Den nye folkesporten

I våre yngste dager måtte vi vel alle strebe med å klatre opp til stolen, og når vi ble eldre prøvde vel alle å komme seg til topps i diverse trær. Slik aktivitet har gitt rom for mang en spennende og morsom opplevelse, samt god trening. Etter hvert som vi alle vokser opp blir det fort mindre av slik aktivitet. Mindre lek. Istedenfor blir fysisk aktivitet noe man får unnagjort med regelmessige joggeturer eller rutinepregede økter på nærmeste treningssenter.

Populariteten til buldring, klatring over lavere høyder uten sikring, tyder på at sporten tiltrekker seg folk fra alle samfunnsgrupper, inkludert studenter. Som følge av stadig økende etterspørsel finnes det nå to store senter for buldring i Trondheim by. Det første rene buldresenteret i byen var Trondheim Klatresenter, og i sommer fikk byen sitt andre store senter, Trondheim Buldresenter. Hvert på nærmere tusen kvadratmeter.

Har det bare gøy

Blant de som er blitt bitt av basillen blir lekenheten over aktiviteten ofte trukket fram som noe av det beste. – Jeg merker jo ikke at jeg trener, for jeg har det jo bare gøy her. For min del er dette den perfekte treningsform, sier Niklas Engebretsen.

Han studerer bygg og miljøteknikk, og er en av stamkundene ved Trondheim Klatresenter. Han sitter henslengt i en sofa og drikker kaffe sammen med Ida Myklebust, som studerer maskin. Det er lite som tilsier at disse to er midt i en treningsøkt.

– Jeg trener også på vanlig treningssenter, men det er mye kjekkere å være her. Dette er sosialt og gøy på en helt annen måte, slenger Ida inn.

To kommende samfunnsøkonomer, Thea Heiene og Oda Longvastøl, framhever også lekenheten ved buldringen.

– Buldringen er jo en bra måte å bevege seg på, men jeg gjør dette mest av alt fordi det er så gøy, og ikke minst sosialt. Jeg tenker egentlig ikke over at jeg trener når jeg er her, sier Thea.

Oda, som har klatret noe mindre enn Thea, er helt enig i hennes konklusjon.

– Treningseffekten er heller en positiv bieffekt av å være her, sier hun.

– Som kommende samfunnsøkonom synes jeg også det er godt å se at så store deler av befolkningen generelt er i bevegelse. Jeg har lært at det rent samfunnsøkonomisk sett er gunstig, fortsetter hun stolt.

Thea måper av beundring over sin venns kunnskap.

Blant brukerne har ikke aktivitetens økte popularitet gått ubemerket hen. Man kan tydelig skimte ambivalente følelser til den voksende populariteten.

– Ja, jeg har merket at det har blitt flere som buldrer her nå enn tidligere. Det er sikkert fordi det er en jævlig kul ting å drive med. Kanskje litt fordi kaffen er gratis her, hva vet vel jeg. Men det er kult at så mange driver med det. Da blir fort tilbudet bedre. Samtidig er det litt lame når man må stå i kø, sier Jonas Karlsen, en 21 år gammel maskiningeniørstudent fra Kalvskinnet.

Ut av bunkersen

Are Ryvarden, en av de ansatte ved Trondheim klatresenter, sjonglerer elegant mellom å betjene resepsjonen og å spille et sett sjakk.

– Vi har holdt til i dette lokalet i nærmere tre år nå. Før det var vi i et lokale vi kalte Dora, også kalt Bunkersen. Man fikk følelsen av å være i en bunkers, humrer han.

– Etter hvert måtte vi flytte fordi det ble for trangt der. Hadde vi hatt så mange som det er her i dag på Dora ville vi alle stått skulder til skulder, sier Are, til bekreftende latter fra alle sjakktilskuerne.

På spørsmål om det er mange studenter som er innom må han tenke seg litt om.

– Jeg klarer ikke å oppdrive noen konkrete tall på det, men man ser det jo. Jeg trenger for eksempel ikke å bli fortalt at det er eksamenstid. Det ser jeg ved at det er mye færre folk her.

Fullt kjør for nye Trondheim buldresenter

I mai 2016 fikk Trondheim nok et stort senter for buldring. Det nyoppstartede senteret, Trondheim buldresenter, er fylt opp av buldrevegger innenfor et lokale på et drøyt mål. I det man går inn i lokalet er det umulig å ikke se likheter mellom de to stedene. Noen streber seg opp etter veggene og andre sitter henslengt i sofaer, snakker og drikker kaffe. Akkurat som ved Trondheim Klatresenter. Som ved Trondheim klatresenter ser man også folk i alle aldre.

– Fra og med oppstarten har det vært fullt kjør her. Det er særlig bra med folk på kveldstid, og det er generelt mange studenter her på hverdager. I helger ser man spesielt stor variasjon i besøksmassen. Da er det alle slags folk her, sier en ivrig Simon Stenga, en av de ansatte ved det nypppstartede buldresenteret.

– Buldring er morsomt for alle, uavhengig av nivå, mener han.

Sits buldretilbud

Et annet fellestrekk ved disse to klatresentrene er at de er utenfor Sit. Allikevel trenger ikke de som har brukt opp hele treningsbudsjettet på Sit-medlemskap å fortvile dersom de ønsker å begynne med buldring. Treningssenteret på Gløshaugen har et velfungerende buldrerom som er åpent for alle Sit-medlemmer. Den 24 år gamle doktorgradskandidaten Daniel Morton har bare lovord å si om buldrerommet til Sit.

– De andre sentrene er kjempefine de også, men i tillegg til at dette rommet er veldig flott, så er det også det mest praktiske. Etter en dag med jobb på Gløshaugen er det veldig lettvint å stikke nedom her for å buldre litt før jeg drar hjem.

Forskjellen mellom de to andre sentrene og buldrerommet til Sit er påfallende. Atmosfæren er langt roligere her. Det er nå kun tre stykker i rommet, alle i 20-årene, og samtalen dreier seg om utendørsklatring. Det er det de trener for. Daniel kobler telefonen sin til musikkanlegget og setter på sin egen musikk.

– Nå som det er to store senter i byen hvor de fleste buldrer så er det også sjeldent trangt her. Det er behagelig, avslutter han.