Den siste mohikaner

Ved Hospitalkirka står en gutt og venter på trikken. Han sjekker klokka. Kvart på sju. Der kommer den. Han stopper trikken, går inn og setter seg på andre rad, venstre side. Ikledd turjakke og skistøvler, skiller han seg ut blant passasjerene på trikken. Det hans medpassasjerer ikke vet, er at for en måned siden flyttet denne gutten ut i skogen.

– Du ville nok ikke kjent meg igjen så lett på skolen. Da går det i olabukser og t-skjorte.

LARS OLAV MEHL ER MEDISINSTUDENT på fjerde året. Han bor i en selvbygd gapahuk i tjukkeste Bymarka, bare bestående av et skråtak og gulv. Hver dag står han opp klokken seks, går på ski til Lian, og tar trikken til skolen.

– Jeg var litt usikker på hvordan det ville gå. Om jeg kom til være så sliten at jeg sovnet på forelesning, og ikke klarte studiene. Men helt ærlig så har jeg aldri vært så uthvilt som nå.

Foto: Severin Sadjina, Under DuskenHan legger armene i kryss på seteryggen foran seg, og smiler. Med lyst hår, blå øyne og røde kinn, likner han en norsk reklameplakat fra 50-tallet. Det hans medpassasjerer heller ikke vet, er at Lars Olav Mehl er vår siste skanse. Et levende minne om svunne tider. Et siste prakteksemplar på sunn, norsk ungdom.

– Vinteren er jo den fineste tiden på året for å ligge i en varm sovepose og se på snøkrystallene som daler ned.

HELT SIDEN FØRSTEÅRET på studiet har Lars Olav hatt planer om å flytte ut. Bokstavelig talt. I desember kom han hjem fra et semester i USA, og bestemte seg.

– Jeg brukte vel en dag for å finne et sted som det jeg lette etter. Det stedet som var mest øde. En fredelig lomme i verden, og sånn vil jeg at det skal forbli.

Foto: Severin Sadjina, Under DuskenLars Olav ønsker ikke at folk skal lete etter ham, og vil derfor heller ikke gi veibeskrivelser fra trikkestoppet på Lian. Men det er ingen grunn til bekymring. Selv med kart og kompass vil ikke andre enn han selv finne tilbake. Mellom snødekkede graner tar han av fra løypa, og lager nye spor i det hvite teppet.

– Nå er det ikke så langt igjen, sier Lars Olav.

Han stopper opp i et skogholt med utsikt over byen, og forteller hvor vakkert det er her når solen går ned.

– Det er noe eventyraktig over det.

Veien fortsetter inn i den mørke skogen. Lars Olav må etter hvert bøye seg for å ikke treffe de lave grenene. Stillheten brytes bare av en og annen vilkårlig kvist som knekker. Plutselig forsvinner han mellom to tettstående grantrær. Dette er hans hemmelige adresse. Han er hjemme.

Lars Olav tilbrakte høsten på utveksling blant pengesterke skyskrapere i New York, USA. Da han kom hjem, dro han ut i skogen og lette under grantrærne i Bymarka for å finne ut hvor han kunne bygge sitt nye tilholdssted. Høres det kjent ut? I motsetning til i fiksjonens verden, har det ikke klikket for Lars Olav Mehl. Han synes bare det er deilig å slippe det materielle jaget. I stedet for å sitte tv-tittende eller tastaturknatrende på en studenthybel, foretrekker han å sovne under stjernene. Kontrastene kunne ikke vært tydeligere. I USA ble Lars Olav møtt med helt andre verdier enn det han selv så på som viktig.

– Det handler bare om ting. Og helsevesenet der borte handler bare om å tjene penger. Der er helse et personlig ansvar, i motsetning til i Norge hvor det er en borgerrett.

Lars Olav knekker av en liten furukvist, putter den i munnviken.

Foto: Severin Sadjina, Under DuskenSAMTALEN VENDER INN PÅ fremtidige turer og ekspedisjoner. Selv vil Lars Olav heller besøke Børgefjell enn å bestige Mount Everest. Det ville han ikke følt var noen stor opplevelse.

– Nei, der skal jo alle opp. Folk betaler jo dyre summer for å bestige det, selv gamlinger med dårlig hjerte.

Lars Olav måler ting i en litt annen målestokk. Materiell og komfort kan begrenses til et absolutt minimum. Og i naturen, også menneskelig samvær. Han ville ikke dratt noe sted fordi det var øde, men fordi han foretrekker den uberørte villmarken. Og dessuten mener han at man må vende seg til å gjøre ting alene.

– Hvis du alltid er avhengig av andres selskap, får du ikke gjort så mye.

Det sosiale behovet får han dekket på skolen, og ellers i helgene. For vanligvis sitter ikke Lars Olav på Gråkallbanen før klokken nærmer seg elleve om kvelden.

Lars Olav reiser seg og ser til kaffen som henger over bålet. Den er ferdig, og han tar den av varmen fra bålet. I en voldsom og noe komisk bevegelse senker han kjelen og løfter den hurtig opp igjen.

– Det er viktig å gjøre dette tre ganger, for at kaffegruten skal legge seg i bunnen, sier han og smiler.

LARS OLAV BLE NYLIG oppringt av lillebror som ville vite om han dusjet. I skapet på skolen har han det han ellers bruker av klær, og om morgen dusjer og skifter han på fakultetet, før han spiser frokost, og går på forelesning.

Foto: Severin Sadjina, Under DuskenEllers tror han folk rundt ham generelt syns det er morsomt at han bor i skogen, og flere av vennene har allerede invitert seg selv på overnatting. Så vidt han vet bor han alene i Bymarka, men innrømmer at det ville vært hyggelig å få en ukjent nabo på kaffe.

– Er det er skummelt å være alene i skogen?

– Nei, hvorfor skulle det være det? Her er det jo ingen. Det er jo mennesker man må være redd for.

Lars Olav mener det å være i naturen er litt som å være på besøk. Han blir sittende utilsnakkelig og stirrer inn i det knitrende bålet. Plutselig snur han seg og begynner å rote i sekken sin.

Han trekker frem en pakke med nylig innkjøpt fuglemat, som han skal henge opp slik at fuglene kan overleve vinteren.

– Og hvem vet, kanskje kommer det både gjøk og sisik, trost og stær til våren, sier han og smiler.

Lars Olav er ikke noen selverklært idealist. Ordet vekker tydelig negative assosiasjoner til fundamentalisme og absolutte sannheter hos Lars Olav. Selv hevder han å ikke kjenne noen sannhet.

– Ting er ikke svart/hvitt. Jeg tror det eneste man egentlig vet, er at man går gjennom livet.

Foto: Severin Sadjina, Under DuskenHan ønsker ikke å oppfordre andre til å gjøre som han selv. Det viktigste er at man gjør noe man finner mening med, og at det ikke plager noen. Forøvrig kan man gjøre hva man vil sier Lars Olav som sverger til Kardemommeloven.

– Du må leve livet der du er. Hvis du lever med en drøm om hva du skal gjøre. Hvis du lever 10 år frem i tid. Hvis du ikke er der du er i øyeblikket, mister du det.