindkast gjennom luften og de få menneskene som er ute, drar ytterjakken enda tettere rundt seg.
Under Elgeseter bro står Lars Mikkel Reiersen i en ferskenfarget badebukse.
– Du ofrer deg for marin! Det blir verdt det etterpå, roper Brian Murray.
Det er fem dager til den legendariske badekarpadlingen på Nidelva og sabotasjegruppa til linjeforening for Marin teknikk er ute på aksjon.
Konkurransen som ble arrangert første gang i 1978, får Gløshaugens førsteklassinger til å tilegne seg en spesiell interesse for gamle badekar de første månedene av studeietiden. Det skal bygges en flåte med et badekar som utgangspunkt og det hele ender i et heidundranes sjøslag mellom linjeforeningene en lørdag i slutten av september. Sabotasje av andre lag er en stor del av konkurransen.
– Først stjeler vi badekaret, og så skal man levere det tilbake på en måte som skal ydmyke den andre linjen mest mulig. Se her, vi har skrevet «Nerdewagon» på siden av badekaret, og så skal vi fylle det med tre uker gammel fiskeslo! Tenk på den lukta, sier Kristian Mollestad.
– Det er et et skikkelig detektivarbeid å finne ut hvor de andre linjene gjemmer badekarene sine. Vi har fulgt etter biler som har badekar på taket og vi har lusket rundt i hager, sier Reiersen.
Nå skal tjuvegodset imidlertid leveres tilbake. Guttene har bundet fast karet til to trepaller, og nå skal det festes i en av pålene under Elgeseter bro.
Lars Mikkel er klar til å legge på svøm med badekaret på slep.
– Det er så jævlig kaldt!
– Det er verdt det, roper de andre guttene igjen.
Hele prosessen blir møysommelig dokumentert.
– Vi skal lage en film som vi sender til data og forteller hvor de kan hente badekaret sitt.
Etterpå står de tre guttene på broa og skuer fornøyd ned på karet som flyter i elva.
– Lykke til, data, ropes det før de kjører avgårde. Oppdrag utført.
Onsdag. Mørket har lagt seg over Tyholt, men i en bakgård på Marinteknisk senter er det full aktivitet. Det er et mylder av ferske marinere, og det bankes, bores, sages og ropes. Byggingen av flåten som skal stille i showkar-klassen har endelig kommet skikkelig i gang.
– Hvorfor vi er med? Det er jo en engangssjansje! Noe vi aldri får oppleve igjen. Nesten alle hadde hørt om badekarpadlingen før de startet studiene, og det er klart at dette er noe man må få med seg, forteller leder for Marins badekarprosjekt, Audun Scheide engasjert.
Etter å ha vært skeptisk overfor journalister tidligere i uka, snakker han nå velvillig om prosjektet til Under Dusken.
– Vi er jo livredde for at andre linjeforeninger skulle finne ut hvor vi gjemte badekaret vårt. Tenk om en av dem ringte og sa de var fra Under Dusken og jeg bare sa «Ja, vi er der og der, bare kom hit!».
Men Marin er gode til å holde på hemmeligheter, og er veldig nøye på hvem de deler informasjon med.
– Inntil i går var det faktisk bare jeg og en annen som visste at badekaret vårt lå hjemme hos meg, sier Kristoffer Bjørkelund.
Leder for «Mannhullet», linjeforeningen for Marin, er på inspeksjon for å sørge for at de håpefulle jobber skikkelig.
– Det er viktig for oss at vi vinner, og da særlig fartskar. Det skjer hvert år, unntatt i fjor, da hadde vi et lite feilskjær, men da er presset desto større i år, sier Andreas Orsten.
Han sjekker at skruene sitter ordentlig i, spør om de har kontroll.
– Styret spanderer champange når dere vinner, roper han før han kaster seg på sykkelen og farer ut i trondheimsnatten.
– Ja, der ser du hva slags press vi har på oss, sukker Ole Harald Moe.
Han er leder for Marins farstkar og viser vei til verkstedet der stoltheten har fått et blått malingsstrøk og står til tørk.
