Enmannsshowet Nils Arne
Krasse kommentarer og morsomme andekdoter. Men hva rører seg egentlig i kraniet til Nils Arne når han tøffer seg foran pressen?
I 1960 ble Nils Arne Eggen medlem av Rosenborg Ballklubb. Resten er historie. En historie om nesten et helt liv i adidasjakke, joggebukse og slippers. Og konstant munndiaré.
Ikke spesielt fotballinteressert
De fleste rundt han vet at det hele er et show, kanskje aller best Mini som fikk kommentaren «Hold kjæften på dæ Mini, æ har vært her siden 1960» slengt etter seg. Det er typisk Nils Arne å si slike ting. I alle fall er det slik vi kjenner ham fra media. Det er derfor ganske overraskende at personen som møter oss innledningsvis er en moderat og rolig mann. Hvor er showmannen og bajasen? Han som gjennom store deler av sin profesjonelle trenerkarriere har sleivet med leppa til media, og uttalt at «det ska dæm ha, Real Madrid, dæm prøvd». Eller har gått løs på egne spillere, som da han mente at Christer Basma hadde gips på begge beina under en fotballkamp. Nå står han derimot fremfor oss og er oppriktig bekymret for at vi er blitt så våte av det kalde trønderværet. Han er ikke like avskrekkende nå. Så er det engasjementet vi har sett i media bare et show, en maske han har på seg for pressens skyld?
– Du vet, jeg har holdt på med fotball hele livet, men jeg er ikke spesielt interessert i fotball.
– Jeg er mer interessert i folk, å lære bort riktig adferd, både på og utenfor banen. Også er jeg veldig glad i historie, det er jo det jeg har vært mest interessert i, ja, den burde du lese, «Æresordet». Det er vel den fjerde boka om Haakon, Maud og hele kongehuset. Passerer mellomkrigstida, starter vel i 1928...
Nils Arne er ikke så god til å sette punktum, ordene flyter inn i lange digresjoner som ender i nye historier.
Høydepunkt
Når man har holdt på med noe så lenge som han har gjort, er det nok av høydepunkter å fortelle om.
– Den beste kampen vi har spilt var jo mot Dortmund. Husk, vi vant puljen vår i Champions Leauge vi, i 1999. Da var vi gode, vet du. Og året før, mot Juventus, det ble jo 1-1, men vi kunne ha slått dem.
Setningen forsvinner litt ut i luften. Han gjør ofte dette, begynner på en setning, men fullfører den ikke. For det er så mye annet han skulle ha sagt. Det er så mange opplevelser, så mange historier, så mange fotballkamper spilt og vunnet. Nils Arne kunne nok ha snakket om fotball, samspill og engasjement til i morgen.
– Etter at vi hadde tapt en fotballkamp fikk spillerne aldri kjeft vettu. Nei. Husk på at de viktigste kampene er de du ikke har spilt. Det er en del av godfot-teorien det vettu, at man kan ikke hvile på gamle laurbær og grave seg ned i gamle minner.
Fotballfaglige åndspygmeer
– Selv om jeg var en veldig god fotballtrener så var jeg ikke best på banen da jeg selv spilte. Det finnes en del fotballfaglige åndspygmeer rundt om i tv-studioer i dag, og det kan du godt skrive. De sitter og analyserer fotball, uten å ha peiling på hva de snakker om. Det går ikke an å snakke om en fotballspiller alene, det er et lagspill.
Han tar en pause, men trønderen er i sitt ess nå, og har ikke tid til å stoppe opp lenge.
– De gutta har jo vokst opp med Boing! Også spør de meg etter en kamp hvilket favorittlag jeg har i utlandet. Ingen selvfølgelig, de er jo konkurrenter! Vi har jo spilt mot dem, og slått de fleste.
Nils Arne er engasjert, gamle glansperioder rulles opp og jeg venter fortsatt på svaret om hvordan han selv var som fotballspiller. Det virker som han har glemt det innimellom de gamle historiene, men plutselig skyter han inn.
– Men poenget mitt var, jeg var på Nordens lag i 1967 og ble årets spiller i Norge. Men det var ikke et profesjonelt nivå på fotballen i Norge på den tida, så selv om jeg var en ok fotballspiller da, handler det om hva man sammenligner med. Det er noe helt annet i dag, vet du.
Ikke tilstede
Livet har stort sett handlet om Rosenborg, lange utenlandsreiser og viktige fotballkamper. Men innimellom det travle yrkeslivet har Nils Arne også vært ektemann og far. En far som i følge han selv, var mindre tilstede.
