Husmannen som ble Husets mann

– Alle burde drikke godt øl.

Samfundetlederen og jeg har bestilt oss hver vår Dahls i Edgar, og jeg spør ham litt på spøk:

– Du trenger vel ikke vise medlemskortet for å få medlemspris nå?

– Nei, det går som regel fint, svarer han.

ØLPERSON. Etter ryktene er Øyvind være en mann med teft for øl. Det bekreftes når han får spørsmålet, men presiserer at han har teft for «godt øl». Interessen stammer fra da han begynte å studere, og skjøt fart da han startet med hjemmebrygging og ble kjent med Daglighallen, puben på Samfundet.

Øyvind virker ganske komfortabel når han får snakke om temaet. Jeg spør ham hva han vil karakterisere som et godt øl.

– Et hvilket som helst håndtverkbrygg hvor man har tatt seg råd til å bruke de humlene man mener er nødvendig. Skal man være enda mer snobbete, så skal den være balansert...

Øyvind avbryter seg selv.

– Uff, nei, det blir veldig snobbete. Men det er fint med øl som går litt utenfor den vanlige stilen av en industrialisert pilsner. Det er godt nok det her og, sier han og løfter Dahlsglasset.

Apropos Dahls, Øyvind forteller at han er glad for å ha en god lokal pilsner. Dersom det igjen skulle bli snakk om å flytte produksjonen av Dahls ut av byen, åpner Øyvind for at det kan komme en resolusjon fra Storsalen.

– Hva synes du om Dahls rent smaksmessig?

– Det er ikke den beste ølen i Norge, men det er viktig å være lojal overfor sitt lokale bryggeri, sier han bestemt.

RINGREVEN. Men Lunke ble tross alt ikke Samfundetleder på grunn av hans interesse for øl. Øyvind er nemlig godt kjent på huset. Selv startet han som DJ i UKA og gikk oppover i gradene i Klubbstyret fra å være gjengmedlem til å bli Husmann, Klubbstyrets gjengsjef. Fetteren hans var også aktiv i Klubbstyret i sin tid, mens bestefaren var aktiv i Trondhjems Studentersangforening.

– Det er morsomt å høre om at studentene var like gærne for 60 år siden som nå, sier han muntert.

Øyvind innrømmer at vervene, spesielt jobben som Husmann, har gått ut over karakterene. Som han sier er ikke det verste å måtte ta et år ekstra på NTNU, da Huset både gir deg venner og ekstraordinær erfaring man ikke får via studiene.

– De fleste vennene mine her i byen, har jeg fra Samfundet. Dermed blir det til at det er her jeg henger, mens skolen er noe jeg gjør. Man har jo hele voksenlivet på å gå ut i arbeid.

– Tror du at det kan oppstå rollekonflikter mellom ditt nåværende verv og de du har hatt før?

– Nei, jeg tror ikke det, men jeg har tenkt litt på det. Som Husmann er man Samfundets «politimann» og i Styret er man «domstolen». Jeg tror det vil være gunstig å ha god kjennskap til hvordan huset fungerer når man skal være leder.

Men det var ikke Samfundet som var hovedårsaken til at Øyvind flyttet til Trondheim.

– Både foreldrene mine og besteforeldrene mine har gått ingeniørstudier ved NTH, så det falt ganske naturlig å ta det valget, sier han.

«HAPPINESS IS A WARM GUN». Dahlsen begynner å bli tom, og vi bestiller en ny øl. Denne gangen bestiller Øyvind en Global Pale Ale. Jeg tenker at produsenten sikkert har tatt seg råd til å bruke de riktige humlene.

Som leder forteller Øyvind at han er av den diplomatiske typen. Han sier at det viktigste er at alle skal ha det gøy, men at han tar vare på seg selv også.

– Jeg er ikke den som slår i bordet med mindre det er nødvendig.

– Men du gjør det om du må?

– Ja, selvfølgelig.

Øyvind stilte sitt kandidatur på ledervalget, etter å ha blitt benket av et annet medlem. Han forklarer at han hadde tenkt tanken om å stille på forhånd, men hadde slått det fra seg da det allerede var en kandidat som stilte.

– Jeg hadde kanskje ikke gjort det av meg selv, men jeg er glad for at det skjedde, og tok det som en bekreftelse på at jeg var en egnet kandidat.

– Hvordan ser du på stillingen din i dag, i forhold til da du ble valgt?

– Mye lettere. Rett etter valget, ettersom det kom så brått på, var jeg redd for å fucke opp helt, og at folk ikke hadde visst hva de hadde stemt på. Under ledervalget virker alt veldig stort, men etter hvert innser man at det ikke er større enn man skal klare på et år.

Det virker som om Øyvind har blitt komfortabel med sine nye arbeidsoppgaver. En av dem er å sitte i Finansstyret, som er det økonomiske styringsorganet på Samfundet.

