From Finland with love
Enorm fabrikk, enormt forbruk. Finske trær er en ressurs universitetet og dets studenter ødsler bort.
Tekst: Karoline Aursland, David Bach, Christian Eriksen
Tidlig mandag morgen høres et lavt klikk i en printer på NTNU. Et display begynner å lyse – den går fra pausemodus til aktiv. Så begynner det å surre i systemet. Ark etter ark kommer ut.
Samtidig, utenfor den lille byen Kemi i Nord-Finland, går en seks meter bred papirremse gjennom papirmaskinen i seksti kilometer i timen. Rullen veier flere titalls tonn, og er en del av en uavbrutt rekke på 510 000 papirtonn som skogsindustriselskapet Stora Enso produserer for kunder over hele verden, dag og natt, hver dag, hele året.
40 millioner av disse arkene ankommer NTNU hvert år. Det gir i snitt 1700 på hver av oss, eventuelt 350 fotballbaner rent arealmessig. Alt uten at universitet bremser forbruket i noen som helst grad. Under Dusken har fulgt papiret fra produksjon til postprint.
NTNU LEKKER. Sammen med Sintef har Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet et av landets største fagmiljøer innen energi- og miljøforskning. Kompetansen er omfattende; nok til å bli inkludert blant annet i FNs klimapanel.
På samme tid har holdningene til vårt ytre miljø endret seg drastisk i løpet av de siste årene, løftet av banebrytende filmer som An inconvenient truth og Manufactured landscapes og statlige initiativ som fremmer miljøhensyn.
Til tross for økt oppmerksomhet feiler NTNU i sin miljøpolitikk: Treet i Finland ender opp i søpla på et universitet som lekker papir på alle bauger og kanter.
I den nordfinske urskogen ligger morgenfrosten friskt rundt vegetasjonen. Reinsdyr på jakt etter føde bryr seg ikke stort om lyden av treet som faller, men de hører det. Stora Ensos informasjonsoffiser Taisto Saari forsikrer om at de, etter aksjoner av Greenpeace, passer på å kjøpe tømmer av skogseiere som hogger i henhold til forskrifter om preservasjon. For det aller meste kommer tømmeret fra private eiere, og selskapet tar sitt sosiale og miljømessige ansvar på alvor. De har sertifisert seg med ISO14001-standarden, og er også registrert med FSC- og PEFC-sertifikater for å sikre opprettholdelsen av urskogen.
Et jernbanespor leder et godstog fylt med tømmer inn fra nord. Damp fra enorme piper legger en sky vestover, sola er på vei opp i øst. I sør lastes tømmerstokker av vognene og stables på plassen utenfor møllene, der de venter på avbarking. Informasjonsoffiser Saari peker i retning av bygget der stokkene avbarkes. Et monster av en traktor med gripeklo har favnet en håndfull stokker, som slippes ned i et bygg noen hundre meter fra togsporet. Fra avbarkingen sendes rene stokker til oppkutting, og videre i form av små trebiter i forskjellige størrelser. Nå går bitene til en silo hvor det skal dannes tremasse, eller pulp på fagspråket: En myk, nesten flytende masse. Papir i løs form.
LIV OG LÆRE. NTNUs årsrapport for 2008 er ikke oppløftende. Den sier at «til tross for at NTNU har hatt fokus på å redusere produksjon av avfall, sortering av avfall og å øke mengden avfall til gjenvinning, ser en fortsatt en negativ utvikling». 2009 tegner ikke til å bli bedre.
Hilde Opoku i Grønn Hverdag mener dette ikke holder mål.
– Når så enkle grep ville minsket problemet med høyt papirforbruk, er ikke dette i orden, sier hun.
– Dette er et klart tegn på at det ikke er noen sammenheng mellom liv og lære når det gjelder universitetets miljøprofil.
– Spørsmål om vilje. Direktør for organisasjon og informasjon ved NTNU Trond Singsaas ved NTNU er ikke enig med Opoku om at universitetets fagmiljø burde tilsi at også miljøprofilen var bedre i praksis.
– Kunnskapen som genereres i NTNUs fagmiljøer er tilgjengelig for alle. At det er NTNU som innehar denne kunnskapen betyr ikke at universitetet skal være bedre enn alle andre, sier han.
Bevilgningene til miljøsatsingen er på en halv til en million kroner i året. Singsaas mener dette bør være nok støtte til å kunne gjennomføre en god miljøpolitikk.
– Jeg tror det er mer et spørsmål om god vilje og rette holdninger, forklarer han.