– Ungene har stort sett blitt oppdratt av moren sin, for jeg har jo ikke vært der. Jeg så for eksempel ikke Knut Thorbjørn (eldste sønn, journ.anm) spille fotball før han kom til Rosenborg. Jeg hadde ikke tid til å kjøre dem på treninger og slik. Men sånn måtte det jo være, og Karin var veldig flink.
– Hvis du kunne valgt om igjen, ville du valgt et liv og yrke der du var mer hjemme?
– Nei, og det tror jeg ikke familien heller ville gjort. Du har jo litt tid sammen, og den blir på en måte mer eksklusiv. Men du har et poeng der, for når du er hovedtrener i en toppklubb, vet du når du våkner 1. januar, hva du skal gjøre hele det året frem til julaften.
Hovedtrener selvfølgelig
Nils Arne ga seg som hovedtrener for Rosenborg i 2002. Da var han lei mediemaset og ville ha mer fritid med kona Karin. De kjøpte seg hytte ved kysten og skulle nyte et mer tilbaketrukket liv. Savnet til fotballen gnagde likevel i den aldrende trønderen, og da sjansen bød seg i 2010, ble han igjen trener for Norges mestvinnende lag. I pressen ble han kalt vikartrener frem til Jan Jönsson skulle ta over 1. januar 2011.
– Og da vant dere igjen.
– Selvfølgelig.
– Var det på grunn av at du var tilbake som trener?
– Ja. Og jeg hadde lyst til å fortsette, det innrømmer jeg til alle som spør. Og hadde jeg fått lov til det, så hadde Molde blitt nummer to i fjor.
Uten Karin
Men livet skulle vise seg å ta en nokså annen vending i 2011. Hans livspartner gjennom 50 år, Karin, fikk tilbakefall på kreftsykdommen som de oppdaget høsten før.
– Vi visste jo hva det var, men vi trodde ikke lymfekreften skulle komme tilbake siden hun hadde blitt symptomfri av behandlingen. Men den kom tilbake, aldeles aggressiv, og hun bare forsvant. Både fysisk og psykisk.
Nils Arne setter for første gang punktum under intervjuet. Det er altså ikke bare gode opplevelser i den 70 år gamle minnebanken.
– Jeg blir litt rørt når jeg snakker om det her. Vi hadde jo bestemt oss for at vi ikke skulle flytte, selv om jeg fikk jobbtilbud fra utenlandske klubber. Så da ble jeg her, og trener nå Orkla, laget i hjembygden min Orkdal. Nå kaller jeg meg selv pensjonert periodearbeider, holder foredrag og blir betalt av NAV.
Han ler sin hese latter, og jeg tenker at han er en usedvanlig hyggelig fyr.
Men så kommer jeg i skade for å nevne feil fornavn på en fotballspiller mens gamle fotballhelter ramses opp raskere enn jeg rekker å notere. Nils Arne bråstopper i sitt resonnement.
– Hva var det du kalte ham sa du?
Jeg føler meg dum som nevnte det. Brillene detter litt ned på nesa og han kikker forventningsfullt på meg. Jeg skjønner fort at man ikke blander kortene når det gjelder 50-talls helter fra Larvik Turn.
– Gunnar Thoresen var det kanskje?
– Ja, det var fort det. Halvard Thoresen, det er 30 år senere det, sier han før han ler litt.
«Itj glan på video»
Nils Arne er egentlig utdannet lærer, og man skal ikke bruke mange minuttene med han før man skjønner at han først og fremst er pedagog.
– Et av de viktigste postulatene når du bygger et fotballag er jo ikke hvem som scorer, så lenge laget scorer, ikke sant? En treners viktigste jobb er å se hva som skjer, se sammenhengene. Da hjælp det itj å sitt å glan på video, sant.
Nils Arne er på gli nå, og slikker seg på leppa som aldri før. Det er så vidt jeg får lurt inn et spørsmål om hvilken norsk trener han mener har best potensiale, siden han allerede er godt i gang med å fortelle hvordan man ikke skal gjøre det.
– Ole Gunnar Solskjær er ganske flink. Men ikke fordi at han vant med Molde, for det kunne de fleste ha gjort med det nivået som var på Tippeligaen i fjor.
Det er nettopp slike sitater folk har hengt seg opp i, og formet det bildet mange har av han i dag. Spissformulert, tøff og litt sint.
– Er det bare et show?
– Ja. Det er så mange journalister i dag som spør om så mye dumt, da må man få lov å svare tilbake. Dessuten synes jeg det er bedre å ytre meningene mine på en humoristisk måte. Trenerne i England sier jo ingenting, de er et langt gjesp, og da kan de like godt la være. Hvis fotball blir så gravalvorlig og seriøst at det ikke går ann å spøke med det, så er det ikke min idrett lenger.
