Brann hos ildsjelene

Tekst: Thomas Lien, Anders Havdal Tangenes

Året er 1982. Uffa brenner. Flammene slikker oppover veggene i det okkuperte huset i Kjøpmannsgata. En 16 år gammel gutt omkommer og punkmiljøet i Trondheim står uten tilholdssted.

Natt til 29. desember 2010. Uffa brenner igjen. Denne gangen er det huset i Innherredsveien, den gamle barnehagen husokkupantene fra Kjøpmannsgata fikk av Trondheim kommune, som lider ildens vold. Ingen menneskeliv går tapt, men det gjør minner fra nesten 30 år som selvstyrt ungdomshus.

Det skal vise seg at bygget ikke var så skadet som mange først fryktet. Riktignok er kjøkkenet til vegetarkafeen Kafe Knaillhard helt utbrent og det store oppholdsrommet ødelagt, men konsertavdelingen står nesten uskadd.

Når røyken har lagt seg står et spørsmål igjen: Hvor skal Ungdom For Fri Aktivitet nå holde til?

Aktivisme og okkupasjon

Tidlig på 80-tallet startet en okkupasjonsbølge i Europa anført av «samfunnets utskudd» – pønkere, anarkister og diverse andre subkulturer. I 1981 deltok rundt to hundre ungdommer i okkupasjonen av en bygård i Kjøpmannsgata i Trondheim. Navnet på gruppen som barrikaderte seg i bygningen ble Uffa – «Ungdom For Fri Aktivitet». I motsetning til andre radikale ungdomsgrupperinger fikk de en relativt positiv omtale i media, og vant til slutt fram med aksjonen sin. Huset gikk opp i flammer kort tid etter, og Uffa flyttet inn i nedlagte Østbyen barnehage etter en avtale med Trondheim kommune.

Aktivismen var viktig for de nyinnflyttede. Det ble gjennomført demonstrasjonstog, okkupasjoner og lignende gjennom store deler av åttitallet. I motsetning til Blitz i Oslo tydde ikke Uffa til vold for å uttrykke seg, men foretrakk mer kreative løsninger. En av de mest omtalte aksjonene var «SLUM 87», en reaksjon på det Uffa mente var en feilslått boligpolitikk i byen. Store mengder container-materiale ble kjørt inn til Trondheim sentrum, hvor aksjonistene bygde en liten by av det de hadde brakt med seg.

Ikke pøbler

«Det er sikkert en del av dere som er arbeidsløse. Det skjønner jeg godt. Det er ingen som vil ha slike som dere.»

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm, Under DuskenKRONERULLING: Under støttekonserten ble et krus med penger til inntekt for Uffa sendt rundt i lokalet.Dette var ordene Carl I. Hagen brukte da han ble konfrontert av demonstranter fra Uffa. Også på debattsidene til Adresseavisen kan man lese innlegg av folk som fryder seg over at «pøbelfabrikken» er borte.

– Er dere egentlig bare en gjeng arbeidsløse pøbler?

– Nei, vi er ikke pøbler og ikke er vi arbeidsløse heller. De aller fleste går enten på skole eller er i jobb. Slike utsagn er bare tegn på uvitenhet fra folk som aldri har vært på Uffa eller hatt kontakt med miljøet, sier talsmann Bendik Næsje fra Uffa.

Selv går Bendik på musikklinjen på Heimdal videregående skole, og takker Uffa for valget av karriere.

Årsaken til at Uffa brant ned er foreløpig ukjent. Det ble funnet en stor mengde avispapir på en ovn på kjøkkenet, der brannvesenet tror brannen kan ha startet. Derfor mistenker noen at brannen kan ha vært påsatt.

– Innad i miljøet spekuleres det så klart på om noen kan stå bak, men vi overlater til politiet å finne brannårsaken, sier Bendik.

Han avviser at Uffa har fiendtlige grupper som kan tenkes å ha satt fyr på huset.