En palle med papir fra Stora Enso står halvveis pakket ut, de grønne eskene er breddfulle av blanke ark. Mye papir ser ut til å gå med. Printeren tar aldri pause, ennå salen knapt er halvfull.
– Jeg ble helt paff nå, jeg, sier hun.
Printeren durer videre mens hun kikker rundt i rommet etter noe som kan relateres til miljøfokuset på NTNU. Hun noterer seg at ikke engang plakater med oppfordring om å kildesortere er hengt opp, og mot fem restavfallssekker teller hun kun én til papir. Eneste miljøbeskjed er klistret opp ved vasken – EMIL Krigskoms fanesak om at ett tørkepapir er nok.
Sørheim mener NTNUs forsøk på å ta miljøhensyn faller gjennom, særlig ettersom de prøver å være et foregangsuniversitet på området.
– Man ser fryktelig lite av NTNUs miljøsatsning i praksis.
– Når studenter ikke har mulighet til å skrive ut hjemme blir printing på universitetet en naturlig løsning på problemet, forteller hun.
Hun innrømmer å ha skrevet ut hundrevis av ikke-fagrelaterte sider på printere på Dragvoll. Hun ser tydelig problemer knyttet til dette.
– Jeg har helt klart dårlig samvittighet for det, men jeg tror studenter vil fortsette med dette til det blir andre ordninger på systemet, forklarer Lamøy.
VÅTT PAPIR. 2,6 millioner kubikkmeter skog møter skjebnen i Kemi årlig, og det til litt av et maskineri. I bygget der selve maskinene jobber, holder temperaturen omtrent 30 grader til enhver tid. Trebitene har gått gjennom en diger vasketrommel, og vært gjennom nedbrytning i pulpsiloen. Pulpen dannes ved å separere hvert enkelt trefiber fra hverandre, men på forskjellige måter avhengig av hva slags papir man vil ende opp med. Felles for all pulp er at den består av 98 prosent vann, noe Saari fremdeles er fascinert av, over tjue år etter at han begynte å jobbe på fabrikken.
Han roper forklaringen på veien fra pulp til papir. Én ting er å kommunisere med noen som har ørepropper, en annen er samtidig å brøle høyere enn to seks meter brede papirremser som bryter norske fartsgrenser i et rom på størrelse med en voksen fotballbane.
Slik binder fibrene i pulpen seg sammen igjen, til en tynn matte. Men når den kommer ut på rullen er papiret fremdeles omtrent 60 prosent vann, og nå kjøres den gjennom svært varme sylindere for å fjerne resten av vannet. Derav temperaturen.
AMBISIØS RAPPORT. Allerede i 2006 ble en reduksjon i papirforbruket et miljømål for NTNU. I rapporten «Helse, miljø og sikkerhet. Årsrapport for 2006» nevnes det som første mål innen avfall. Dobbeltsidige utskrifter anslås å redusere forbruk med 30 prosent, ifølge rapporten, mens innføring av kortleser vil «bidra til reduksjon av papirforbruket, og NTNU ønsker å gjennomføre ordningen ved alle datasaler».
Samme rapport sier at NTNU i 2007 ville montere kortlesere på alle datasaler, sette ut miljøstasjoner for sortering av plast og glass, sette ut kildesorteringsstasjoner i fellesområder med «stor trafikk» og sørge for bedre avfallsmerking.
– MANGEL PÅ VILJE. I 2009 er ambisjonene fortsatt til stede på NTNU. Sammen med oppjusterte miljømål ble Miljøutvalget opprettet i 2006, et rådgivende utvalg for rektor i innføringen av miljøledelse ved NTNU. Eksperter fra ulike fagfelt ble inkludert, energi- og ENØK-eksperter, fagfolk innen miljøledelse og innkjøp. Også studentenes stemme ble hørt.
Utvalget har nå eksistert i nær tre år, og studentrepresentant John Amund Karlsen er ikke fornøyd med resultatene. Når det gjelder miljø mener han håndtering av avfall er den største utfordringen NTNU har i dag.
– Her er det mye som kan gjøres. Jeg synes det er hårreisende at man ikke har innført en form for kvoteordninger på campusene, sier han.
Han refererer til muligheten å gi hver student en egen utskriftskvote. Universitetet i Oslo har tatt i bruk denne praksisen. Ved NTNU mener man derimot at studentkortleser på printerne vil ha samme effekt. Karlsen mener mangel på vilje mange steder utgjør et stort problem.
Ut fra det han vet er kortlesere allerede kjøpt inn. Nå ligger de på et lager til ingen nytte.
