Den røde rubin

Tekst: Marthe Rosenvinge Ervik, Silje Løvstad Thjømøe

– Ærede Storsal, jeg heter Haakon. Og jeg er medlem.

H. K. H. Haakon Magnus' åpningstale blir møtt av vill jubel og rungende applaus. Det er fredag 1. oktober, og Studentersamfundet i Trondhjem er fylt til randen av festkledde mennesker, deriblandt statsråd Tora Aasland og NTNU-rektor Torbjørn Digernes. Og ikke minst «daljerte» gjengmedlemmer i alle aldre. Noen store helter fra en svunnen tid, andre aktive i dagens gjøren og laden. Det er på dagen 100 år siden Samfundet ble stiftet.

Hadde dette vært for hundre år siden, hadde Storsalen ligget øde. For det var ingen Storsal. Det var en festsal på NTH. Det ville ikke vært stivpyntede jenter i kjole, fordi det var ingen jenter som studerte.

Samfundets første formann Edgar B. Schieldrop holdt en tale kun for menn, der han sa «Vi går inn til dette samfundsliv under et uhyre ansvar, mine herrer. Vi har det ansvar som ligger på den som skal legge grunnmuren til en stor bygning». Lite visste han om hva som skulle komme, og hvilken enorm betydning dette Studentersamfundet skulle få for titusenvis av studenter. Og ikke minst, den politiske stemmen foreningen skulle få.

Foto: Lars Erlend Leganger, Under DuskenSTARTEN AV DET HELE. Under Dusken møter Samfundet-leder Mari Norman dagen før dagen. Hun kommer hastende mot oss i Daglighallen, og hele Huset står regelrett på hodet.

– Alt er så kaotisk. Overgangen fra dette virvar til i morgen klokka halv fem. Da skal alt skal være helt strøkent, sier Mari med et skjevt smil.

– Hvordan føles det å være jubilant?

– Det er en fantastisk følelse, jeg er virkelig stolt på vegne av Samfundet. Ikke bare har det overlevd hundre år, men det er like sterkt og vitalt i dag. Samfundet har betydd så utrolig mye for så utrolig mange studenter, sier Mari.

I Storsalen 20 timer senere står Mari stolt på talerstolen.

– Hjertelig til lykke! roper hun begeistret.

Mari er takknemlig for å kunne være en del av historien. En historie om uendelige timer lagt ned av frivillige, ulønnede studenter.

– Hvordan ble Samfundet mulig? Hvordan klarer vi å opprettholde det hele? Er det det å elske det samme som driver oss, eller er det lukta i veggene? spør Mari.

I 1910 var det ikke snakk om lukt i veggene. I 1910 var det snakk om en elite. Og var man student var man velkommen i klubben. Klubben het Norges Tekniske Høiskoles Studentersamfund, og hadde man artium var man fullverdig medlem, uavhengig om man studerte eller ikke.

Foto: Lars Erlend Leganger, Under DuskenSamfundets «hverdag» i 1910 var lørdagsmøtene. Studentene møttes til diskusjon, drakk ifølge professor Sem Sæland mellom en halv til trekvart seidel øl per mann og skulle lære seg å opptre i en høytidlig forsamling.

– Målsettingen med Studentersamfundet var at det skulle fremelske kameratskap og gi dannelse. Etablerte akademikere møtte også opp, slik at studentene skulle lære seg elitens spilleregler, forteller Samfundets jubileumsbokforfatter Dr. Art. Jan Thomas Kobberrød.

FRA KONGEBLÅTT TIL ILDRØDT. – Det tok ti år fra planleggingen begynte til NTH sto ferdig i 1910, og kunne ta imot sine 103 første studenter. Det tok de 103 studentene bare 14 dager å opprette et Studentersamfund, sier NTNU-rektor Torbjørn Digernes.

