Full på femmer'n

INNERST I HJØRNET sitter en nordlending og roper av full hals. Han får ikke svar. Kjæresteparet foran ham er ikke så interessert i hva han har å si. De kikker til gjengjeld skeptisk over på de uniformerte jentene: lårkorte skjørt, lyse strømpebukser, platinableket hår, oransje ansiktskamuflasje og svartsminkede øyne. De skal samme sted som nordlendingen, men om de kommer seg dit er usikkert. For mens hun med kortest skjørt lener seg over setene til noen øldrikkende gutter, har hun med høyest hæler annonsert sin alkoholiserte tilstand, og vil hjem og legge seg. Samholdet er på gyngende grunn.

Oppmerksomheten dras bort fra de lettkledde jentene da hun med tequila-flaska ramler inn. Det er en vellykket fest, folk er fulle og koser seg med synging, roping, skåling og tomprat. Men helt foran, alene sitter en som ikke koser seg like mye. Hun heter Toril Flønes og er bussjåfør på en av kveldens siste turer.

EN BUSSJÅFØR. En snau halvtime tidligere nærmer klokken seg midnatt. Det er lørdag kveld og stille på busstoppet på Dragvoll, men snart venter alt annet enn stillheten. Toril skal legge ut på den minst ettertraktede ruten sjåførene i Trondheim kjører: buss nummer fem fra Dragvoll. Den ungdommene tar når de er snydens og ikke skal hjem fra universitetet.

– Vi prøver å ta også denne turen med et smil. Selv har jeg sluppet unna greit, men det kan være ubehagelig å være sjåfør de på seneste helgerutene. Flere av sjåførene har erfart både røyking og slåssing inne på bussen. Og naturligvis drikking, men det opplever vi alle, sier Toril.

Idet hun svinger bussen ut fra stasjonen på Dragvoll, skimtes lutryggede skikkelser på holdeplassen. Tre slitne studenter har tilbrakt lørdag kveld på lesesalen, og er alt annet en fulle. De kikker såvidt opp på sjåføren idet de entrer bussen. Bak oss ligger universitetet mørklagt og øde.

– Det kommer til å bli verre, forsikrer sjåføren oss om.

De neste passasjerene er en gutt og jente, helt tydelig ikke beruset. De er fnisete og flørter nokså åpenlyst. De stjålne blikkene og forelskede smilene avslører at de to ikke har kjent hverandre veldig lenge. Men den romantiske idyllen blir fort avbrutt.

Bussen har stoppet på Lohove og tre bråkete gutter stiger på. Spritånden fyller bussen og guttene setter seg bakerst, der de kule kidsa vanligvis henger. I det som føles som verdens lengste minutt får vi andre ta del i en av guttenes telefonsamtale: Hvor skal man ut i kveld? Toril nikker anerkjennende. Festen er i gang.

– Drikkingen kan vi ikke gjøre noe med. Én bussjåfør kan ikke stoppe 90 personer fra å drikke, særlig ikke når de gjemmer det i vesker og på innsiden av jakkene.

– Har dere lov til å slippe på folk som drikker alkohol?

– De kan ha det med seg, men det er forbudt å drikke alkohol på bussen. Likevel har det ikke noe å si for meg, så lenge de tar med seg søpla ut, sier Toril.

MANNEBEIN OG SMINKE. På Voll studentby får man en smakebit av hvordan festen på femmer’n vil utarte fram mot sentrum, når fire beduggede kvinnfolk bokstavelig talt ramler inn bussdøra. I litt for lite klær og med en alkoholdunst som kjennes på flere meters avstand er de visstnok klare til å erobre dansegulvet på Crash. At to av dem har alvorlige problemer med å i det hele tatt gå innover i den stillestående bussen, registreres ikke av resten av gjengen. Det snakkes om mannebein og sminke, ubrukelige eks-kjærester og øredobber. Den av jentene som skal betale for turen, har inntatt en så bred benstilling ved siden av sjåføren at det ser ut som hun nettopp har tatt et telemarksnedslag. Toril smiler.

– Det nytter ikke å bli sur, selv om folk er fulle og trege. Vi må prøve å følge de planlagte rutetidene så godt vi kan, og få dem fortest mulig til sentrum. De vil på byen og få seg en drink, vi vil fortest mulig hjem.

Når jenteflokken omsider har kommet seg på bussen, hopper en jente i treningsklær inn. Ansiktsuttrykket hennes avslører nokså raskt at hun forstår situasjonen hun har kommet opp i. Dette er ikke riktig sted å være når man er edru en lørdags kveld.