– Det var blant annet derfor jeg stilte. Jeg kjenner dem litt via Klubbstyret fordi vi var innom og forsvarte bookingene våre og denslags. Det blir spennende å se hvordan Huset drives på lang sikt, og det er gøy å sitte der og representere medlemmene som nærmer seg 10 000 i antall.

FRITIDEN. Som ringrev i Klubbstyret er det naturlig at Øyvind har stor interesse for musikk. Alt fra The Beatles til Darkthrone lyder godt i hans ører. Med en så variert musikksmak, kan man ikke unngå å spørre hva som er hans guilty pleasure.

– Uff, jeg er så dårlig på sånt. Det er sikkert mange av de tingene jeg hører på som ikke passer inn i den vinylsamlingen jeg prøver å holde ved like.

– Hva med Britney Spears?

– Ja, Britney er bra, men det er ikke guilty. Selv om det ikke er direkte guilty, må jeg innrømme at jeg er fan av gammel disco som Donna Summer og Boney M. Men vi må slutte med guilty pleasures. Hvis det er en pleasure, så burde den ikke være guilty. Det er en kampsak! Folk skal få like det de vil, så lenge de kan argumentere for det.

Det er stille i noen sekunder, før han utbryter:

– Call Me Maybe! Det er en bra låt.

Latteren sitter løst, og det er ingenting som tyder på at Øyvind er nervøs nå – i hvert fall ikke på utsiden.

– Hva gjør du for å slappe av?

– Nå har jeg nettopp skaffet meg Netflix. Da kan jeg slappe av i 20 minutter mens jeg ser på en eller annen dusteserie. Andre ganger låser jeg døren og setter på musikk, eller lar være å sjekke mailen på en halvtime. Ellers er det å ta en øl med venner en grei måte å slappe av på. – Eller en Solo. Det er plass til alle på Samfundet, så man kan drikke Solo eller øl eller hva man vil.

– Nå må jeg stille det obligatoriske spørsmålet: Sivilstatus?

– Jeg har kjæreste. Så det er ikke så spennende.

ÅRET SOM KOMMER. Øyvind forteller at et år er for lite til å gjøre de store endringene på Samfundet. Hans store fokus er å skape gode samfundsmøter. Intervjuet foregår rett før Samfundets programperiode starter, så det er begrenset hva han kan avsløre nå.

– Hva har du tenkt å gjøre med den lunkne oppslutningen på Samfundsmøtene?

Øyvind smiler, før han svarer:

– Vi har pratet om det. De populærvitenskapelige møtene er de som trekker mest publikum, men vi skal ikke bare tenke på at vi skal ha en full Storsal. Det skal være noe for alle. Om vi bare har 100 personer i salen, og et godt møte, er jeg like fornøyd med det. vi kan nok droppe noen populærvitenskapelige møter til fordel for politiske debatter.

Han forteller at han ønsker å ta opp politiske møter, uten at Styret må ta et standpunkt. Som Øyvind selv sier, er 70-tallet historie, og at man vil risikere å utelukke medlemmer dersom Styret har bastante meninger. Han foreslår blant annet debatter om studentpolitikk og romfolkdebatten som temaer det kan være aktuelt å ta opp.

– Mange mener at det ikke vil bli flere politiske debatter i løpet av din regjeringstid enn under forrige leder. Hva har du å si til det?

– Jeg synes, eller vi i Styret synes, at vi skal ha flere politiske møter. Samfundsmøtene mister litt av den rollen de skal ha, når det bare blir underholdning. Det er en ypperlig plass å drive folkeopplysning, ved å få inn eksperter fra ulike områder, slik at man kan lære om et tema og er i bedre stand til å danne seg en mening om det. Du kan hilse de som har sagt det, og si at jeg i hvert fall skal prøve å vise at de tar feil.

FRAMTIDEN. Når Øyvind er ferdig som leder, skal han satse på skole.

– Omsider, sier han og legger trykk på ordet.

Han vil ikke dra på H-Helg, «Husfolkets Helg» under UKA, om 25 år for å refse de som jobber på huset da.

– Samfundet skal gjenspeile studentene til enhver tid. Jeg kommer til å være til hjelp når det trengs, og så håper jeg å kunne dra på H-Helg i alle år til jeg dør.

Innerst inne har Øyvind en drøm om å bli rockestjerne, men innser at han mest sannsynlig kommer til å jobbe som byggingeniør.

– Om ti år har jeg fortsatt tid til å gå på konserter og være kul. Jeg kommer nok til å sitte i en 9-til-4-jobb, men vil alltid følge med på hva Samfundet gjør.

Når hans tid som leder er over, håper Øyvind at han har fått syv nye venner fra Styret, og at de er fornøyde med det de har gjort.

– Også håper jeg at Huset fortsatt står, avslutter han.

Samfundet er nok i trygge hender.

–-

Denne artikkelen ble originalt publisert i den forrige papirutgaven av Under Dusken.