Den fabelaktige Amelie

– De aller fleste tror jeg er norsk. Jeg snakker norsk, tenker på norsk, og ja, drømmer til og med på norsk!

Det er et varmt smil som møter meg bak en kopp kaffe latte på Bistro Brocante en tidlig høstdag på Grünerløkka i Oslo. Hun fikler med sukkeret, kaffen skal være søt.

– Dette er et av mine favorittsteder her i Oslo, altså. Jeg elsker å gå på kafé. Men det blir jo ikke som i Trondheim, med alle de små koselige kafeene på Bakklandet langs Nidelven. Jeg er veldig glad for at jeg havnet i Trondheim da jeg skulle studere.

2002: MARIA KOMMER TIL Norge med sine foreldre. Hun og familien flyktet fra Kaukasus, bodde i Moskva i to år, og flyktet videre til Finland. Her er de i om lag 18 måneder, men får avslag på asylsøknaden. For ikke å bli deportert tilbake til Russland kjører de ulovlig over grensen til Norge. Maria begynner på videregående på Nøtterøy, og lærer seg fort norsk. Tiden går.

2003: Den lille familien får avslag på asylsøknaden, med beskjed om å forlate landet. Alt føles håpløst. Men i stedet for å gi opp og bli sendt tilbake går de i skjul.

Ett år senere, 2004: Det som ingen trodde skulle være mulig, skjer. Maria drar til Trondheim og begynner å studere.

SAMFUNDET. – Det var en berusende følelse av frihet. Da jeg kom til Trondheim trodde alle jeg var norsk student, og etter hvert begynte jeg å tro på det selv, sier den tidligere sosialantropologi-studenten.

Noe av det første Maria gjorde da hun kom til Trondheim var å søke Samfundet.

– Jeg søkte først Fotogjengen. Jeg er veldig glad i å ta bilder og hadde hørt mye bra om gjengen – men så kom jeg ikke med.

Hun ler så hun rister.

– Men så ble jeg med som funksjonær i Kulturutvalget, og fikk virkelig muligheten til å ta ansvar og å vise at jeg mestret det. Det var en helt utrolig mestringsfølelse.

Maria beskriver Samfundet som et sted med plass til alle. Og var det noe hun trengte, var det å føle at hun hørte til et sted. Hun stråler om kapp med solen når hun forteller om studietiden.

Foto: Marius Nyheim KristoffersenET ÅR AV GANGEN: Det gamle Samfundet-meldemskortet buler av oblater. - Jeg torde ikke å kjøpe medlemsskap for flere år, så jeg tror jeg kjøpte rundt hvert halvår eller noe. Jeg torde ikke å bygge opp noen forventinger om at jeg skulle få fortsette å være her, sier Maria Amelie.– Det var så deilig å føle seg som et helt vanlig menneske. Feste, være med venner og bruke all den energien som hadde samlet seg opp gjennom mange år. Jeg husker spesielt 17. mai som et flott minne, med Samfundsmøte, borgertog og glade, pyntede mennesker over alt. Jeg var med på alt jeg kunne og tok på meg masse ansvar i studietiden, og angrer ikke et sekund, selv om jeg nesten ble utbrent, sier hun og ler.

I tillegg var Maria innom Isfit, UKA, Jubileumskomiteen og Start NTNU. Men for å dekke faste utgifteruten lån og stipend trengte hun penger.

– Jeg hadde en vaskejobb også, studielån kunne jeg jo ikke ta opp. Jeg likte jobben egentlig, de jeg jobbet for var så takknemlige. Det eneste jeg ikke likte var at jeg ikke kunne betale skatt. Det eneste beviset på at jeg noen gang har eksistert er jo studentbeviset mitt. Noen bankkonto har jeg aldri hatt, husleie og regninger har jeg fått hjelp av venner til å betale.

Det er litt paradoksalt at hun har fått et stipend fra Fritt Ord for nå å fortelle historien sin.

– Men jeg har jo ingen bankkonto de kan overføre pengene til.

ALLE KORTENE PÅ BORDET. Maria vil ikke lenger sitte inne med hemmeligheten sin. Nå har hun skrevet boken «Ulovlig norsk» hvor hun beskriver livet som papirløs flyktning i Norge.

– Jeg har så mye energi og ambisjoner, jeg var bare nødt til å stå frem. Hadde ting vært lettere ville jeg returnert til Russland, skaffet meg arbeidsvisum og oppholdstillatelse og kommet tilbake. Men det at jeg skrev en bok viser bare hvor umulig denne saken er. Jeg skrev ikke boken for å skape noen debatt, jeg visste bare ikke hva annet jeg skulle gjøre. Jeg kan ikke reise tilbake. Hadde jeg blitt returnert tilbake til Russland den gangen hadde jeg nok ikke levd i dag. Det er sterkt, men det er sannheten.

Selv om sannheten er vanskelig har Maria ønsket å vise hvem hun er, hvor hun kommer fra.

