Glidende overganger

Klokka er halv elleve en torsdag kveld. Samfundet er fullt av ekstatiske publikummere som kommer rett fra konsertene med David Guetta og Knauskoret. Egentlig hadde Anniken Jess Iversen, bedre kjent under artistnavnet Anana, oppmøtetid for en time siden. Når Knaus omsider blir tømt, tusler hun rett opp på scenen og begynner å sette opp keyboardet alene. Det tomme lokalet er stille, bare et par UKEfunker rigger lys og lyd for konserten Anana skal spille om et par timer. Når hun kommer fram til scenekanten for å la seg intervjue et par minutter etterpå, er det hun som beklager forsinkelsen. Selv om det slett ikke er hun selv som kan for forsinkelsen, og det tvert imot er henne det går ut over. Smilende setter hun seg ned på scenekanten med bena i kors.

Ville ikke bli hørt

For to år siden spilte Anniken sin første konsert noensinne på Edgar. Hun forteller at det er godt å komme tilbake.

– Jeg har jo oppgradert meg siden sist, det er veldig rart å tenke på. At de har lyst til å booke meg en gang til er veldig gøy, sier hun.

Foto: Christina Undrum Andersen, Under DuskenNå bor, studerer og arbeider hun i hovedstaden. For to år siden bodde hun i Trondheim, studerte musikkteknologi og var med i kafégjengen på Samfundet. Det var gjennom studiene på NTNU hun først begynte med musikken for alvor.

– Vi ble tvunget til å lage Urørt-profil på musikkteknologi! Jeg ville egentlig ikke at noen skulle høre musikken min. Men etter hvert la jeg ut alt jeg hadde.

Og så ble det plukket opp. I dag har Anana drøye 29 000 lyttinger og mer enn 6600 nedlastninger på Urørt. Profilen hennes har fått utelukkende positive kommentarer. Da hun ble kåret til Ukas Urørt i februar i år, begynte det for alvor å ta av. Like etter spilte hun flere konserter under Bylarm i Oslo.

– Jeg måtte spille på Bylarm. Jeg hadde egentlig tenkt å si nei, men det er jeg glad jeg ikke gjorde! Det var jo det som startet alt.

I mai varmet hun opp for Ulver på Rockefeller, og i sommer har hun stått på scenen både på Hove- og Slottsfjellsfestivalen.

Å stå foran et stort publikum er ikke bare enkelt for artisten.

– Jeg synes det er veldig skummelt å spille, men det er kjempegøy etter man har spilt. Da er det supergøy.

Følelsesmenneske

Det melankolske og dype i låtene merker man ikke når man møter Anniken selv. Stemmen er lys og forsiktig, og når hun snakker er det med flere spørsmål enn påstander. Hun fikler litt med snusboksen og ser utover det tomme konsertlokalet.

– Jeg liker kanskje aller best å lage musikken, sier hun.

Når hun skriver låter, er det melodien hun begynner med.

– Jeg har ikke noe mål med å få fram noe i en sang. Jeg bare begynner, prøver å lage litt melodi, og så bygger det på seg derfra. Så synger jeg inn.

Teksten skriver hun helt til slutt, den blir nærmest som en naturlig følge av musikken. Det kan virke som meningen ligger i selve musikken. I flere av låtene kan man høre en spenning mellom musikk og tekst, som kan tilføre dem en ekstra dimensjon.

– Jeg forstår tekstene mine først etterpå, kanskje når det har gått en måned. Hva jeg egentlig følte.

Når hun blir inspirert, må hun bare skrive det ut i ei låt. Det er helst musikk eller en opplevelse som inspirerer henne.

– Og så er jeg et skikkelig følelsesmenneske. Jeg må bare få ut ting. Så, har jeg en skikkelig dårlig dag, blir det musikk!

Dypvannspop

Når hun blir hvor mye hun bruker av seg selv i tekstene sine, kommer svaret kontant.

– Alt! Det er jo bare meg, som forteller hva jeg føler. Det er ikke noe mer enn det. Det er kjempeskummelt. Men jeg tror det er nødvendig, kanskje som en slags terapi, å få det ut.

Selv om hun gjerne går inn i det triste og vanskelige i tekstene, er det ikke pessimisme i Annikens musikk.

