En manns søppel, en annen manns skatt

Poser med tomater, løk, og poteter fyller opp nesten alle bordene i lokalene til Svartlamon folkekjøkken. Mat som butikkene ikke kan selge, eller ikke trenger, blir her gjort om til retter som besøkende kan spise gratis.

Det er ikke mange innom denne tirsdagen i januar. Varmen blir ikke så godt bevart av murveggene, og varmeovnene er ikke spesielt effektive. Alexander Myhre, en 30-åring som har vært innom der nesten hver tirsdag i et halvt år, tror kulden kan være noe av grunnen.

— På sommeren har det vært så mange som 70 stykker her. Da måtte vi spise ute for at alle skulle få plass, forteller han ivrig.

Et internas jonalt konsept. Alexander er ikke helt sikker på når folkekjøkkenet startet opp, bare at deter rundt seks-sju år siden. Detvar da TobiasBrennvik sammen med noen venner startet kjøkkenet, og siden da har det holdt åpent hver tirsdag. Ansvaret for driften ligger ikke på noen spesifikke personer heller. Et knippe personer har tilgang til et nøkkelskap som brukes til å låse seg inn, men utover det er det få faste regler. Informasjon om folkekjøkkenet sprer seg gjennom folkemunne, og Alexander hørte om det for første gang av en couchsurfer som bodde hjemme hos ham.

— Det er jo et konsept som også finnes i mange andre byer i utlandet. Så jeg dro hit, og trivdes veldig godt.

Selv om veggene bærer slagord som «La dem spise kake» og «Mat ikke makta!» ser ikke Alexander ut som en spesielt alternativ type. På overkroppen bærer han en vinterjakke, og rundt halsen hviler et par store hodetelefoner. Han sier selv at personene som kommer innom er veldig variert.

— Mange som kommer hit er utenlandske, og andre trenger et gratis måltid. Men mesteparten er vel studenter, forteller han.

Anarki på kjøkkenet. Døren til lokalet åpnes plutselig, og en mann i blå jakke bærer inn en gedigen pose med frukt. Han har hentet maten i en butikk, og slenger den fort fra seg før han drar ut igjen for å hente mer mat.

Bygningen er ikke spesielt romslig. Rundt fem bord er nå overfylt med frukt og grønt, og med unntak av det bordet hvor matlagingen foregår er det kun et lite kjøkken tilgjengelig. Matlagingen er også heller kaotisk. For øyeblikket er det kun Alexander som hakker opp grønnsaker.

Hvem er det som bestemmer hva som lages?

— Ingen, egentlig. Det er ikke noen som styrer dette opplegget helt formelt.

Hvordan kan dere være sikre på at det blir mat hver gang da?

Myhre ler.

— Det kan vi ikke. Det er litt anarki over hele greia. Men det blir på en eller annen måte mat hver gang uansett.

Hvordan kan dere vite at maten blir god da?

Han peker fort på den store boksen med currypulver som allerede står på kjøkkenbenken.

— Vi passer jo på at den er godt krydret, sier han med et smil om munnen.

Bøker og punk. Vegg i vegg med folkekjøkkenet ligger Ivar Matlaus Bokkafé. Den ansvarlige for kafeen introduserer seg som Tom Trickster. Til forskjell fra Alexander har han en mye mer punkete stil. Denne stilen går igjen i hele kafeen. Bøker og plakater med slagord om revolusjon og anarki pryder veggene. LP-plater med punk og metal fyller hyllene. I hjørnet står det et par lenestoler og en sofa som besøkende kan sitte i.

— Vi har jo hatt noen som har sovet her også, sier Tom.

Flere av de besøkende er nemlig fra utlandet. Kanskje trenger de et sted å være en kveld. Kanskje trenger de mat. Kanskje en sofa å sove på. Uansett er det sjeldent kjøkkenet er utelukkende norsk.

— Det er egentlig bare disse timene helt i starten hvor vi ikke snakker engelsk.

Tom er selv veldig aktiv i folkekjøkkenet. Han beskriver kjøkkenet og bokkafeen som søskenbutikker, og han prøver å være der hver tirsdag for at begge butikkene skal være åpne. Men utenom det blir det drevet veldig uformelt. Når Tom skal svare på spørsmål om åpningstider bryter Alexander ut i latter.

— Det er jo når vi føler for det da, svarer Tom. Et kjøkken for alle. Etter en knapp halvtime setter Tom seg ned for å hjelpe Alexander med oppkuttingen av matvarer. Latteren sitter løst, og de prater sammen som om de skulle vært gamle venner.

— Jeg prøver å fortelle Tom at vi er sjelevenner, fleiper Alexander.

Det er også denne inkluderende stemningen som er grunnen til at maten som lages er utelukkende vegansk.

— Jeg er ikke vegetarianer engang. Vi gjør det jo for at alle som besøker her kan spise maten. En som spiser kjøtt kan jo alltid spise grønnsaker, men en veganer kan ikke spise kjøtt. Også er vi jo tross alt på Svartlamoen, sier Tom.

Blanding av kjøtt og grønnsaker kan også føre til helserisikoer. Hvis kjøtt og grønnsaker har blitt skjært på samme fjøl er muligheten der for at noen går hjem fra kjøkkenet med matforgiftning.

— Sånn som det er nå er det jo ganske sikkert. De som har vært her lengst sier at ingen har blitt syke av maten vi lager, sier Alexander.

Litt senere åpner han en pose med tomater. Han ser fort at de er litt for grønne og litt for hårete. Tomatene går rett i søpla.

— Man må jo være litt forsiktig også.

Svartlamoen

• Tidligere et nedsettende begrep på bydelen øst for Trondheim Sentrum.

• Flere av byggene skulle bli revet på 90-tallet, men gjennom okkupasjon av boligene ble det forhindret.

• Ble gjennom en avtale med kommunen omgjort til Norges første byøkologiske forsøksområde i 2001.

• Skal være en alternativ bydel med stort rom for eksperimentering, forsøk, og utprøving.

• Folkekjøkkenet er en del av Svartlamon boligstiftelse, som har det formelle ansvaret for å forvalte og vedlikeholde leilighetene på området.