Fri fugl i Guds bur

Klokka er fem på en fredag. Trondheims værguder har nok en gang velsignet oss med stiv kuling og piskregn. Foran Nidarosdomens vestfront står studentprest Gyrid Gunnes og poserer. Det er bitende kaldt, men Gunnes og hennes kollega Beate Iren Lerdahl lar seg ikke rokke av litt vær og vind.

– Vær litt gal nå, Gyrid! Du står jo foran Guds bur, roper Lerdahl.

Hun flagrer rundt omkring og bryter ut i en trøndersk versjon av «Singing in the rain».

– Posér litt nå da. Sånn. Og sånn.

Lerdahl demonstrerer for Gunnes hvordan det skal gjøres med mer energi enn mange andre 45-åringer. Og mange andre prester.

Gunnes insisterte på å ha med kollegaen i møte med Under Dusken. Gunnes er i det hele tatt svært opptatt av å inkludere andre mennesker.

SØKER ASYL. Gunnes kommer rett fra et møte med sognepresten. I høst har tjue flyktninger gått fra Oslo til Trondheim som et rop om hjelp til oppholdstillatelse. De har fortsatt ikke blitt tatt hånd om av myndighetene, og har de siste to ukene bodd hjemme hos Gunnes. Nå er hun selv på vandring, og bytter på å sove hos kjæresten, hjemme og andre steder.

– Vi prøver å finne en annen løsning. Forhåpentligvis finner vi noen som kan ta disse menneskene inn i varmen. Det eneste de trenger er tak over hodet, kjøkken og bad.

GÅR IKKE STILLE I DØRENE. Vinden tiltar. Gunnes er imidlertid vant til å være i hardt vær. Som kvinnelig feministisk prest i den norske kirke har hun ikke alltid blitt tatt like varmt imot.

– Jeg har alltid vært veldig klar på hva jeg mener, og jeg har aldri bedt om unnskyldning for noe. Det har til tider kostet, men jeg står fast ved prinsippene mine.

Blant annet bruker Gunnes selv aldri maskuline betegnelser om Gud, fordi hun mener det skjuler hans storhet. Hun insisterer for eksempel på å døpe barn i Skaperens, Befrierens, og Livgiverens navn, istedetfor Faderens.

– Det viktige er hva Gud gjør , ikke hva han er . Jeg mener virkelig at hvis kirken skal ha noen fremtid, er den nødt til å forlate det entydig maskuline synet på Gud. Jeg tror ikke dagens feminister godtar et så foreldet gudsbilde.

Gunnes' meninger er sterke, men selv fremstår hun ikke så hard som man skulle tro, flere krasse leserbrev og artikler tatt i betraktning. Egentlig er det kollegaen som står for størstedelen av pratingen her.

Lerdahl er rask til å stemme i, og forteller at det ikke har vært lett å jobbe som kvinnelig prest. Møter som flyttes uten at hun får beskjed, saker som ties ihjel eller havner bakerst i køen. Femten års arbeid som menighetsprest uten fast ansettelse.

– Det har til tider vært helsefarlig å være kvinne i den norske kirke. Heldigvis er ting i endring, og jeg ser en ny generasjon som står på trappene. Det finnes flere som Gyrid der ute. Også menn. Gyrid er faktisk den mest religionskritiske personen jeg kjenner!

DE UBEHAGELIGE SIDENE. Det er ikke langt mellom alvor og latter hos disse damene. I samme setning går Lerdahl fra å sitte lent over bordet med rynkede øyenbryn og en streng tone til å kaste seg bakover og le av sine lungers fulle kraft.

Gunnes blir imidlertid raskt alvorlig igjen, og forteller om hvordan kirken gjennom tidene har brukt religion for å legitimere vold og undertrykkelse. Etter et studieopphold i Sør-Afrika ble hun for alvor opptatt av denne problematikken.

– Den hvite kirken i Sør-Afrika har selv vært med på å støtte opp under apartheid. Kirken har mye blod på hendene. Spesielt etter hendelsene den 22. juli har det blitt viktig å jobbe med forholdet mellom religion og vold. Det handler om hvordan vi også er nødt til å forholde oss til de ubehagelige sidene ved historien.

Det av Gunnes' utspill som har vakt mest oppsikt, er kanskje fjorårets førstesideoppslag i Adresseavisen hvor hun uttalte seg noe utradisjonelt om Olavsarven.

– Vi må ta på alvor at Olav var en voldsmann. Han døde for sverdet, men han hadde selv sverd i hånden da han kjempet for å innføre en ny religion, sier Gunnes.