Folk ler og klapper. Det Storsalen derimot ikke vet, er at Digernes faktisk bommer litt. Sånn teknisk sett. For selv om foreningen startet i 1910, tok det ikke 14 dager å opprette Samfundet slik vi kjenner det. Foreningen holdt ved sin oppstart til i lokalet Cirkus i Prinsens gate. Huset i Elgesetergate 1 ble påbegynt i 1922, og sto ferdig først syv år senere. Det er i dette tidsrommet selve politiseringen av Samfundet begynte.

Kristian Gleditch grunnla den kommunistiske klikken «Mot Dag» i 1927. De dominerte Samfundet, og kampen mellom dem og det borgerlige stod sterkt på lørdagsmøtene frem mot krigen.

MÅ RØMME LANDET. Da krigen kom til Norge i 1940 endret det politiske engasjementet seg sterkt, også for studentene ved Det runde røde. Et valg måtte tas, og Samfundets formann Amund Hønningstad, valgte feil. Han blir i dag omtalt som den mest kontroversielle formannen gjennom tidene.

Tyske instanser krevde at Samfundet skulle underlegges nazistisk sensur, og dette skapte konflikt innad i styret. Hønningstad mente det var best å godta de tyske kravene, mens resten av styret nektet å ta i mot tyskernes forslag. Hønningstad måtte gå av, mens styret året etter må rømme landet.

PENDELEN SOM SVINGER. Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland går mot talerstolen. Hun er selvsikker, og det lyser lang vei. Dette har hun gjort så utallig mange ganger før. Hun snakker om gutter som vil bli menn, 60-tallet og klassekamp. Og om å sette den politiske dagsorden.

– Konfliktnivået som hadde vært før krigen tok seg skikkelig opp igjen på 60-tallet. Men nå var studentene inspirert av blant annet kulturrevolusjonen i Kina, og ivrige marxistgrupper fikk flertall i Storsalen, sier Kobberrød.

I denne perioden krangler man så busta fyker, og Samfundsmøtene går sjelden rolig for seg. Med selve revolusjonsåret 1968 som bakgrunn, debatteres blant annet medlemskap i EEC, romfart og okkupasjon av fengselet på Vollan heftig. På et lørdagsmøte i 1972 synger Knutsen og Ludvigsen om frigjøringen av Vietnam, og var et godt eksempel på hvordan resten av tiået var. Huset til studentene koker politisk. På 80-tallet dalte derimot interessen for politikk. En av de siste lederne valgt på politisk farge var Ingvild Valsø: Samfundetleder høsten 1985.

– De politiske frontene gikk litt i oppløsning på denne tiden. Jeg tror ikke studentene var interessert i å ha den tradisjonelle frontpolitikken på Samfundet lenger, sier Valsø.

Våren 1985 stilte Styret Trond Lygre til valg som representant for Venstrevind, men tok i løpet av perioden avstand fra partiet. Ingvild Valsø og hennes styre fulgte denne trenden.

– Jeg mener det ikke var noe politisk bak bruddet, men et resultat av utvikling i samfunnet generelt på denne tiden, sier Valsø.

STUDENTEN ER DEVALUERT. – Samfundet har endret seg betraktelig i løpet av de siste 25 årene. Fokuset på selve Huset har tatt over, samt de ulike foreningene som finnes. Samfundsmøtet har mindre betydning, og Samfundet har gått fra å være en forening til å defineres ut fra hva som skjer på Huset, sier Kobberrød.

Jubileumsbokforfatteren forteller videre om hvordan studentenes rolle også er endret, og at dette har påvirkning på Det runde røde.

– Studentens rolle er på sett å vis blitt devaluert på grunn av den massive økningen i antall, og de har mistet sin eliteplass i samfunnet. Dette er helt klart det mest avgjørende i Samfundets historie. Samfundet er jo en refleksjon av studenten, sier Kobberrød.

ENSOM ULV. Studentene strømmer gradvis ut av salen; nå venter andre festligheter. Med Slottets sikkerhetstiltak i forbindelse med kronprinsbesøket er det knapt mulig å få plass til en eneste student til.

En student som, nær sagt selvfølgelig, er på plass, er Eivind Rindal. Han er en av Samfundets mer engasjerte medlemmer, og figurerer hyppig på talerstolen med sine nærmest faste politiske innlegg på Samfundsmøtene.

