Helstudert røver

– Det er ikke så lett å si tullete ting når man er statsråd, plutselig er det noen som reagerer.

Torbjørn Røe Isaksen har tatt steget ut av Stortinget og heisen opp i Kunnskapsdepartementet, til nytt kontor, ny jobb og strengere impulskontroll.

– Jeg kan ikke være like spontan lenger. Ikke fordi jeg liksom var så utrolig løssluppen før, men jeg tenker mye mer over hva jeg tvitrer om og sier nå, selvfølgelig. Det ligger et mye større ansvar i å være statsråd enn stortingspolitiker.

DJ på Samfundet

Rekken av bilder av ​
tidligere kunnskapsministre henger på veggen utenfor kontoret. Isaksen stiller seg opp ved bildene og spøker, litt eplekjekt, med staben. Han forhørte seg med flere av de tidligere ministrene da han ble utnevnt.

– Hva var deres beste råd?

– Vær snill med de departementsansatte, svarer han fort, til latter fra staben. Kanskje sarkastisk, eller mener han det?

Før Isaksen ble kunnskapsminister deltok han jevnlig i radioprogrammet «Verdens rikeste land» på NRK P3, der han diskuterte med SV-politiker Snorre Valen. I fjor vår gjestet programmet Samfundet, og etter debatt sørget Valen og Isaksen for musikk som dj-duoen «Snorrbjørn». Nå som han må veie sine ord tyngre, synes ikke Isaksen han passer det uformelle P3-formatet på samme måte.

– Men akkurat den dj-greia, den kunne jeg gjort igjen, sier han.

Han stiller gjerne opp på bilder, «så lenge klokken ikke er elleve på kvelden og jeg sitter med en pils i hånda». Ikke fordi han er prippen, men «det finnes ingen god grunn til å ta bilder av øldrikkende politikere».

Kjærkommen ferie

Isaksen slenger noen sjokoladehjerter i en skål, synker ned i sofaen på kontoret, legger det høyre benet over det venstre og trekker pusten. Juleferien er et bare et par arbeidstimer og en kjøretur til hjembyen Porsgrunn unna.

– Jeg skal ikke si at jeg har hundre prosent kontroll, men jeg tar ferie med hodet over vannet, sier han, med en seriøs mine, men med lite glimt i øyet.

Det har vært en hektisk høst for den ferske ministeren. Da er det greit at det han har ansvaret for – som skoler, høgskoler og universiteter – også stopper opp i julen.

– Så kan studentene heller være ute og jobbe og tjene penger, sier han, fortsatt med et seriøst ansiktsuttrykk, fortsatt med et glimt i øyet.

«Hvertfall et år til.»

For drøyt fire år siden kom Isaksen for første gang inn på Stortinget, og i oktober ble han utnevnt til kunnskapsminister i Erna Solbergs første regjering. Han svarte ja med en gang, «et enkelt spørsmål» kaller han det, selv om han aldri har jobbet spesifikt med utdanningspolitikk.

– Altså, alle som har vært i Høyre har vel engasjert seg i utdanningspolitikken, men jeg har for eksempel ikke sittet i utdanningskomiteen på Stortinget. Jeg jobber fortsatt med å bli kjent med detaljene, og det var veldig overveldende de første månedene, sier Isaksen.

Isaksen kan tenke seg å sitte «hvertfall et år til», som han sier fleipete, før han kremter, retter opp både ryggen og svaret, og sier korrekt at han «gjerne sitter i hele regjeringsperioden, og helst også den neste.»

Ni år på Blindern

Kunnskapsminister Isaksen er kanskje den i dagens regjering som har vært lengst på skolebenken – hvertfall på papiret. Han var student ved Universitetet i Oslo i ni år. Isaksen tok først en cand.mag. i statsvitenskap, på normert tid, presiserer han. Så ble han leder av Unge Høyre, og politikken fikk overtaket.

– Jeg husker jeg begynte på noen emner, men jeg rakk aldri å ta eksamen før de ble avviklet, sier han.

Mastergraden tok han på deltid, ved siden av de politiske vervene.

– Jeg ble ikke kastet ut av kollokviegruppen, men de sluttet å invitere meg med. Jeg hadde vel ikke bidratt så mye som jeg burde, for å si det sånn.

– Fristet det ikke å hoppe av?

