Humrer i skjegget
– Ettersom pressemeldingen ble så fin var det lett å trekke seg fra Spellemannsprisen.
– Jeg tror nok man blir morsommere av å ha skjegg, for det er ofte det ikke passer seg. Som for eksempel hvis jeg skal spille en kvinnerolle i en storfilm, eller liten gutt.
Det utstoppede rådyret over bardisken på Selskapssiden stirrer dødt ut i rommet. «Bare» Egil Hegerberg sitter tilbakelent i en svart skinnsofa med armene plassert bak hodet, og titter fornøyd ut gjennom et par brune briller. Det ser i grunnen veldig fint ut bare å kunne være Egil.
– Humoren min er en blanding av genetikk og miljø, men jeg har ikke noen idé om fordelingsforholdet, forklarer han.
Han forteller om en oppvekst i det som, ifølge ham selv, er det beste stedet det går an å bo: drabantbyen Bøler i Oslo.
– På et tidspunkt i barndommen drømte jeg om å bli oppfinner, sier Egil.
– Etter hvert tenkte jeg at jeg bare skulle jobbe med et eller annet, og så ble jeg plutselig artist likevel.
Egil trommer seg på låret med en blå markeringstusj. Hadde han den med seg?
Danset for lite
Speideren var en viktig del av oppveksten hans. I sangen «Speider'n» oppfordrer Egil unge til ikke å stå på hjørnet og kaste stein, men heller bli med i nettopp speideren. Egils tanker glir over i nostalgi, og han angrer på at han ikke danset mer.
– Jeg har drevet veldig lite med dans. Jeg gikk på danseskole da jeg var omtrent seks år, men jeg tror ikke det lå så veldig for meg.
Kan det være at dansepartnerne ikke sto i kø? Ble det for det meste «bare Egil»? Uansett skulle han ønske at han var en bedre danser i dag.
– Jeg skulle ønske at et av disse tv-programmene som lærer kjendiser å danse hjalp meg litt, altså, men de spør meg ikke. Det er en av ulempene ved å ha hemmelig telefonnummer.
Uansett hva han sier, beholder Egil det seriøse ansiktsuttrykket sitt.
Fort gjort
Egil er mest kjent som visesanger og musiker i enmannsbandet, Bare Egil Band. I studietiden prioriterte han musikken framfor studier.
– Jeg endte opp som visesanger, fordi... Det bare ble sånn, konstaterer Egil.
Han begynte å ha konserter på studentfester.
– Det var bookingfolk på festene som ønsket å høre mer, og så ballet det på seg. Etter hvert så jeg at jeg kunne tjene penger på dette.
Sangtekstene oppstår helt naturlig, men ikke nødvendigvis som følge av hardt arbeid. Sangen «Sko» brukte Egil for eksempel bare fem minutter på.
– «Arne» er skrevet under en forelesning. Den ble til omtrent like fort som det tok å skrive ned ordene. Det kan av og til ta litt lengre tid å skrive sanger, men de beste tekstene er de som er skrevet rett ned, konkluderer han og klør seg i skjegget med markeringstusjen.
Sang om tang
Den svarte, grå- og oransjestripete collegegenseren Egil er ikledd føles «typisk han», og kanskje litt 90-talls. Mannen nærmer seg imidlertid 41 år, og selv om han har blitt omtrent 20 år eldre siden han skrev «Arne» er han fortsatt produktiv.
– For tiden får jeg inspirasjon til låter fra et dataprogram som forteller meg hva jeg skal skrive.
Han turnerer for tiden rundt med Duplexfestivalen, såkalte massemønstringer av plateselskapet Duplex Records' artister. Dette er anledningen dagens besøk på Samfundet. Om noen timer står han på scenen som en del av gruppene Hurra Torpedo, Gartnerlosjen, Black Debbath, og ikke minst bandet han utgjør helt alene, Bare Egil Band. Han forteller at han skriver en ny låt i forkant av hver Bare Egil-konsert. Dataprogrammet plukker ut hvilket tema han skal skrive om.
– Til i dag fikk jeg i oppgave å skrive en sang om et verktøy. Så jeg har laget en sang som heter «Trondheims-tanga». Nå om dagen lager jeg nesten utelukkende sånne låter.
Rir medgangsbølgen
Har du sansen for Egil Hegerberg bør du unne bloggen hans et besøk, med forbehold om at du kan bli reklamepåvirket. I flere av blogginnleggene går det igjen egenprodusert reklame.