– Dette er et bygg som gir folk muligheten til å utfolde seg og bli et dannet menneske, sier han.

I et meningsinnlegg til Under Dusken 14. oktober 2009 skriver Rindal følgende:

«Samfundet og Storsalen har en fremtid. Jeg vil bidra til å løfte debatten, slik jeg gjør hver lørdag. Jeg håper at flere ønsker å hjelpe meg, for til syvende og sist er ikke Storsalen større enn medlemmene som sitter i den».

EN SOSIAL MØTEPLASS. Høsten 1975 var det 2500 som stemte ved ledervalget i Storsalen. Til sammenlikning vant Mari Norman ledervalget i 2010 med 189 stemmer av totalt 343.

– Vi har hatt veldig god oppslutning rundt opptaket nå i høst, så det er tydelig at det er mange som ønsker å engasjere seg. Likevel er det et helt annet engasjement i dag enn det som var på 60- og 70-tallet. Samfundet er rett og slett i mye større grad blitt en sosial framfor en politisk møteplass, sier Mari Norman.

I dag er nesten en tredjedel av de 35 000 trondheimsstudentene på en eller annen måte engasjert i, eller i det minste medlem av, Studentersamfundet. Ved Samfundets oppstart var nesten alle studentene medlemmer.

– Nå er det snakk om så store antall at det er vanskelig å treffe alle. Jeg synes at devalueringen av studenten er noe positivt, fordi alle får mulighet til å ta utdannelse. Og det er jo positivt både for samfunnet og Samfundet, sier Mari og smiler.

Samfundet har i dag rundt 10 000 medlemmer, og mellom 1300 og 1400 av disse er såkalte gjengmedlemmer som arbeider frivillig på Huset. Norman forteller at Samfundet avviser mange søkere til disse gjengene hvert semester, fordi det ikke er plass.

– Sånn sett er det enda mer eksklusivt å være engasjert i dag, sier Samfundet-lederen.

KJÆRLIGHET.

– Samfundet er mitt liv, min store kjærlighet, det beste med Trondheim. Folkene er fantastiske og jeg har hatt så mange flotte stunder, sier Kafé- og serveringsmedlem Mari Gjengedal.

Hun står i gallaantrekk i Storsalen, og har akkurat overvært fredagens festmøte. Kjærligheten til Huset er stadig like sterk. Hennes beskrivelse minner mye om Truls Gjestlands, formann i 1986 og medlem siden 1963.

– Jeg hadde ikke hatt noe liv uten Samfundet. Det har betydd alt, sier Gjestland.

KANSKJE KOMMER KONGEN. Festmøtet er over. Etter en rundtur på Huset er det tid for Kronprinsens avskjed. Etter dagens inntrykk kunne han lett vært et gjengmedlem på Samfundet. Hvilken gjeng kunne han passet inn i, og hvilke konserter han ville ha likt?

– Unnskyld, har Kronprinsen tid til et lite spørsmål? Fra Nordens eldste studentavis?

Kronprinsen prøver visst å smile beroligende der han står, men det hjelper ikke det spor.

- Hva synes Kronprinsen om kvelden?

– Det er veldig hyggelig å være her, det er morsomt å være med og feire Studentersamfundet. Det er veldig viktig for studentene i Trondheim, Studentersamfundet trekker mange studenter, sier H. K. H. Haakon Magnus.

– Dersom Kronprinsen skulle velge en gjeng på Samfundet, hvilken ville han vært i da?

– Det ville nok vært konsertarrangement eller PR. Eller kanskje bookingansvarlig, sier han og smiler.

SPINNER VIDERE. En 100 år lang historie har satt sine spor. Noen vil si at alt er endret, andre vil si at Studentersamfundet i dag handler om akkurat det samme som på Schieldrop sin tid: Å gjøre studerende til studenter. De politiske fanesakene Huset en gang var så kjent for har bleknet, men livet der inne surrer som aldri før. For noe spesielt må det være med Det runde røde, når selv «Krompen» vil være medlem.