Foto: Severin Sadjina, Under DuskenFLYR HØYT: Gyrid Gunnes og Beate LerdahlFLERE PERSPEKTIVER. Gunnes har en bred faglig bakgrunn som gjør at hun kan uttale seg om disse tingene. Tromsøjenta har hovedfag i religionsvitenskap med støttefagene sosiologi, kriminologi, rettsfilosofi og rettssosiologi. Hun studerte i Oslo hvor hun var engasjert i kvinnefronten og i Oslo Kristelige Studentforbund. Her ble det spesielt viktig å jobbe med kvinnekamp og homofili.

– Jeg møtte tidlig mennesker som var kritiske til religion, derfor valgte jeg å studere andre ting. Jeg tenkte at jeg trengte flere språk for å snakke om mennesket, utover teologien.

Allerede som konfirmant visste Gunnes at hun skulle bli prest. Selv kommer hun ikke fra en spesielt kristen familie. For henne føltes det riktig å tolke sitt liv gjennom fortellingen om Jesus, og hun mener hun også kunne se hans liv i lys av sitt eget.

STJERNESKUDD. Arbeidet for homofile har gitt avkastning. Da hun jobbet som prest i Hamar for et par år siden ble hun blant annet tildelt Stjerneskuddprisen for sitt arbeid for å inkludere homofile i kirken.

– Ja, det var artig det der. Vi hadde en gudstjeneste i Hamar domkirke for å feire den nye ekteskapsloven. Jeg tror at vi kanskje var den eneste kirken i landet som gjorde det. Det var veldig morsomt med den positive responsen, sier hun og ler.

Selv mener Gunnes at det ikke er forskjell på homofil og heterofil kjærlighet, og hun drømmer om den dagen en lesbisk prest kan vie et homofilt par i en norsk kirke. En holdning vi kanskje tar for gitt i et moderne Norge, men som får mange religiøse til å rive seg i håret.

Til slutt tar været overhånd. I Vår Frues Kirke er det varmt og godt. Her har rundt tjue andre mennesker kommet for å søke lys og varme. Selv en hardbarket ateist kan ikke nekte for stemningen i dette kirkerommet.

– Hvorfor kaller du kirken Guds bur, Beate?

Lerdahl forteller gladelig.

– Jo, det er Gyrid som fant på det der. Det handler om at man i kirkerommet prøver å holde fast på Gud, sier hun.

Gunnes forklarer nærmere.

– Man må huske at den Hellige Ånd er overalt, Gud er så mye større enn at han kun hører hjemme i et kirkerom.

TRO OG VITEN. Studentprestkontoret i bygg to på Dragvoll passeres flere tusen ganger daglig av kaffetørste og godtelystne studenter på vei til kiosken. For mange av de som går forbi virker kanskje kontoret som et tungt religiøst ladet sted. Inne hos studentprestene finner man imidlertid ikke et stille, mørkt rom med en skriftestol og en streng, gammel prest i kappe. Her står Gyrid og Beate med fargerike klær og et smil om munnen.

Også på et universitet tuftet på forskning og vitenskap er det plass til Gud, mener de to. De har selv opplevd å møte en del fordommer og skepsis blant studentene.

– Det som er viktig å si om samtaletilbudet er at det er for alle, ikke bare de med et kristent livssyn. Vi snakker om allmenne temaer, som det å bli voksen, det å etablere sitt eget liv. Takle forventningsstress, sier Gunnes.

Lerdahl er rask til å understreke at de absolutt ikke bare er interessert i den religiøse delen av mennesket.

– For eksempel er det veldig mange som kommer hit fordi de har kjærlighetssorg og trenger hjelp til å komme videre, skyter hun inn.

Gunnes mener det ikke er et spørsmål om å forene tro og vitenskap. De to er nemlig ikke i et konkurranseforhold.

– Den Norske Kirke er for eksempel helt åpen på at 1. mosebok ikke er en naturvitenskapelig fortelling. Det er en eksistensiell fortolkning av hvordan verden ble til. Selvfølgelig vil den naturvitenskapelige forklaringen være en helt annen. Troen tilhører den delen av sfæren som handler om etikk, som handler om følelser og mening. Det er rett og slett noe helt annet.

Gunnes sier hun gjerne skulle ønske at folk flest hadde et sterkere forhold til Gud. Hun understreker imidlertid at hun ikke ønsker kristen hegemoni, og at i en flerkulturell og multireligiøs tid, er kristendommen en stemme blant mange.

– Vi er her med en dyp respekt for universitetets egenart og integritet. Og vi har jo ingen ambisjoner om at det skal være et kristent universitet. Den tanken ble forlatt i middelalderen, sier Gunnes.