Uniformert forsamling

Omtrent 25 mennesker sitter rundt et bord på Svartlamoen. Konsertstedet Verkstedhallen er et av stedene som fungerer som møtested for Uffa-miljøet i disse husløse tider.

Et fellestrekk for de fremmøtte er sorte bukser, naglebesatte lærjakker, utradisjonelle hårfrisyrer og slitne ullgensere. De kan nesten minne om en uniformert gjeng der de sitter. De fleste i forsamlingen er i tenårene og noen i tjueårene, men en dame i svart hettegenser drar gjennomsnittsalderen opp så mye at hun kunne vært moren til de fleste her. Hun heter Ruth.

– Bare Ruth. Her har vi ingen etternavn, sier hun.

Ruth var med på den første okkupasjonen i Kjøpmannsgata i 1981, men forsvant ut av miljøet i en periode da hun fikk barn. Hun kom tilbake noen år senere, og har jobbet på Uffas vegetarkafe, Kafe Knaillhard, i over tyve år. I tillegg studerer hun pedagogikk på Dragvoll.

– Uffa er viktig for byens mentale helse. Mange har funnet sin identitet her, sier hun.

Flere rundt bordet bifaller og sier at det også gjelder dem.

Stemningen er løs og uhøytidelig. Om fremtiden til Uffa står på spill, vises det ikke ennå. Møtet skal settes og første punkt på agendaen er å velge hvem som faktisk skal styre møtet denne gangen.

Inn døren kommer en mann. Han er langt eldre enn de fleste i lokalet. Blant nagler og bandlogoer skiller han seg ut med sin trauste bekledning. Han heter Bård Eide og er Trondheim kommunes representant på allmøtet.

Politiet har bedt om å få en oversikt over hvem som hadde nøkler til Uffa-huset. Det skaper umiddelbare reaksjoner rundt bordet. Flere er skeptiske til at politiet skal kunne innkalle disse personene til avhør, når det for dem er åpenbart at de ikke hadde noe med brannen å gjøre.

Adresseavisen dukker opp og markerer sin tilstedeværelse. Det fører til uro blant flere på møtet, og ikke alle er sikre på om de vil ha avisen der. Ruth nevner at hun ikke var særlig fornøyd med artikkelen om at noen fra Uffa-miljøet, sammen med representanter fra kommunen, hadde gått inn i det utbrente huset til tross for politisperringene. Avisen får likevel bli.

Videre diskuteres mulighetene for å arrangere støttekonserter på de forskjellige scenene i byen. Det største problemet er økonomien. En støttekonsert bør helst betale seg. Bård Eide tar ordet og erklærer at kommunen er villig til å åpne pengesekken for å bidra til at konsertene blir avholdt.

Allerede en uke etter brannen arrangeres den første støttekonserten. På puben Rabarbra på Bakklandet er det åpen mikrofon for alle som har lyst til å bidra. Atmosfæren er god og puben er stappfull, både av stamkunder og gjester for anledningen. Det er en variert musikalsk aften, med innslag av folkemusikk, blues og akustisk rock. En gang i blant sendes et krus med penger til inntekt for Uffa rundt i lokalet.

Et kjedeligere Trondheim

Som musikkscene har Uffa vært en boltreplass for ukjente musikere. Flere av Norges største band gjestet huset før de slo gjennom på det kommersielle markedet. Blant andre Gåte, Jokke og Valentinerne og Seigmen. I 1990 spilte Motorpsycho sin første offisielle konsert noensinne på nettopp Uffa, for ordens skyld som oppvarming for Turboneger. De hadde senere releasekonsert for sitt anerkjente album «Demon Box» på samme sted. Likevel har størrelsen på bandene aldri stått i fokus på ungdomshuset, snarere tvert imot.

Da Motorpsycho året etter ga ut albumet «Timothy's Monster» ville bokkaféen på Uffa-huset imidlertid ikke ta det inn; Uffa nektet å ta inn en plate sluppet på det kommersielle gigantselskapet EMI.