– Hvorfor begynte du å blogge?
– Njaa. Det var mye sminkeblogging i begynnelsen. Da var det mest en videoblogg. Da hadde jeg en kar på praksisplass som blogga for meg, humrer Egil.
Egil syntes det var stas å blogge. Nå skriver han også alle blogginnleggene selv.
– Kan man se på bloggen din som en reklameblogg?
– Ja, man kan absolutt se på det som en reklameblogg. Jeg misbruker sosiale medier så mye jeg kan. Twitter, blogg og Facebook. Ikke ett innlegg oppstår uten at det ligger en markedsstrategi bak.
Mye tyder på at han har det samme synet på pressen.
– Mm, brummer Egil samtykkende, og smiler fornøyd.
Iblant kan man oppdage at han trekker på smilebåndet, for munnen er faktisk mulig å skimte inne i skjegget. All blesten media skapte rundt ham i forbindelse med Spellemannsprisen har definitivt gitt ham noe å glise av.
Det at han trakk seg fra nominasjonen rett etter at Susanne Sundfør hadde gjort det samme den 20. januar, har av mange blitt oppfattet som en respons til Sundfør. Men faktisk hadde Egil annonsert på bloggen sin at han planla å trekke seg allerede to dager tidligere.
– Jeg hadde jo tenkt på det å trekke meg, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde giddet hvis ikke Sundfør allerede hadde gjort det. Da jeg fikk vite om det tenkte jeg at ja, da får jeg også gjøre det, forteller han.
Først annonserte han det bare på Twitter, men der ble det oppfattet som lite annet enn en vanlig kommentar.
– Etter twittermeldingen begynte jeg å formulere en pressemelding. Den ble veldig fin, så da var det bare å gjøre det. Det var ikke en veldig vanskelig avgjørelse å ta, egentlig.
Motforestillingene angikk for det meste at det kunne oppfattes som litt for lettvint harselering med Susanne Sundfør.
– Men i og med at jeg var hundre prosent sikker på at jeg ikke ville få prisen, og dessuten ikke kunne delta på prisutdelingen, så det var det null problem. Det har blitt eksepsjonelt mye mediaomtale ut av dette. Akkurat det jeg ba om, smiler Egil.
Han liker å prate om egne prosjekter, og benytter sjansen til å utnytte pressen på samme måte som han utnytter sosiale medier.
– Akkurat nå skal jeg ri på denne bølgen av medgang, og spy ut skiver til folk blir møkk lei.
Ganske seriøs
– Hva er det morsomste du gjør?
– Det er situasjonsbestemt. Jeg liker å gå på ski, skrive låter og holde konserter. Det kan være deilig med en svømmetur, og å spise synes jeg er gøy.
Så bestemmer tøysekoppen seg for å sjarmere.
– Det kan være helt kult å bli intervjuet innimellom også, sier Egil lurt.
– Er du morsom kun for å være morsom eller bruker du humor som et virkemiddel?
– Jeg prøver å være mest mulig morsom bare for å være morsom, egentlig. Hvis man har et budskap kommer det ofte i veien for det morsomme.
Jeg føler meg nødt til å stille et spørsmål som lenge har kvernet i hodet mitt.
– Er du noen gang seriøs?
– Ja, jeg er jo ganske seriøs nå. Det er mye som sikkert er viktig å ta opp, men det ligger ikke for meg å få det fram, sier Egil i en seriøs tone.
Om han faktisk er seriøs er egentlig ikke godt å si.
– Hvem synes du er Norges morsomste?
Det virker helt klart som om Egil tar spørsmålet seriøst. Han ser ut i rommet og tenker seg godt om, før han ser på meg gjennom de firkantede brillene han senere kommer til å glemme på bordet.
– Jevnt over Atle Antonsen, kanskje.
Han angrer seg litt, og er sikker på at det er noen han har glemt.
– Lars Lønning (bandkollega i diverse band, journ. anm.) er også jævlig morsom.
Usminket posør
Så skal Egil fotograferes.
– Hvordan tar jeg meg ut, da? Jeg har ikke sminket meg eller noe i dag, ler han og tar av seg brillene.
Han lar seg ikke hemme av mangel på sminke, og poserer villig på både barstol og bardisk, med et fast grep om den mystiske blå markeringstusjen. Når han så forlater rommet, føles det plutselig veldig tomt. Med unntak av brillene hans, som ligger igjen på bordet.
