Filmvinyl

– Nå må jeg bare følge med litt her, roper filmklubbsjef Trygve Bærland over en høy og monoton dur. Lydkilden er en rull 35 mm film som ligger på en trepult og spinnes hurtig rundt og over på en filmrull. 35mm-film er det vanligste filmformatet for både stillfotografi og spillefilmer.

Formatet er relativt uforandret fra den gangen det ble introdusert i 1889 av Thomas Edison.
I ett av de mange rommene som utgjør labyrinten Studentersamfundet, finner man en stor grå analog kinomaskin med tilnavnet Bogart. Den peker ut mot en luke der man kan spionere ned i sofagrupper fylt med benkede par i husets Storsal. Det er søndag og filmvisning. Hver uke gjør medlemmer av gjengene Kulturutvalget, Videokomiteen og Forsterkerkomiteen det mulig for deg å nyte levende bilder på et stort lerret.

– Kulturutvalget startet filmklubben en gang på 70-tallet. Det er vi som bestemmer hvilke filmer vi vil sette opp, Videokomiteen hjelper å få på plass bildet, og Forsterkerkomiteen tar seg av lyd, forteller Bærland.

Eksklusivt gammeldagse

Studentersamfundets Filmklubb er så godt som den eneste filmklubben i landet som utelukkende viser analog film. På 1880-tallet var fotokameraet så velutviklet at det tillot at enkelte komponerte bilder kunne fanges opp og lagres på ett enkelt hjul. Dette førte raskt til en utvikling av filmprosjektoren som lot det skinne lys gjennom den behandlede filmen og forstørre disse «flytende bildene» på en skjerm for et stort publikum. Disse hjulene er nå kjent som «kinofilmen». Inntil for få år siden var 35 mm filmprosjektorer allstedsnærværende i landets kinosaler, og det eneste formatet for visning av levende bilder.

Så skjedde det en dag at bransjeorganisasjonen Film og Kino ga ut en befaling om at alle norske kinoer skulle digitaliseres. Etter kort tid ble deres ønsker innfridd, og i dag viser hele nasjonens popcornluktende visningsrom film ved hjelp av et lite tastetrykk.

Bak filmklubbsjefen pakker maskinist Torunn Sola ut fem store filmruller. Hun forteller engasjert om jobben i sitt frivillige verv.

– Nå pakker jeg opp en 35 mm filmrull som er den første av fem akter. Det er plass til fire akter på hver rull. Først spiller jeg over tre akter på en filmrull, og to akter på den siste. Vi kan bare vise en filmrull av gangen, så det blir en liten pause i visningen når jeg må bytte filmrull, forteller hun.

Sola har vært i VK i snart halvannet år, men det er først nå hun mestrer maskinistjobben ordentlig. Det krever nemlig litt øvelse å mestre den eldrende Bogart.

– Jeg synes det kjekkeste er å holde på med filmruller, og jeg viser derfor film så ofte jeg kan, sier hun.
Bærland nikker bekreftende når maskinisten nevner at også Studentersamfundet Filmklubb opplever tekniske problemer. Derfor har de alltid en backup i DVD-format.

– Som regel er det maskinen, lyden eller gamle filmruller som skaper problemer. Filmen kan falle av, knekke eller begynne å brenne, forteller Sola.

Fortsatt gøy på landet

– Vart ska du? Brorsan! Vart ska du?

– Dit, där de inte visar halva filmer. Stockholm!

Sitatet fra den svenske filmklassikeren Smala Sussie poengterer et velkjent problem under den analoge kinovisningens levealder. I mindre byer og bygder gjorde den tungvinte transporten av analog film at filmer kunne vært sluppet på video før de ble å se på det store lerretet.

I et annet mørkt rom, Dragvolls Kafé Sito, sitter tidligere masterstudent og filmviter Marius Øfsti. Han har skrevet masteroppgave om digitalisering av norske kinoer. Øfsti mener at analoge visninger fortsatt er best, men at det også er mye spennende utvikling på den digitale fronten.

Den største fordelen med digitaliseringen er at det blir lettere å vise filmer i distriktene. Dette fører til at kommunale kinoer i mindre byer ikke trengtes å legges ned.

