Folkelig standard

Tekst: Ida Lyche, Under Dusken

Veggene er nedtagget etter alt for mange fester og alt for lite vask. I taket henger det pepperkakemenn med en løkke rundt halsen, de er blitt hengt. Lokalet som huser Folkekjøkkenet en gang i uken er for øyeblikket tomt, med unntak av noen få sjeler som lager mat innerst på kjøkkenet. Kjøkkenet er dunkelt belyst, men nok til at man for øye på de to menneskene som har tatt på seg kokkerollen for kvelden.

– Vi starter med å lage mat klokken fire, og så kommer folk rundt syvtiden. Det er litt varierende hvor mange som kommer, men maten blir alltid spist opp, sier Mona Unisdatter.

Mona har master i historie fra Dragvoll og ser kanskje ikke ut sånn som mange ville forestille seg en typisk dumpster diver. Likevel har hun vært av og på som freeganer siden 90-tallet. Mona kan fortelle at det er nemlig det alt handler om.

– Det betyr å ikke bidra til forbrukersamfunnet igjennom å kaste mat, eller ta mer enn man trenger. Vi vil ikke belaste økosystemet mer enn vi allerede gjør. Det er utrolig hvor mye mat som kastes. Det er denne freeganer-tanken som folkekjøkkenet er bygget opp på, sier hun.

Grønt og gratis

På et av de skeive bordene står det en bananeske full av salat, tre poser med poteter og diverse frukt og grønnsaker. På det nedtråkkete tregulvet ved siden av står to fulle bæreposer med chips som de har fått fra en butikk de ikke kan oppgi navnet på. Alex som har hovedansvaret for Folkekjøkkenet, er overlykkelig for å ha fått tak i potetene.

– De kan ligge lenge uten å bli dårlige. Det er noen butikker som gir oss mat når den har gått ut på dato. Det er litt hysj-hysj, siden det ikke er lov. Vi har vært heldige som har fått avtaler med butikker som ellers ville kastet maten, sier han.
Alex har vært med siden 2009 da Folkekjøkkenet delte lokaler med UFFA. Arrangementet er drevet på frivillig basis, siden de ikke får inn penger for maten de lager, sier han.

– Det er gratis mat for alle. Siden det kommer fra kontainere så må ikke vi ut med penger for maten vi lager, og da gir det ikke mening å ta betalt for den heller. Og om vi får mat som vi ikke kan bruke eller trenger til middagen, setter vi det ved utgangsdøren så folk kan ta det de vil.

Allemannsstandard

Det er iskaldt ute, og noen blir sittende foran en liten ovn som blåser halvvarm luft på føttene deres. På grunn av kulda prøver Alex å plugge i en ovn til. Det blir mørkt, strømmen har gått. Det er bare stekeovnen som fortsatt er på. Inni står det poteter og steker, oppå varmes woken. Alex er likevel rask med å slå på sikringen igjen, før han fortsetter å snakke om Folkekjøkkenet.

– Folkekjøkken, eller People's Kitchen som det også kalles, er ikke uvanlig i Europa. Både i England, Danmark og Tyskland finnes det åpne kjøkken som gir ut mat, om ikke det er gratis så for noen få kroner, forteller han.

På veggen bak Alex henger det en gammel stoffbit med blomsterdekorasjoner og ordene «bækk dråpp» er malt på med sort maling. Flere gamle avisutklipp er stiftet på veggene og hver gang noen slår på varmtvannet høres en høy ulelyd fra veggen.

– Det er ikke veldig høy standard her som du ser, sier han og påpeker at det som regel blir varmere i lokalene når folk kommer for å spise.

Middag på impro

Når det først kommer folk litt over syv, så er maten satt på bordet sammen med stabler med tallerkener og glass. Her er det førstemann til mølla. Alex og Mona har laget gul ris, stekt poteter i ovnen, woket grønnsaker og laget smoothie. Alt er krydret og det lukter hjemmekoselig, og lokalene virker mindre nifse enn hva de gjorde først.

– Vi bruker ikke oppskrifter, det går ikke når man ikke aner hvilke råvarer man har tilgang på. Det blir heller improvisasjon. Dessuten kan alle komme å lære og lage mat om de vil det. Det er bare å dukke opp tidligere, sier Mona.