– Man har tydeligvis vondt for å sette hardt mot hardt. Dette tyder på et hull i systemet, sier Karlsen.
UUTNYTTET POTENSIAL. På Veitsiluoto tørker papirremsene i høy fart og rulles opp på enden av bygget. Man kan komme til å tenke på repslagerfabrikkene fra gamle dager ved synet, og fabrikken er jo også 87 år gammel, fra da det i 1922 ble bygget en sagmølle på øya. Nå er den verdens nordligste papirfabrikk, forteller Taisto Saari.
Tilbake i Trondheim jobber NTNU fortsatt med sitt. Miljøutvalg er nedsatt, systemer utviklet, tiltak gjennomført. Likevel kommer man ingen vei.
– Vi har utviklet alle retningslinjer og prosedyrer som trengs etter ISO14001-standard, med tanke på en miljøsertifisering på et senere tidspunkt. Dette gjelder for hele NTNU. Det som mangler nå er implementering og iverksetting. Og det mangler initiativ og driv fra ledelsen, sier professor Annik Magerholm Fet.
Magerholm Fet er professor i miljøledelse og livsløpsanalyser ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU. Hun var sterkt involvert i utviklingen av NTNUs miljøprofil og konsulterte ved opprettelsen av Miljøutvalget og utviklingen av miljøstyringssystemet til NTNU.
Som NTNUs ledende autoritet på området, involveres hun i mye av det som gjøres på feltet. Hun mener det er ting på gang, men at det ikke når godt nok ut til verken studenter eller ansatte. Blant annet ble NTNU i 2007 ranket som best i Europa på undervisning i miljørelaterte fag. Likevel savner hun en klarere prioritering av miljøledelse fra rektoratet.
– Utnyttes potensialet til NTNUs fagmiljø?
INGEN PÅDRIVERE. I fjor ble det forsøkt gjennomført en miljøsertifisering av Institutt for industriell økonomi og teknologi-ledelse og Institutt for energi- og prosessteknikk. Det viste seg vanskelig å dra i gang. Magerholm Fet forklarer hvordan både midler, planer og muligheter eksisterte, og opplæring av ansatte ble igangsatt. Prosessen strandet i ledelsen. Eierskap til prosessen manglet, og det fantes ingen pådrivere fra administrasjonen. Ingen forventninger eksisterte.
– De ga klart uttrykk for at det ikke var så nøye, forteller professoren.
– NTNU er en rollemodell, og den som prediker må også leve opp til det selv. Vi har en kjempeviktig nasjonal rolle i det å fremme miljøtiltak og samfunnsansvar, og jobbe på tvers av de forskjellige miljøene våre. NTNU er nødt til å fremstå som en ansvarlig aktør.
Direktør for organisasjon og informasjon Singsaas er uenig med Magerholm Fet. Han mener dagens system fungerer, og at en ny strategi er ikke nødvendig.
– Miljøutvalget har en prioriteringsliste å forholde seg til. Konkrete gjennomføringer ser i teorien ut til å være nokså enkelt, men så viser seg å være ganske kompisert likevel. Det er riktig at man ikke har vært initiativrik nok den siste tiden, forklarer Singsaas.
Han tror en årsak til dette kan være at en sentral ressursperson har vært sykemeldt det siste året. Flere av kildene Under Dusken har vært i kontakt med bruker dette som en forklaring på mangelen på miljøtiltak.
UiO TENKER FRAMOVER. Verken papir-, energi- eller vannforbruk på Universitetet i Oslo i fjor kan HMS-ansvarlig Jorulf Brøvig Silde presentere tall på for Under Dusken. Det er fordi han ikke har noen. Grunnen til dette er at Silde og hans medarbeidere har vært opptatt med et nytt prosjekt, som nå står på trappene til realisering.
– Vi jobber med å bygge en sterkere miljøsatsing for UiO ut første halvdel av 2010. Vi kommer til å gå bredere ut enn tidligere og inkludere andre driftsmessige forhold utover det Grønn stat har definert, forklarer Silde.
I tillegg er strategiplaner for UiO frem mot 2020 ute på høring. Silde ser en klar miljøsatsing fra ledelsen.
– Rektor har adressert de store samfunnsutfordringene i mange av sine taler, og miljø er nevnt som en av disse. Her er det store strategiske føringer inne. Det ser til å være en klar ambisjon for rektoratet å inkludere miljøsatsingen som en del av universitetets strategiske planer.
Silde tror ikke de hadde kommet noen vei uten en slik støtte fra rektoratet.
