I det blå hjørnet

Knallblå, intense øyne stirrer tilbake på Lotte Lien der hun tripper fram og tilbake med hvitknyttede never.

– Å stå foran speilet er litt som å trene mot en annen bokser. Man er vekselsvis i forsvars- og angrepsposisjon. Dessuten ser man lettere sine egne feil, fortsetter hun og retter blikket på ny mot sitt eget speilbilde.

EN DAG I DEN LILLE UKRAINSKE BYEN NICOLAJEV ble et tungt gullstykke hengt om halsen til Lotte Lien. En drøm gikk i oppfyllelse. 20 september 2009 er en dag den spreke trønderjenta sent vil glemme.

– Det var en surrealistisk følelse å se det norske flagget bli heist. Det var først da jeg forstod at jeg hadde vunnet EM. Hele uka stod jeg liksom litt utenfor meg selv og gjorde ting på instinkt. Jeg husker jeg sa til meg selv at «nå-er-du-i-finalen».

Hun knytter nevene, og beveger dem hissig og synkront opp og ned for å forsterke spenningen i det hun sier.

– Natta før finalen lå jeg i senga og nynna nasjonalsangen for å se om jeg kunne huske teksten, ler Lotte.

MANGE VIL NOK SI SEG ENIGE i at Lotte Lien er langt fra å være en typisk bokser. Hun er verken stor eller skummel. Og selv om hun tidligere har brukket både nesa og tommelen, ser løse tenner og blått øye til å være fremmed for trønderjenta. Med maskaraen på plass har Lotte derimot knæsjrosa neglelakk under boksehanskene. Hun er liten og vennlig, og personligheten hennes er nokså rund i kantene. Likevel har hun aldri hatt en ordentlig kjæreste.

– Vi forelsket oss vel alle i en cubaner, men et avstandsforhold mellom Cuba og Norge hadde blitt litt vanskelig, humrer Lotte.

For to år siden var hun på utveksling på Cuba hvor hun straks ble fascinert av menneskene og deres lidenskapelige natur.

– Jeg liker at man kan krangle så busta fyker over en lav sko, og danse salsa til morgenen gryr. Gutta her... det er liksom litt mer flatt, forklarer Lotte.

At pulserende salsainspirerte rytmer fyller treningslokalet under dagens oppvarming er kanskje ikke så tilfeldig likevel. Men bortsett fra sin cubanske flamme var ikke ilden like sterk for boksingen under oppholdet.

– Det var en periode på Cuba jeg ville slutte med boksingen, begynner hun, og trekker pusten før hun fortsetter.

– Cubanerne er veldig direkte. De kunne finne på å si: «Hei hei, du er tjukk.» Jeg skulle jo ikke konkurrere, og derfor synes jeg det konstante presset om å gå ned i vekt var poengløst, stønner Lotte.

Foto: Marius Nyheim Kristoffersen, Under DuskenHun gir hvert slag mer kraft. Usjh. Usjh usjh.

DA LOTTE VAR 17 ÅR hadde hun en russisk trener med en liknende mentalitet.

– Om morgenen skulle vi løpe uten å drikke vann først, sukker hun, og griper målbevisst den blå drikkeflaska.

– Og midt i ei ellers tom stue stod vekta hvor vi skulle se om vi hadde svetta nok til å redusere vekta under løpeturen. Hvis ikke kunne man se skuffelsen i trenerens øyne, og man fikk dårlig samvittighet, forteller Lotte, stryker den teipede håndflaten over den våte panna og tørker seg på buksa.

– Primitivt!, utbryter hun en smule oppgitt.

– På tross av trenernes råd tok jeg avstand fra kroppsfokuset, og har likevel slått jenter som er over ett hode høyere enn meg. Det viser at det likevel er mulig å lykkes. Jeg håper jeg kan være et godt eksempel for yngre i boksemiljøet, sier Lotte en smule andpusten, før klokka ringer og indikerer time-out i treningsøkten.

Lotte Lien er på vei oppover. Norske Cecilia Brækhus, som er en av verdens fremste kvinnelige boksere, har allerede rost Lotte for hennes boksertalent. Likevel er hun bare en helt vanlig trondheimstudent ved spanskstudiet på NTNU, og jobber noen ganger i uka på Trondheim Torg, der hun selger billetter.

– Kom igjen, to nye minutter!, roper trener Robert Walstad, og energien står nok en gang i taket.

Usjh. Usjh usjh usjh.

Sliten innrømmer hun å være til tider, men rutinene er på plass, og for en utenforstående ser det ut til at hun tar det hele lekende lett. Det er kanskje ikke like surrealistisk som å vinne gull i EM, men fortsatt ganske kult.

– Nå er VM i 2010 og OL i 2012 prioriteringer. Og om en uke er det duket for min første kamp i Trondheim på flere år, forteller Lotte.

EN ENTERTAINER I MAGEN har Lotte alltid hatt, men det var ikke før i fjortenårsalderen at Lotte oppsøkte boksemiljøet.

Foto: Marius Nyheim Kristoffersen, Under Dusken– Jeg ville begynne med kampsport og konkurrere. Det var egentlig ganske tilfeldig at jeg havna akkurat her, men jeg fikk god oppfølgning, og ble satsa på helt fra begynnelsen av, sier Lotte.