Når man snakker om Uffas bidrag til Musikk-Norge er det likevel ett band man ikke kommer utenom. De spilte på den aller første Uffa-konserten som Wannskrækk, men skulle bli et av tidenes største norske band under navnet Dumdum Boys.

– Jeg minnes Uffa som en kreativ plass hvor den alternative rocken, punken og hardcore-scenen fikk leve. Tilbake på 80-tallet var det jo bare Samfundet og Uffa som tilbød oss et sted å spille, sier trommeslager Sola Jonsen i Dumdum Boys.

Også som Dumdum Boys spilte bandet flere ganger på huset. Da de slapp albumet «Blodig Alvor na na na na na» startet de turneen der.

– Vi bare måtte ha en konsert på Uffa.

Sola Jonsen tok det tungt da han fikk høre om brannen.

– Jeg ble jævlig lei meg. Vi følte at Trondheim ble en by da Uffa oppsto. Det var endelig plass til noe mer enn diskoteker. Uten Uffa blir Trondheim enda kjedeligere igjen.

Han tror likevel at Uffa kommer til å gjenoppstå og utelukker ikke at Dumdum Boys selv blir med på å dra lasset.

– Stiller Dumdum Boys opp på en støttekonsert om dere blir spurt?

– Ja, det synes jeg absolutt vi skal få til. Så fremt Uffa vil ha oss, da. Nå har jeg ikke pratet med de andre i bandet, men hvis de ikke vil, får de juling, humrer trommeslageren.

UFFA på godt og vondt

En jevn strøm av ungdommer har vært innom Uffa i de nesten 30 årene det har eksistert. Enten på eller foran scenen, bak eller foran baren, eller sittende i døren for å ta inn billettpenger til konserter.

I kantinen på Dragvoll møter vi Guro Foslie. Hun skiller seg ikke nevneverdig ut blant de andre studentene.

Guro (20) begynte å henge på Uffa-huset da hun var 14 år. Inngangsbilletten til miljøet fikk hun ved å stå på scenen.

– Jeg kjente til Uffa, men turde ikke dra dit selv før jeg ble bedt om å spille trommer med noen venninner i bandet Fitts for Fight, sier Guro, som studerer religionsvitenskap på Dragvoll.

Besøket på huset ga mersmak, hun begynte etterhvert å være der regelmessig og delta frivillig ved å stå i baren, sitte ved inngangsdøren og møte opp på allmøter.

– Noe av det som er så bra med Uffa er at de er så engasjerte. De er politisk aktive, organiserer demonstrasjoner, driver kafé og arrangerer festivaler. Det er heller ingen aldersforskjeller der. Folk på femti kan gjerne omgås ungdommer. Dessuten er de utrolig gode på konserter. Pøbelrocken er en av de kuleste festivalene i byen.

Etterhvert så Guro likevel at det også var problematiske sider ved miljøet. Hun følte at de ikke alltid klarte å leve opp til det de sto for.

– De kan være lite konsekvente når det gjelder avstanden til kommersialismen og de er et veldig lukket miljø, selv om de ønsker å fremstå som åpne. De sier også at de er fordomsfrie, men dømmer folk på klærne mer enn de fleste andre, sier hun.

Klesstilen på Uffa oppfatter Guro som til dels ekskluderende.

– Jeg kjenner mange som har følt seg utenfor på Uffa og fått blikk og kommentarer på grunn av feil klær. Sånt er latterlig, mener Guro.

Selv fikk hun kjeft den gangen hun bar Uffa-fanen i 1.mai-toget iført russebukse.

Som 17-åring var hun stadig mindre til stede ved Uffa-huset.

– Jeg var fortsatt innom en gang i blant, men følte at jeg ikke passet inn med den nye generasjonen på huset. Uffa er et sosialt felleskap like mye som det er en ideologisk gjeng. Jeg er, tross alt, veldig glad i Uffa, og det er et miljø Trondheim bør være stolt av, sier hun.