– Det er en forutsetning med støtte ovenfra. Uten denne hadde vi ikke fått det til, det ville ikke vært tenkbart i det hele tatt. Rektoratet var veldig tydelige på dette under valgkampen i høst, og nå er tiden kommet for å sette det ut i live.
HELT SELVFORSYNT. Taisto Saari har tatt oss med til et kontrollrom for mølla. Teknologien er oppdatert, utstyret splitter nytt. Skjermer fyller en hel vegg, noen viser kontinuerlig oppdaterte parametre fra de forskjellige prosessene, andre overvåker flyten av tremasse fra visuelt. Det er litt som å tre inn i Homer Simpsons arbeidplass på atomkraftverket i Springfield, samtidig som Willy Wonkas Oompa-Loompaer sitter og følger med. Saari legger gjennom hele omvisningen vekt på at fabrikken er selvforsynt med energi.
De får faktisk så mye energi at i tillegg til å drive sin egen enorme fabrikk, leverer de strøm til flere nærliggende bedrifter. Han peker mot noen piper i horisonten. Samtidig løftes en papirrull av gjengene og sendes til oppkuttingsbygget. Rullene flyttes i stor grad automatisk av hydrauliske gulvkomponenter, som sakte snur seg, løfter seg og ruller papiret i riktig retning. På en stol langs veggen sitter en arbeider og tar en røyk mens en robotarm printer strekkode de passerende rullene, nå delt opp til flere mindre. Neste stopp venter med kvessede kniver, rull skal bli til ark.
TRENGER ØKONOMISKE MOTIVER. Store organisasjoner har ofte tungt for å endre innarbeidede vaner. Ansatte har jobbet i årevis i det samme systemet, og endringsviljen er ikke alltid til stede. Professor Annik Magerholm Fet trekker fram tenkningen rundt økonomi som et eksempel.
– Det finnes ingen insentiver for å gjøre besparelser, ingen motivasjonsfaktor. Det er et gammeldags system som gjør at ansatte ikke føler at de får noe igjen for strevet, påpeker hun.
HMS-sjef Anne-Beth Holte ved NTNU avkrefter at det finnes, eller vil bli innført noe «gulrotsystem» for å få ansatte til å gjennomføre energibesparelser. Ett tiltak snakkes det likevel om: Avfallet skal veies.
– Driftsavdelingen er i gang med å innføre et veiesystem på hvert enkelt bygg, slik at bilene som henter avfall kan veies før og etter. Slik kan man overvåke hvor mye som kastes. Ros til de som reduserer, og pekefinger til de som øker vil følge, sier Holte.
Hun vedgår at universitetet ikke har noen overordnet strategisk plan for miljøsatsing, men påpeker at de gjennom flere år har jobbet med miljøtiltak, som for eksempel å få folk til å printe dobbelsidig.
Det er altså ingen pågående aksjon for å få ned papirforbruket, ifølge HMS-sjefen. Hun forteller om henvendelser fra studenter som mener det er alt for få innsamlingsstasjoner for papiravfall. Dette problemet er ifølge Holte henvist til driftsavdelingen, som har uttalt et stort forbedringspotensial på området.
– Men noe konkret for å få ned forbruket har vi ikke. Noen printere har en ordning der man må dra ID-kortet for å få skrive ut, og det har gjort mye med forbruket, sier Holte.
Professor Annik Magerholm Fet mener en livssyklusanalyse av papiret NTNU bruker vil kunne gi positive følger.
– Det har helt sikkert ikke blitt gjort. Det kunne vært en studentoppgave – gjøre en livssyklusanalyse og lage miljødeklarasjoner som bygger på den – hvor man inkluderer både de som kjøper inn, de som bruker det og de som håndterer det i etterkant. Det er et godt eksempel som kan sette fokus på miljøtiltak ved NTNU, framholder hun.
Forbruket fortsetter. Skumringen i Nord-Finland bringer frosten tilbake i urskogen. Inne på fabrikken er det fremdeles hett, idet bunker på bunker med A4-ark reiser gjennom Veitsiluoto på klassiske rullebånd. De merkes og pakkes i sine respektive kartonger eller esker, og stables på paller: Alt automatisk. Selve pallene truckes inn på et nytt samlebånd, og spesialproduserte trailere rygger inn i enden av fabrikken. Som en forlengelse av båndet er også traileren utstyrt med bevegelig lastegulv, som henter pallene inn. Oppblåsbare puter i veggene klemmer lasten sammen, og fire minutter etter parkering er arkene på vei.
