Forum for forsoning

Aygün Hüseynli var ni år da krigen brøt ut på grensen mellom Aserbajdsjan og Armenia. Hun har tilbrakt deler av barndommen på flukt, i konstant frykt for armenske styrker – hun har mistet familiemedlemmer i kampen mot dem – men i dag befinner hun seg blant fjellene utenfor Røros, omringet av armenere. Den siste uken har hun snakket med dem daglig – spist sammen med dem, ledd sammen med dem.

FREDSBYGGING I PRAKSIS. Det er et fargerikt felleskap som vandrer over en snødekt slette. For noen dager siden hadde ikke enkelte medlemmer av gruppen engang sett snø, men nå hutrer de i den iskalde fjellvinden. De fleste klager over kulden, men i de siste dagene har de tatt stilling til langt alvorligere problemer. Felles for de tilstedeværende er at de har vokst opp med krig eller konflikt på nært hold.

De er alle deltakere i ISFiTs dialoggrupper, og kommer fra Rwanda, Nord-Irland, Armenia og Aserbajdsjan. Uken før festivalen sparkes i gang i Trondheim tilbringer de på Storwartz Leirskole, som vi nå spaserer mot. Dagene brukes til samtaler og diskusjon – dialoggruppenes konsept går ut på å invitere studenter fra konfliktområder til det som omtales som «et initiativ til fredsbygging i praksis». Grunnlaget for denne fredsbyggingen skal legges ved at deltakere på begge sider av en konflikt får forståelse for motpartens ståsted gjennom dialogen. Dialogprosjektet har blitt arrangert i forbindelse med ISFiT siden 1997.

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm, Under DuskenTEMPERATURSVINGNINGER: De kommer fra hete politiske klima, men når de nå inntar Rørosvidda for dialog og konfliktløsing, får enkelte av deltakerne oppleve snø for første gang.HISTORISKE FIENDER. Aygün er 27 år gammel, og én av de fire aserbajdsjanske deltakerne her på leirskolen. Daglig deltar hun i noe som nærmest ville vært umulig i hjemlandet: Sivilisert dialog med fire vennligsinnede armenere. Dialogsesjonene kan være utmattende, men hun har likevel et stort overskudd som kommer til syne gjennom engasjementet og lidenskapen hun bruker til å fortelle om sine opplevelser.

– I mars 1990 kunne vi se røyk stige fra en nabolandsby. Vi hørte historier om at folk, deriblant babyer, ble drept ved å bli låst inne i brennende hus. Jeg kunne aldri ha tenkt meg at noen kunne gjøre slikt mot et barn. Det var det første forferdelige sjokket jeg opplevde. Bildet av røyken sitter fast i hjernen min, sier hun.

For henne hadde landet Armenia nærmest blitt et slags symbol på noe forferdelig.

Historisk har de to landene vært arge fiender, fra de første brutale sammenstøtene i 1905 og utover. Under Sovjetunionen bodde armenerne og aserbajdsjenerne om hverandre, og hadde i mange tilfeller et fredelig forhold, men i Aygüns landsby var for eksempel giftemål på tvers av nasjonalitet uhørt. Hun forteller at når aserbajdsjenere dro over grensen for å handle – butikkene der er mye større – selv før den siste konflikten som oppsto på slutten av 80-tallet, dro kvinner aldri alene, ettersom de ville blitt kastet stein på og ropt etter.

Å ANERKJENNE DØDEN. Det er tydelig at Aygün synes det er vanskelig å snakke om disse opplevelsene. Hun har mistet mange familiemedlemmer i krigen, og kan fortsatt ikke dra tilbake til landsbyen sin, som er under okkupasjon. Imidlertid er det ingenting som tyder på at hun kommer til å bryte sammen. Derimot uttrykker hun utrolig tapperhet og et sterkt ønske om å formidle hva hun har vært igjennom. Etter intervjuet takker hun oss flerfoldige ganger for å ha fått lov til å snakke om dette.

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm, Under DuskenTIDLIG VOKSEN: – Å måtte anerkjenne døden som niåring gjorde meg umidelbart voksen, forteller aserbajdsjanske Aygün Hüseynli. Hun har opplevd krigen på nært hold.– Vi måtte bære gift med oss, i tilfelle vi ble tatt til fange. Det ville ha vært et stort slag for verdigheten, og spesielt farlig hvis du var kvinne. Tanten min kjempet på frontlinjen. Da armenerne kom mot henne, tok hun giften, og da den ikke virket skjøt hun seg selv istedet. Å måtte anerkjenne og forstå døden allerede som niåring, gjorde meg umiddelbart voksen.