– Fartskar er veldig mye mer seriøst enn showkar. Det er litt kjipt at det kommer sånn i skyggen, men det kreves enormt med ressurser for å stille i den klassen, så jeg skjønner jo at ikke alle linjene har mulighet til det.
Moe anslår at de 11 studentene som har vært med på fartskar-prosjektet har lagt ned mellom 200 og 300 arbeidstimer tilsammen.
– Vi var veldig heldige og fikk gratis materialer. Det var flaks, for dette her er egentlig skikkelig dyre greier.
Han viser stolt frem en bit av noe som ligner sammenpresset isopor. «Divinycell» heter det visst på fagspråket.
– Og så har vi glassfiber utenpå. Vi har garantert den sterkeste og letteste båten! Du kunne satt en bil på toppen uten at båten hadde blitt ødelagt, sier Stian Røyset Salen.
Selv om det har vært mange involverte i prosjektet, er det bare fire stykker som får ro på konkurransedagen. Det løser Moe med en «ro-audition».
– Vi hadde en test på romaskin her om dagen, og så skal vi ut på vannet i morgen og teste i båten. På Maskin har de iallefall tre stykker som har rodd før, og jeg har hørt at en av dem er med på U23-landslaget. Og så kommer vi vet du, med bare meg som har rodd før. Men vi tar dem på mengdetrening! Vi skal trene på elva hele fredagen.
Så har dagen kommet. Høstens våteste eventyr. Trondheim viser seg fra en sjelden, men svært flott side - sol. Medlemmene av arrangørkomitéen løper rundt i dress, slips - og støvler mens de snakker med hverandre i walkie talkier. Det er to og en halv time til første konkurranse starter, men allerede har ivrige tilskuere sikret seg plass oppe på Elgeseter bro.
Ole Harald Moe og hans team er på plass for en siste trening på elva, nå er det vekslingene det terpes på. En svært entusiastisk Moe nærmest roper;
– Dette er helt konge! Ser du hvordan båten går eller! Og se her, vi har limt på sandaler inne i båten sånn at vi har god støtte for beina. Det paret der kostet faktisk 600 kroner, men vi må jo ha det beste!
Ett minutt til start, og de tre lagene som stiller i Fartskar-klassen står klare. Skuddet avfyres. Marins båt, døpt «Elvegris», fyker avgårde, som en blå øyenstikker løper den over vannet. Første veksling går smertefritt og de ligger langt foran de to andre. Men så skjer det, nesten. Det går et hvin gjennom publikum da grisen bare er millimetere fra å krasje i Energi og miljøs båt som fortsatt er på første etappe. Marin taper tid, men klarer fort å hente seg inn igjen. Andre veksling. Det begynner bra, men midt ute på elva hopper setet i «Elvegris» av. Roeren blir stressa, men klarer å komme seg inn til siste veksling. Dødt løp mellom Maskin og Marin. Ankermann Moe skal måle krefter med «han jeg har hørt ror for U23-landslaget». Det er jevnt hele veien, men det er Maskins båt som dundrer inn i småsteinene på Marinen først.
Etterpå er det en tapper, men tydelig skuffet Moe som roser sine lagkamerater for innsatsen.
– Det var utrolig kjipt at setet ble ødelagt, da begynte vi å stresse veldig. Men vi gjorde så godt vi kunne, og vi hadde garantert den beste båten.
Tapet endrer likevel ikke planene for kvelden.
– Jo, selvfølgelig blir det fest. Vi skal feire innsatsen, smiler Moe.
Dagens høydepunkt for publikum gjenstår fortsatt. Alle showkar-flåtene står på vannet, og kampropene runger utover trønderhovedstaden.
Etterpå er det en fornøyd gjeng marinere som feirer vel overstått konkurranse.
– Flåten vår fikk ikke en skramme! Den er like fin som før, den bare lukter litt verre, ler Lars Mikkel Reiersen.
De har tatt av seg klærene de brukte under padlingen, og nyter en øl i bare undertøyet.
– Det eneste som er kjipt nå er at jeg ikke finner skiftetøyet mitt. Men jeg kan dra på fest i bokseren, kan jeg ikke?