– Nei, jeg synes det var gøy, og det ville vært sløsing å ha brukt så mye tid på utdannelsen uten å gjøre den ferdig. Et lite smil kommer til syne i Isaksens alvorlige ansikt.

– Jeg var veldig fokusert på at jeg skulle bli en helstudert røver, sier han, litt syrlig.

Ideolog

Isaksen har alltid vært høyremann. Selv sier han at faren er det samme, moren er «litt mer frilansvelger.» Han forteller at han ikke kommer fra en spesielt politisk engasjert familie. Som 26-åring medvirket Isaksen til sin første bok, en debattbok – «men den var veldig tynn, da» – og siden har han medvirket til og skrevet flere, blant annet om konservatisme.

– Jeg er interessert i ideologi – eller, det høres litt studiesirkelaktig ut – men det er interessant, på alle livets områder. Si kanskje heller at jeg er opptatt av politisk filosofi. Han tok idéhistorie i tillegg til statsvitenskap, og skrev mastergrad om den liberalistiske økonomen Friedrich Hayek.

– Var du en politisk nerd i studietiden?

– Ja, men ikke bare da, det har jeg vært hele tiden, svarer han kontant. Likevel var han aldri aktiv i studentpolitikken.

– Jeg var vara på et studentparlamentsmøte, en gang, det synes jeg var… ja… nei, jeg vet ikke, jeg hadde aldri lyst til å stille til studentparlamentet, hvertfall. Isaksen drar på det.

– Det er jo viktig at noen holder student­demokratiet levende, men det var aldri noe for meg. Jeg var politisk
 aktiv ved siden av at jeg var student, ikke som student, sier han.

Politianmeldt av Frp-er

Hvordan ser et Unge Høyre-medlem ut? Blå skjorte, skinnende armbåndsur og finkjemmet sideskill? I NRK-arkivet ligger et filmklipp av en ung Isaksen fra 90-tallet. Sammen med andre ungdomspolitikere drar han ut i Porsgrunnsnatten for å vekke Fremskrittpartirepresentanter, «ikke bare fra søvnen, men den transen de er i når det gjelder fremmedfrykt og rasisme», som den dønn seriøse tenåringen Isaksen formulerte det til rikskringkastingen.

– Vi ble faktisk meldt til politiet etter den aksjonen, av en Frp-politiker som ikke ville at vi skulle oppsøke henne midt på natten, sier Isaksen. I klippet ringer han på hos lokalpolitikerne, omsvermet av frostrøyk, ikledd en knallgul genser og rød strikkelue.

– Du så ikke ut som en typisk Unge Høyre-fyr?

– Nei, og det var ikke slik at jeg bevisst gikk for det, men jeg likte godt å ikke se ut som det folk oppfattet som en Unge Høyre-person.

Hiphop høyremann

Nå sitter Isaksen i sofaen med mørk blå dressjakke, skjorte, slips og kakifargede bukser. Men ved siden av ham ligger to par høretelefoner, Isaksen er ivrig hiphop-lytter.

– Noen har jo et klisjéfylt bilde av hvordan en Høyre-politiker skal se ut og være. Det er tross alt ikke alle SV-ere som går med palestinaskjerf, sier han. Igjen blir han smått sarkastisk.

– Jeg kjenner faktisk opptil flere SV-ere som går i skjorte, sier han, og løfter øyenbrynene.

Blitt kjedeligere

Med oppstrammingen som følger med en ministertittel mener Isaksen at han har blitt en kjedeligere person.

– Og det tror jeg det er umulig å ikke bli. Men nå har ikke jeg vært… Jeg blir veldig bekymra hvis folk sier at jeg er en sånn «artig» politiker. Det artigste jeg har vært med på – og nå sier jeg «artig» med forakt i stemmen – må være tv-programmet Fire stjernes middag. Stort mer løs i snippen kunne jeg ikke vært, sier han.

– Den store klassefesten, kunne du vært med der?

– Nei. Jeg kunne ikke det. Jeg ble intervjuet i NRK Super (barnekanal, journ.anm.), og de ville at jeg skulle synge en julesang. Jeg var i veldig sterk tvil, men sa ja, så lenge de også ble med.

– Du sang kanskje litt lavere?

– Ja, jeg sang nok litt lavere, sier han, og ler. Denne gangen litt mer ektefølt, uten ironilaget.