KONSTRUKTIVE DELTAKERE. Sett bort fra at de jevnt over er svært intelligente og innsiktsfulle, har dialogdeltakerne som fellestrekk at de er svært innstilte på å være tolerante. «Dette er kremen», sier en av fasilitatorene (gruppelederne) for å beskrive dem. Å finne de beste hodene har vært en grundig prosess. For første gang har det blitt gjennomført personlige intervjuer med hver av de som søkte om å være med på dialogprosjektet.

– Enkelte deltakere i 2009 var mye vanskeligere å ha med å gjøre i en dialog enn det årets deltakere er. Disse er mye mer konstruktive, forteller sjef for dialoggruppene Martin Sveinssønn Melvær.

Han er klar på at årets deltakere er langt mer tilbøyelige til å være tolerante ovenfor mennesker på den andre siden av en konflikt enn det man sleivete kan omtale som «vanlige folk». Det er selvsagt ikke uten grunn at de har meldt seg på dette prosjektet.

– Man er nødt til å begynne et sted, og det er lurt å begynne med de som allerede er åpne. Hvis vi får satt i stand oppfølgingsprosjekter tror jeg det er langt mer effektivt om de arrangerer seminarer i hjemlandene sine. Hvis de dessuten kan gjøre det med noen fra «den andre siden», er det et sterkt signal til «vanlige folk», sier han.

FLERE SANNHETER. Deltakerne fra Aserbajdsjan og Armenia har en rolig start på dagens dialogsesjon. Latteren sitter løst, og for en utenforstående er det umulig å avgjøre hvem som kommer fra hvilket land. Akkurat nå fremstår de som en godt sammensveiset gruppe, men for noen dager siden var situasjonen en annen, og langt mindre trivelig.

Aygün forteller at hun hadde problemer med å kvitte seg med bildet hun på forhånd hadde av armenerne.

– Jeg slet med meg selv. Jeg kunne ikke klandre dem, de deltok jo ikke i krigen. De vokste også opp under den, og alt de visste om oss hadde de hørt fra media og sine foreldre. Men det var en spenning der, som selvsagt oppstår når du føler at den du møter hater deg, sier hun.

Riktignok antyder hun at de nå har fått langt større aksept for hverandre – det er det liten tvil om når man ser de omgås – men hun legger også til at spenningen fortsatt eksisterer.

Sveinssønn Melvær medgir at det er aserbajdsjanerne og armenerne som har det mest anspente forholdet her på Storwartz.

– Det er en mye tøffere konflikt på mange måter. Det er noe ved det at landene fortsatt er separert, at det er ikke noen kommunikasjon på tvers av dem, ingen ordentlig informasjon – på begge sider får de bare propaganda. Da bygger det opp sterke fiendebilder, sier han.

Samtidig antyder han at gruppene har hatt enorm fremgang hva det å håndtere denne problemstillingen angår.

– De har innsett at det «finnes en sannhet på hver side av konflikten», som de selv sier. Konflikten er jo på en måte en informasjonskrig. Bare det å innse at «de har andre fakta enn oss» betyr ganske mye, for da kan du åpne opp for at «de» kanskje likevel ikke er så onde som man først tenkte, forteller Sveinssønn Melvær.

Han legger til at deltakerne har innsett at begge sider har lidd under konflikten.

– Det er nettopp sånne ting vi håper at de skal forstå ved hjelp av dialogen.

GRUNNLAG FOR VIDERE ARBEID. Målet med dialogprosjektet er selvfølgelig ikke kun å gi deltakerne innsikt i, og respekt for, hverandres situasjon, men å danne et grunnlag for at de kan fortsette arbeidet med egne prosjekter i hjemlandet. Blant tidligere prosjekter som har blitt videreført, nevner Sveinssønn Melvær en dialoggruppe fra 2007 som har tatt med seg arbeidet til Uganda, og rekruttert mange fler til kampen for fred. Årets Rwanda-gruppe skal til sommeren delta på et oppfølgingsseminar sammen med dem.

– Da får våre deltakere hektet seg på en gruppe som allerede har arrangert to oppfølgningsprosjekter. Det lover veldig godt for at de kan starte opp noe selv, sier Sveinssønn Melvær.

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm, Under DuskenDANS OG DIALOG: Akkompagnert av afrikanske rytmer danser deltakerne inn i natten.Et annet eksempel han gir er en gruppe fra Tsjetsjenia som drev med arbeid der over flere år, før Russland begynte å jobbe aktivt mot slike prosjekter, og gjorde arbeidet umulig å videreføre.

STEMMER FOR FLAGGET. I storstua sitter den nordirske gruppa og diskuterer ivrig hvordan man skal få flere til å stemme.