– Det er mange som tror jeg må være en skikkelig mørk person, men jeg er jo ikke det. Det er bare å få ut følelsene, og håpe på at det skjer noe bedre. Det er egentlig veldig optimistisk. For jeg tror jo aldri det faller sønder og sammen, alt sammen. Jeg håper bare det blir bedre.

Hun kaller musikken sin dypvannspop, en sjanger hun har funnet på selv for å slippe å låse seg fast i en av de konvensjonelle sjangrene. I tillegg håper hun den spesielle sjangerbetegnelsen kan få folk nysgjerrige på musikken.

– Folk lurer på hva slags musikk dette kan være.

Betegnelsen er virkelig dekkende for musikken. Det er et intrikat lydbilde, fylt med vokalharmonier, piano, og elektroniske beats og lyder. Samtidig er det nakent og direkte. Med de ærlige og åpne tekstene er det ikke vanskelig å forstå dette som det som finnes på dypet under en skiftende og opprivende sjø av følelser.

– Lydbildet er veldig ullent – det høres litt ut som det er under vann. Og jeg tror folk skjønner det litt bedre, når de leser betegnelsen dypvannspop.

Fast i ett spor

Hun har spilt piano i mange år, og da hun fikk opptaksutstyr i konfirmasjonsgave begynte hun å lage musikk. Å synge begynte hun med for alvor først da hun gikk på musikkteknologi på NTNU. Hun har alltid jobbet mest alene.

– Det er litt slitsomt, og jeg føler at jeg har falt inn i et spor nå som jeg egentlig ikke har lyst i å kjøre meg fast i. Så jeg prøver å utfordre mitt eget lydbilde mest mulig, så jeg ikke gjør det samme om og om igjen.

Et skritt i retning av et annet spor tok Anniken da hun gikk i studio med Serena-Maneeshs Emil Nikolaisen. I desember skal hun jobbe med jazztrompetisten Mathias Eick, mest kjent fra Jaga Jazzist. Eller som Anniken betegner dem: de store folka.

– Det var de som likte musikken min, så jeg er beæret! De er jo så flinke.

Etter å ha jobbet lenge alene er det likevel en utfordring å måtte gi fra seg styringen.

– I begynnelsen var det nesten litt irriterende. Jeg er vant til å tenke at nå gjør vi det sånn, nå gjør vi det sånn, nå gjør vi det sånn, sier hun og gestikulerer ut i lufta.

Med to så forskjellige uttrykk er det ikke vanskelig å se for seg de heftige kunstneriske uenighetene og den spennende symbiosen i dette samarbeidet.

– Da jeg satt og så på at Emil miksa, klødde det i fingrene!

Hun er likevel ikke i tvil om at det er positivt og gøy å få annen inspirasjon. Og resultatet er hun særdeles fornøyd med. Hun gleder seg til å slippe den nye låten.

– Og så slipper jeg å havne i det sporet jeg er så redd for!

Rollespill

Hun har jobbet hardt for å komme dit hun er i dag. Mye av æren gir hun sosiale medier som Urørt, Myspace, Facebook og Twitter.

Twitter bruker hun til å skaffe seg kontakter, og på Facebook har hun opprettet en artistside hvor hun kan promotere nye låter og konserter. Hun føler likevel ikke at det blir for mye, at hun alltid må være på jobb.

– Det er jo bare jeg som driver med musikken. Men man kommer i en veldig annen rolle, på Urørt og Myspace og sånt. Spesielt på Facebook-siden til Anana, da føler jeg at det er Anana. Det er ikke meg, liksom, det er artisten.

Hva med navnet, Anana? En del av dette rollespillet er å la artisten Anniken gå under navnet Anana. Men betydningen og uttalen har hun kanskje ikke lagt så mye i.

– Alle uttaler det forskjellig. Jeg sa egentlig først bare «Annana», som i Ananas, men så var det som mange som har sagt «Anána», og da har jeg også begynt å si det. Men nå har jeg begynt å gå litt mer over på Annana, nei, Ananna, Annanna? Nå husker jeg ikke hva det var en gang, jeg.

Ingen kjendisambisjoner

For tiden jobber Anniken med innspillingen av sin første EP. Så langt er det bare én sang som er ferdig. Hun beskriver det hele som en møysommelig prosess.