– Av økonomiske årsaker har digitaliseringen av film måttet finne sted. Å diskutere om film bør vises analogt eller digitalt vil være som å være for eller mot internett, forteller han.

Folkekjær annerledeshet

Det diskuteres hyppig om kvaliteten på digital film er dårligere enn analog. Øfsti mener det først og fremst er et spørsmål om smak, som i krigen mellom digital lyd versus vinyllyd. Teknologien kan ingen stoppe, men Øfsti håper det fortsatt i fremtiden vil være rom for analoge filmklubber.

– Det er noe med celluloid film. Det er så stabilt. Det vil være en trist dag om det i fremtiden ikke vil være mulig å finne 35 mm filmaparater i Trondheim.
Nostalgikeren forklarer at det virkelig positive med digitaliseringen er at grensene for hva du kan sette opp på kino er mye mindre.

– Studenfilmer kan for eksempel i dag vises på Trondheim Kino. Dette kan føre til en større nysgjerrighet for lokalt innhold.
Aberet med digitaliseringen er at det vil bli vanskelig å få vist filmer fra andre land som ikke er digitalisert, som for eksempel India. Men de fleste kinoer vil nok beholde de analoge prosjektorene, og det jobbes i dag med å digitalisere gammel film.

Heldig plassert

Tilbake i studentlabyrinten kan Trygve Bærland fortelle at også de er i ferd med å digitalisere seg. Men utstyret er dyrt og krever sparing.

– Det er stadig flere filmklubber som går over til kun digitale visninger. Utvalget på 35 mm blir stadig mindre og mange av rullene er veldig slitte. Får vi digital fremviser, får vi flere filmer å velge mellom, forteller han.

Men begge filmentusiastene er enige om at det har sin sjarm å vise analogt. Problemet med lyd under visningene gjør at en oppgradering likevel frister for den lille filmklubben.

Både Sola og Bærland er enige i at publikum kommer til å merke en forskjell. Og at oppgraderingen utelukkende vil være positiv.

– Filmklubbens agenda er å vise fet film. Det er først og fremst en klubb for folk som er glade i film eller for folk som har lyst til å bli det, forteller Bærland. Filmklubben har også spesialarrangementer som stumfilmkonserter og filmmaraton.

– Kommer det publikum på visningene?

– Det er veldig varierende. Da vi hadde Star Wars-maraton som åpningsarrangement var det ganske mange publikumere. Når vi viser litt smalere film er det mange færre betalende, forteller han.

Om digitaliseringen finner sted vil det likevel være mulighet for å både vise analogt og digitalt.

– Den gamle analoge maskinen forblir på Samfundet, lover han.

For å se film i Storsalen må du være medlem av Filmklubben. Hvis du ofrer en halvliter på ukesbudsjettet får klubben enda et navn på medlemslisten som sendes årlig til Norsk Filmklubbforbund.

– Vi får støtte per medlem under 25 år. Sånn sett er vi heldige fordi vi er under Samfundet og har så mange studenter som medlemmer, forteller han.

Film i all sin nakenhet

Som medlem i Studentersamfundet Filmklubb er man automatisk medlem i alle andre filmklubber i landet. Bærland tror klubben er blant de største filmklubbforbundene i landet med rundt 600 medlemmer.

– Vi kan nok takke oppsetningen av Rocky Horror Picture Show for dette, forteller han.

Siden 1987 har studenter blitt lokket til Storsalen for å beskue den uhyre dårlige kultfilmen. For å delta på det populære arrangementet der publikum er interaktive med både skjerm og amatørskuespillere, må man være medklem i klubben.
Den unge maskinisten retter en finger mot noen remser med avkuttede filmrullbiter som henger på veggen.

– Dette er biter av filmer som har vært vanskelige, ler hun.

Denne søndagen var det kun bildet som ble litt for kort. Men den engasjerte maskinisten MacGyveriserte problemet med en liten tapebit. Nede i Storsalen informerer et KU-medlem om søndagens film og at serveringen i Edgar er åpen. Selvsagt intet drikkepress. En lettet filmklubbsjef og en fornøyd maskinist setter seg tilbake i den lille sofaen på maskinrommet for nok en gang å nyte mørkets opplevelser.

–-

Denne artikkelen ble originalt publisert i den forrige papirutgaven av Under Dusken