Alex forteller videre at ingen har blitt syk av maten de har laget her ennå, selv om noe er utgått på dato. I det minste ikke som han vet om. Han kan fortelle at butikkene må kaste masse mat på lørdager om det ikke holder seg fint til mandagen, derfor hives det masse frukt og grønt i helgene.

– Maten er helt fin, butikkstandarden er litt høyere enn vår, sier han.

«Mat ikke makta»

Tobias Brennvik kommer med resten av de sulte gjestene. Han er fra Larvik og var en av de som var med på å starte opp Folkekjøkkenet i 2009, og den som drev det fram til i fjor.

– Vi var en vennegjeng som begynte med dumpster diving og vi endte opp med å få tak i mer mat enn vi kunne spise. Det var da vi bestemte oss for å åpne et kjøkken der folk kunne komme å få mat og lære å lage sunn og god mat, sier han.

Selv har Tobias vært på Folkekjøkkenet i Oslo og Bergen og det var her han først hørte om konseptet.

– Jeg støtte på «People's kitchen» på Blitz i Oslo, i Bergen så jeg et skilt med «Mat ikke makta» og syntes det hørtes kult ut. Det er derfor vi bruker det litt selv, sier han.

Egen «dumpster-guru»

Dumpster diving fikk Tobias derimot først oppleve da en venninne av han fra Noah kom på døren med to poser fulle av tomater.

– Hun ba meg om å ikke spørre hvor de kom fra. Hver søndag etter det, kjørte vi rundt for å finne mat. Hun visste om alle de beste stedene og ble vel min «dumpster-guru» etter hvert, forteller han.

En av gjestene lever for tiden av å hoppe i kontainere, men vil helst holde seg anonym. Gjesten er fra Molde og har kun vært i Trondheim i en måned. Han opplever dumpster diving som en skattejakt.

– Det er veldig spennende å se hva man kan finne. En gang fant jeg røykelaks! Sjokoladekjeks er også skikkelig gøy å finne.

Veggisvekst

Etter å ha vært vegetarianer i noen år, fikk Tobias høre om hvor mye ressurser som går til kjøttproduksjon og hvordan det påvirker både miljøet og behandlingen av dyr. Nå har han vært veganer i 12 år.

– På den tiden så var det bare to veggisser i Larvik, tenk det! Det er derfor vi kun lager kjøttfri mat på folkekjøkkenet. Vi som startet det spiste ikke kjøtt, så da var det ikke naturlig å lage det heller. Når man skjønner hvor mye kjøttproduksjon påvirker miljøet, vil man ikke lenger være en del av den etterspørselen, sier han.

Tobias forteller videre at regnskogen i Brasil kuttes ned for å så soya. Denne går til fôr til dyrene i matproduksjonen i hele Europa. Han fortsetter å fortelle om at de samme jordflekkene etter hvert blir tømt for næring og at de da blir brukt som gresseområder for dyr, som igjen suger den siste næringen ut av jorda.

– Da er det bare sorte jordflekker igjen, og så må det skjæres ned mer regnskog, sier han.

På tross av sine meninger og kunnskap om miljø driver han derimot ingen propagandaklubb på Folkekjøkkenet.

– Det skal være åpent for alle, uansett livsstil, sier han.

Gjengangere

Flere av de oppmøtte kommer på grunn av maten og for å være sosiale. I lokalene finnes ulike typer folk: en av guttene sitter med en Ringenes Herre-bok og leser, et par i hjørnet snakker intenst om noe som virker veldig viktig og på kjøkkenet er det fire stykker som har tatt på seg oppgaven å vaske opp underveis. Ingvild Christiansen og Nils Todal kommer begge nesten hver tirsdag for å mette magen og er enige om at det er stedet og folkene som det er verdt å komme for.

– Det er alltid god og sunn mat. I tillegg er det veldig åpenhjertlige folk som er her, så man føler seg inkludert, sier Ingvild.

Nils Todal synes det er viktig og støtte tiltaket som folkekjøkkenet representerer. Selv fokuserer han på det økologiske aspektet.

– Jeg er ikke vegetarianer eller veganer, men støtter likevel Tobias og folkekjøkkenet. Jeg er ikke så mye anti som jeg er for, sier han.

–-

Denne artikkelen ble originalt publisert i den forrige papirutgaven av Under Dusken.