Verdifull tomt

Tilbake på allmøtet dukker enda en representant for kommunen opp. Morten Wolden er kommunaldirektør for kultur og næring, og er den som har uttalt seg i media om fremtiden til tomten Uffa-huset står på. Han forteller de oppmøtte at det på ingen måte er noen garanti for at de får gjenreise huset på samme tomt.

– Det dere skal få vil bli like bra eller bedre enn det dere hadde før, men vi må også se på andre alternativer enn det huset som har vært.

Det kommer en sarkastisk kommentar fra et hjørne.

– Ja, så dere heller kan bygge store og stygge høyblokker på tomten.

Diskusjonen heter seg opp blant deltakerne.

Det tyngste argumentet mot å gjenreise huset i Innherredsveien 69 C er at tomten er anslått til en verdi av 10-15 millioner kroner. Mulighetene for å utnytte plassen på en mer økonomisk måte enn hva Uffa-huset representerte er mange.

– Vi er opptatt av to ting: Hvordan vi skal sørge for at de skal få gode midlertidige lokaler, og å hjelpe dem med å få huset bygget igjen, sier kommunaldirektør Wolden til Under Dusken.

– Sett at det rent økonomisk lønner seg å flytte Uffa, hvilke hensyn vil veie tyngst av Uffas ønsker og de økonomiske fordelene?

– Noe av problemet er at vi ikke har fått vite av forsikringsselskapet hvor hardt skadet huset er. Det vil være ganske avgjørende i forhold til hva man kan gjøre videre.

Han forteller at hvis huset er totalskadet vil man kunne frigjøre forsikringssummen, mens dersom skadene er mindre kan man bygge opp rundt det som er igjen. Trondheim eiendom har anslått at det vil koste fire til fem millioner for et nytt hus på samme størrelse.

– Hvilke andre bruksområder vurderer dere for Uffa-tomten?

– Det går muligens an å bruke tomten til noe annet, for eksempel boligbygging, barnehage eller sykehjem. Man kan da frigjøre kapital til å bygge et Uffa-hus et annet sted.

Kommunaldirektøren legger til at Uffa har opptrådt ekstremt ryddig i prosessen fram mot en løsning.

– Trondheim kommune har hatt et godt samarbeid med dem i mange år, og vi vil gjøre vårt ytterste for at de skal bli så lite skadelidende som mulig, sier Wolden.

– Uaktuelt å flytte

I et senere møte mellom Wolden og representanter for Uffa blir én tomt i Ila og én på Svartlamoen foreslått, men begge blir avvist av Uffa-representantene. Det skal mye til før de gir opp tomten de har vært på i nesten 30 år.

– For oss er det uaktuelt å vurdere en annen tomt nå, sier Uffa-talsmann Bendik Næsje.

Han påpeker at de har en god dialog med kommunen. Likevel innser han at de kan komme til å måtte inngå kompromisser. Han utelukker imidlertid ikke at det blir demonstrasjoner dersom de må vekk fra tomten i Innherredsveien.

Når både ungdommene, kommunen og Kultur-Trondheim ønsker å se Uffa reise seg fra asken, er fremtiden kanskje ikke så mørk likevel. Det er styrke i samhold. Også for «samfunnets utskudd».

1) – Innad i miljøet spekuleres det så klart på om noen kan stå bak, sier talsmann Bendik Næsje fra Uffa (t.v.).

2) Det er ennå uklart om skadene er så store at bygget ikke kan restaureres. Uffa-huset kan i tilfelle måtte gjenreises på en ny tomt.

3) Puben Rabarbra var stappfull da det ble arrangert konsert til støtte for Uffa.

4) I en periode var Guro Foslie regelmessig på Uffa-huset. – Det er et miljø Trondheim bør være stolt av, sier hun.

5) Under støttekonserten ble et krus med penger til inntekt for Uffa sendt rundt i lokalet.