Hun er signert av Smalltown Girl, en avdeling under plateselskapet Smalltown Supersound. Å få litt struktur på musikkarrieren setter hun veldig pris på. Med timeplanen fylt opp av studier, spillejobber og innspilling er det godt at det stilles krav og å slippe å ta hånd om alt det praktiske.

– Det er godt å ha folk som pusher meg, kanskje mer enn jeg klarer å pushe meg selv. Nå som jeg har så mye å gjøre, trenger jeg noen til å si fra at «nå må du lage mer musikk». Det blir mye oppgaveskriving på natten.

Hva skjer nå? Det var dette hun drømte om, å drive så mye med musikken. Og alt tyder jo på at det bare kommer til å fortette å gå framover med Anana.

– Jeg håper egentlig bare at jeg kan fortsette sånn som jeg har gjort nå, fortsette å utvikle meg. Ikke at jeg vil bli kjendis eller noe, men få et band, spille mange ulike steder, spille inn cd, sier Anniken.

Fornuft eller følelser

Samtidig er hun sikker på at hun vil gjøre ferdig mastergraden sin i medier og kommunikasjon ved Høgskolen i Oslo. Når jeg undrer på om hun er en av de typene som er flink i det meste, begynner hun å le. Det er ikke mye selvgodhet å spore hos tjuetoåringen. Det første som slår henne er at hun kanskje burde valgt en mer fornuftig utdanning og yrkesvei. At det sikkert er mye annet hun også kunne gjort, må hun vedgå.

– Jeg fikk jo gode karakterer på skolen. Jeg kunne ha gjort noe smart, tatt en utdanning som kunne gitt fast inntekt og et rolig liv, sånn som alle drømmer om.

Men Anniken ville heller følge følelsene og valgte noe annet enn det fornuftige og forutsigbare. Nå drømmer hun om å spille med Kringkastingsorkesteret (KORK). Hun fniser.

Foto: Christina Undrum Andersen, Under Dusken– Det er lenge til, da, garantert, men likevel: KORK, det hadde vært noe! Og det er viktig å ha noe å jobbe imot!

Det er en selvsikkerhet i stemmen, noe heftig drømmende blandet med det ydmyke. Samtidig er hun veldig realistisk med tanke på de økonomiske forholdene for popmusikere i Norge. Også i plateselskapet er den generelle holdningen at man bør ha en økonomisk sikkerhet i bakhånd.

– Sjefen min sier også at jeg må fortsette med studiene. Jeg tror du må bli sånn Maria Mena for å gjøre det ordentlig bra pengemessig.

Pop og P3

Hun har ikke så mye til overs for de hun kaller «de norske pianojentene». Mest fordi hun er lei av det.

– De gjør jo bare det alle andre har gjort hele tiden. De prøver ikke å utfordre noen ting.

Hun tar seg i det, de er jo flinke til å synge og sånt, tross alt, og hvem er vel hun. Bak den sterke stemmen finnes det ikke noen skarp tunge. Det er åpenbart at denne jente ikke vil tråkke noen på tærne.

– Jeg prøver å unngå oppskriftsmusikken. Men det hadde jo vært gøy å skrive en poplåt en gang. Jeg tror det er vanskeligere enn man tror.

Hun må samtidig innrømme at det er klare popkvaliteter også i hennes egen musikk. Med sitt unike uttrykk kombinerer Anniken det utfordrende med det melodiøse og fengende. Der instrumenteringen og produksjonen går mot det eksperimentelle, ivaretar melodi og tekst de konvensjonelle pop-elementene. Spilletiden på P3 er et på bevis at det fengende bevares. Og det å høre seg selv på radio beskriver hun som en helt syk følelse.

– Jeg har sittet alene på rommet mitt i så mange år, med pianoet mitt, og så kommer det på riksdekkende radio.

Hun slår ut med armene og smiler bredt. Men bare nytelse er det ikke å høre seg selv på radio.

– Det er litt fælt. Jeg hører alle feilene. Men jeg har begynt å lære meg det litt nå, da, prøver å ikke superhøre på dem, men la det passere.

UKEfunkene er ferdige med å rigge og har stilt seg bakerst i det tomme konsertlokalet. Det er tid for lydsjekk før konserten. Og at det kanskje er deltakerne fra David Guetta-afterparty som kommer på konserten, skremmer henne ikke.

– Kanskje det blir et sånn der light stick-party? Det hadde vært artig, det.