SJEKKEARENA. Bussen kjører videre og foran oss kommer en hel gjeng til syne på stoppet til Moholt studentby. Det har vært fest på kjellerne, og alle skal mot sentrum på en gang. To av disse er Magnus Berg og Daniel Edvardsen. Med hånden godt plassert på låret til Under Duskens journalist uttaler Magnus:

– Vi er snille mennesker, og lager ikke bråk. Vi drikker aldri alkohol på bussen. Du har forresten så fint hår, er du på Facebook?

Daniel avbryrer kameraten.

– Det er ikke lov å drikke på bussen, men folk gjør det likevel. Grunnen til det er nok fordi de tror de ikke blir sett, og mange slipper også unna med det.

Rundt oss forsøker høylydte folk desperat å få kontakt med det motsatte kjønn. Bussen er nesten stappfull, og jentene i de korteste skjørtene har fått selskap fra en lokal guttegjeng. Magnus har sluppet taket på låret og noen prøver seg på en hyllest til bussjåføren i form av sang. Det kveles, heldigvis.

– Er vi på Samfundet nå, spør Daniel.

Bussen har akkurat stoppet på Berg studentby. Seks stopp, og Studentersamfundet har aldri føltes så langt unna.

IDOL. En yndig og velkledd trønderjente redder bussturen, på mange måter. Med en stor tequila-flaske i hånden og limebåter som deles villig ut blir hun fort bussens midtpunkt. Venninnen står ved siden av og proklamerer at man burde kjenne igjen jenta med flaska. Det er jo tross alt Shadi Christina fra Idol 2011, liksom. Bussturen er lang, drinkene på byen er dyre og kvelden er ennå ung.

– Når man har igjen drikke så er det sykt greit å drikke den opp på bussen, istedenfor å legge den igjen. Jeg vet det er ulovlig, men hvis du ikke lager bråk så blir det ingen problemer, sier Shadi Christina.

Bak henne har det dannet seg en kø av sprittørst ungdom. Noen etterlyser salt mens andre hiver i seg shotten uten å engang ense limebåtene Shadi har dandert i en liten plastpose.

– Gjemmer du deg når du drikker på bussen?

– Ja, det gjør jeg. En gang kom jeg med en stor flaske under armen som jeg ikke klarte å skjule, og da ba bussjåføren meg legge den igjen. Da jeg kastet den fikk jeg komme på bussen, sier hun og ler.

KAOS. Tilstanden på bussen nærmer seg kaotisk. Volumet er så høyt at Toril ikke har mulighet til å høre hva som eventuelt blir gitt av viktige beskjeder over sambandet. Flere av passasjerene er tydelig overstadig beruset og det gjøres ikke lenger store forsøk på å skjule øldrikkingen. På neste stopp hopper plutselig en av vennene til Shadi Christina av. Den høye flaskeføringen opphører umiddelbart og kreftene blir nå brukt på å innhente den fulle kameraten. Men han vil ikke inn på bussen igjen. Idet dørene lukker seg kikker de gjenværende vennene på hverandre og er enige:

– Han var for full uansett.

DRIKKER SELV. Toril synes turene med de fulle ungdommene kan være en prøvelse.

Synet deles av hovedvernombud Harald Sehm i Nettbuss. Han forteller at ting har endret seg etter at man ikke lenger bare bruker døra foran som inngang.

– Før kunne vi stoppe de som hadde drikke med seg, og sile unna de som var skikkelig fulle. Den kontrollen har vi ikke lenger. Nå må vi bare sørge for å få folk trygt på, og tenke på sikkerheten mens vi kjører, sier Sehm.

Han mener at folk stort sett er høflige og oppfører seg pent, men innrømmer at noen strekninger er mer utfordrende enn andre.

Toril svinger inn på Samfundet og ungdommene velter ut av bussen. Et par tomme ølbokser ligger igjen på gulvet. Det har vært en vellykket fest, ingen har kastet opp, slåss eller røykt inne.

Og når bussjåførene selv skal på byen?

– Hvis vi skal ut på byen er vi ikke noe bedre selv. Vi drikker på bussen vi også, men vi passer på å ta med tomgodset etter oss. Også synger vi «En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør». Den sangen hater alle bussjåfører, forteller Toril.

I påsken publiserer vi saker fra det siste nummeret av Under Dusken. Nettredaksjonen er tilbake med ferske studentnyheter 10. april. Neste papirutgave kommer 17. april.