– Til tross for et mangfold av holdninger og meninger, stemmer de fleste for flagget, forteller Katie Henry.

Hun er liten og nett, og formelig lyser opp av engasjement hver eneste gang hun får muligheten til å snakke om den nordirske konflikten. Når hun sier at folk «stemmer for flagget», sikter hun til hvordan de ignorerer partienes politikk og kun bryr seg om hvilken side de tar i konflikten – unionistenes (protestantene) eller nasjonalistenes (katolikkene). Førstnevnte har 51 prosent oppslutning – landet er delt på midten.

Selv har hun vokst opp i et relativt nøytralt område, og er ikke oppdratt under noen av religionene.

– Jeg var faktisk ikke klar over konflikten før jeg gikk på ungdomsskolen, sier hun.

Likevel er hun lidenskaplig opptatt av saken. Katie studerer jus, og ønsker å ta mastergrad med fordypning i menneskerettigheter – «de blir sørgelig oversett i Nord-Irland», påpeker hun – eller den nordirske grunnloven, som hver av sidene tolker slik det selv passer dem.

POLARISERTE SYNSPUNKTER. Dialogsjef Martin viser til stadighet til hvor gjennomgående positive de nordirske deltakerne er. Som Katie er rask til å påpeke, eksisterer det ingen spenning i gruppen utenom dialogsesjonene. Likevel understreker hun at alle har hatt sitt «crying moment» i løpet av uken, det har ikke bare vært fryd og gammen. I enkelte sammenhenger er synspunktene polariserte.

– En nasjonalist kan se på kampene som frihetskamper. En unionist oppfatter derimot frihetskjemperne som kriminelle som angriper staten, sier hun.

Begge disse oppfatningene er representert i gruppa. En deltaker har uttalt at det er «helt greit» å ta livet av unionist-politimenn. En annen deltakers far er nettopp dette. Voldelige holdninger preger fortsatt konflikten, selv om Katie medgir at situasjonen på mange måter er bedre enn tidligere.

Hun trodde at de paramilitære hadde forsvunnet etter krigen, men de eksisterer ennå. Faktisk går mange til dem med problemene sine, fremfor å snakke med politiet. Selv om det i dag kun er dissidenter som utfører bombeangrep og lignende, har ekstremistene inntatt maktsetet etter valget i 2006.

– De fleste politikerne våre er tidligere paramilitære.

Katie tror at mye av problemet ligger i at de ulike sidene ikke har særlig stor kontakt med hverandre. Belfast er delt, litt på samme måte som Berlin var i sin tid.

– Du får ikke fjernet stammene før du integrerer samfunnet. Det er for enkelt å ignorere den andre siden, bare fordi du ikke trenger å være i kontakt med den, sier hun.

Umiddelbart bryter hun ut, brått lattermild:

– Jeg tror at det å plassere hele Nord-Irland i en dialoggruppe ville ha løst alt.

INNSTILT PÅ TOLERANSE. I dag er livet lettere for Aygün og familien. Søsknene har fullført en medisinutdanning. De har kjøpt et nytt hus. Aygün er forlovet og skal gifte seg til sommeren. Helt tilfreds er hun i imidlertid ikke – ikke så lenge konflikten fortsatt eksisterer. Derfor befinner hun seg her på Røros.

– Jeg trengte å se og snakke med armenere, å kunne forstå dem, sier hun, og forteller at hun ønsker å jobbe med sikkerhetsspørsmål i utenriksdepartementet.

Alt hun visste om armenerne fra før var det hun hadde sett på tv. Til tross for bildet hun hadde av armenerne, var hun fast bestemt på å at toleranse var veien å gå.

– Man kan ikke ignorere hva den andre siden vil og føler. For stabil fred er man først nødt til å skape et godt grunnlag.

FREDSDANS. Afrikanske rytmer fyller storstua. Rwanderne arrangerer kulturkveld. Etter å ha fremført et kort skuespill på afrikansk og et særdeles energisk dansenummer, inviterer de resten av deltakerne til å danse med dem inn i natten.

– Vi håper dere blir med på et par låter, sier de.

Det blir flere. Alle slipper seg løs – bortsett fra et par nordmenn, selvsagt. Synet av denne usannsynlige kombinasjonen av nasjonaliteter og folkegrupper som omgås i fullstendig harmoni er et nærmest overdrevent rørende bilde på toleranse. For noen som ikke kan se denne situasjonen, som bare får den beskrevet, fremstår den muligens som svulstig og suppete. Det er den imidlertid ikke.

Når temperaturen i stua stiger til det ubehagelige, og vinduet dermed åpnes for å slippe inn frisk fjelluft, bryr ingen seg om rommet fylles med snø.