– Jeg har vært ærlig om hvem jeg er. Jeg føler ikke jeg har levd noe dobbeltliv og lurt noen. De som var interesserte og spurte har jeg fortalt sannheten til, og det ble jo noen etter hvert. Jeg ville ikke lyve. Men en annen viktig ting er at jeg kom hit som barn, uten å ha tatt noen avgjørelser selv. Jeg ble bare beskyttet av foreldrene mine, akkurat som alle foreldre beskytter sine barn. Så når jeg nå søker om opphold blir det egentlig for første gang. Jeg er lettet, men samtidig veldig redd. Jeg tør ikke å håpe på noe som helst, systemet har sviktet meg før. Men jeg tror på mennesker, og det tillater meg å se positivt på utfallet og fremtiden.

Samtalen dreier seg inn mot tiden før Norge, og Maria blir med ett mer tankefull, ser ned i bordet og nøler før hun svarer.

– Jeg har prøvd å fortelle litt om det i boken. Men det blir mine foreldres ord. Jeg vil heller skrive en ny bok senere og fortelle deres historie. Vi har heller ikke kontakt med venner eller slektninger fra Russland, de aner ikke hvorvidt vi lever eller ikke. Men det er til det beste for både vår og deres sikkerhet. Så det har vært et ganske stort dilemma for meg å gi ut denne boken, jeg setter jo mine foreldres sikkerhet i fare. Men jeg ville gjøre det riktige, og det riktige for meg er sannheten. Heldigvis støtter foreldrene mine det jeg gjør nå fullt ut. Men hvor mye skal egentlig sannheten koste?

Spørsmålet blir hengende i luften.

FORTID OG FREMTID. Trondheim er det lengste stedet Maria har oppholdt seg sammenhengende etter hun forlot hjemlandet. Hun beskriver det som tøft for første gang å skulle lære seg å være på ett sted.

Foto: Marius Nyheim Kristoffersen– Etter å ha reist så mye rundt visste jeg ikke hvordan jeg skulle være venn med folk. I Trondheim fikk jeg de vennene som fortsatt er der for meg i dag. Jeg lærte noe om det å være menneske. Jeg begynte å være glad og tørre å være meg selv. Jeg begynte endelig å våge å tenke fremover.

SKRIVEKLØE. I dag bor Maria i Oslo. Her har hun bodd siden mars.

– Livet er fint om dagen. Jeg skriver og leser masse, og skal holde noen foredrag i forbindelse med boken min. Det er deilig og endelig kunne puste litt etter alt arbeidet den siste tiden.

Medieoppmerksomheten etter bokslippet har ikke latt vente på seg. Den siste uken har hun vært på både Dagsrevyen, Dagsnytt og God Morgen Norge.

– Hva blir det neste, spør en lattermild Maria.

Hun skynder seg å legge til:

– Men jeg håper virkelig at alle disse morsomme tingene jeg har vært med på kommer frem etter hvert som folk får lest boken. Slik som da jeg var med på å arrangere forfatterkveldene «Bokstavelig talt» på Samfundet. Gjennom dette fikk jeg mulighet til å møte blant annet Jan Kjærstad, Knut Faldbakken og Henning Mankell, noe som bare var helt utrolig gøy, sier hun, og innrømmer at hun godt kan tenke seg å fortsette med å skrive bøker.

– Hadde det ikke vært for denne historien jeg nå har sittet inne med ville jeg nok brukt flere år på å skrive en mer skjønnlitterær bok.

Jeg spør om hun har noen yndlingsforfattere, og merker engasjementet stige enda mer.

– Dostojevski. Og Erlend Loe. Naiv Super er definitivt en av mine favorittbøker. Åh, jeg har akkurat vært på boksalg forresten. Må jo nesten bare mure meg inne med bøker og kakao nå, jeg. Eller, ikke helt ennå. Det er jo fint vær i dag!

Å LEVE. Maria viser meg Samfundetkortet sitt. Plastikken formelig buler over de mange oblatene klistret oppå hverandre.

– Jeg torde ikke å kjøpe medlemsskap for flere år, så jeg tror jeg kjøpte rundt hvert halvår eller noe. Jeg torde ikke å bygge opp noen forventinger om at jeg skulle få fortsette å være her. Helt til jeg på et tidspunkt skjønte at om jeg skulle fortsette slik ville jeg bare fortsette å være redd, og ikke føle noe. Og hvis jeg ikke følte noe, da fantes jeg virkelig ikke. Men jeg er jo meg, jeg er jo Maria!

EPLOG. På Samfundet lørdag 18. september ble det uttalt full støtte til Maria Amelie i arbeidet med å sikre lovlig opphold i Norge, og krever at Regjeringen snarest utreder amnesti-ordninger på lik linje med andre land. Samfundet mener at Maria, hennes familie og andre papirløse flyktningers situasjon skal vurderes med helhetlig og medmenneskelig skjønn, spesielt i situasjoner hvor barn og unge etter flere års opphold i landet har større tilknytning til Norge enn det landet de har flyktet fra.