Hun holder blikket i speilet og fortsetter å slå. Fotarbeidet minner mer om dans enn kampsport. Det er kanskje heller ikke så rart. Siden hun var tre år har Lotte danset, og de årlige oppvisningene i Olavshallen er gode barndomsminner.

– Omjegharnoenfleregodehistorierfrabarndommen?

Lotte blir stående og slå lenge. Usjh usjh. Usjh usjh. Blikket har festet seg i gulvet. Konsentrasjonen er total.

– Jeg har så dårlig hukommelse skjønner du.

Stillhet.

– Oi, nå hørtes det ut som jeg har blitt slått skikkelig hardt i hodet, sier hun, og bryter ut i latter.

– Jeg tenker egentlig veldig lite på fortida, fordi jeg alltid ser framover. Det er egentlig ganske synd, for det er jo mange fine historier.

Hun slutter å slå, og setter armene i siden.

– Gud! Det er skremmende, vet du. Jo, så klart! Jeg kunne gjerne lage fem danser på rappen, og da skulle alt fra billige jazzimprovisasjoner til skikkelig pop-aqua i forskjellige kostymer framføres med én gang. Om det var hagefest i nabolaget, eller om mamma og kjæresten skulle ha kvalitetstid, hadde ikke spilt noen rolle.

Lotte ler beklagende på morens vegne.

ROBERT WALSTAD ER LOTTES TRENER gjennom mange år. Den relativt kortvokste mannen på 67 kommer bort og legger armen rundt henne. Han ser stolt ut.

– Med den kraftsalva Lotte gir i ringen har vi tenkt litt på å kalle henne «la bomba», smiler han.

Han knytter neven og slår ut i den svette lufta for å understreke meningen med kallenavnet.

– Eller hva med «Lotte Bom Bom Lien»?, spør han lystig.

Trønderjenta hever øyebrynene og strammer leppene forsiktig. Skeptisk.

– Jeg skjønner at det morsomt med "la bomba" siden jeg studerer spansk og at det skal være et kompliment, men alle boksere trenger da ikke ha et kallenavn. Og hvor er forresten festligheten i at Cecila Brækhus blir kalt First Lady, mens jeg er ei bombe?

De blå øynene ser spørrende ut.

– Nei, da ville jeg heller valgt noe i gata til Brekkhus gitt, synger Lotte, og forsetter med lette trinn og slag foran speilet.

Usjh usjh usjh.

– Du vet, med den bjeffinga er det rene kennelen her inne, roper Walstad spøkefullt.

ETTER DAGENS FØRSTE OPPVARMING har små salte dråper samlet seg på panna til Lotte.

– Skal vi kjøre oppgave?, nikker Lotte spørrende mot partneren sin.

Hun henter frem et par tykke røde hansker og klapper dem godt på plass.

– I oppgave går vi vekselsvis fram og angriper før vi deretter går tilbake i forsvarspossisjon. Det er litt som kamp, men vi vet hvilke teknikker den andre øver på, så det er ganske forutsigbart, beroliger den unge boksemesteren.

Når Lotte trener holder hun fokus. De store røde boksehanskene serverer motstanderen kraftslag i den gule firkanten i midten av rommet. Smerten ser ut til å spre seg etter hvert som treffene blir flere og flere, men Lotte sier det ikke gjør vondt.

Usjh usjh usjh. Ikke ett sekund slipper de hverandres blikk. Usjh!

– Herlig jobba!, roper Walstad, idet klokka ljomer desperat en siste gang for å avslutte dagens økt.

Glinsende av svette slår jentene en high-five, og sier seg ferdige i ringen for denne gang. Med tannbeskyttelsen godt plassert i i munnen maner Lotte fram et stort glis. Treningen har gjort henne rød i ansiktet. Pusten går raskere.

– Det var det!

De mørkebrune lokkene har falt ned i øynene hennes, og boksehanskene trekker håret bak øret.

OM IKKE LENGE GÅR TUREN TIL MIAMI. Der skal hun besøke ei venninne i boksemiljøet.

– Hvis man gjør det dårlig i store mesterskap som EM tror jeg det er viktig å ha noe å se fram til i etterkant. Det gjelder vel egentlig generelt her i livet, sier Lotte tankefullt og blir stille.

– Selv om alt er veldig bra nå, har det jo vært nedturer også, sier hun med rolig stemme.

Hun spytter ut tannbeskyttelsen og drar av de røde boksehanskene.

– Da jeg kom tilbake til Trondheim savna jeg livet på Cuba veldig. Det var to liv som stod veldig i kontrast til hverandre. For å betale gjelden fra oppholdet hadde jeg en jobb jeg var lite motivert for, og det var mørkt og vinter og alt på en gang.

Stillhet. Hun begynner å løse opp den hvite bandasjen. Den etterlater lim på håndoverflatene hennes. Det milde smilet i ansiktet hennes er borte.

– Mmm. Jeg så liksom ikke...

Lotte smaker på ordene før hun kaster de ut:

– Jeg så liksom ikke lyset i tunnelen. Inne i meg... Der var det ganske mørkt. Jeg skjønte liksom ikke at det var greit å ha det sånn et par månender, og så ville ting bli bra. Men man kan jo ikke kontrollere alt her i verden, og det er viktig å ikke holde alt for seg selv. Derfor søkte jeg hjelp, og snakket åpent om det med dem som står meg nærmest, forteller hun.

Mens Lotte pakker sammen sakene sine i den slitte retrobaggen sin, titter de blå øynene henne opp. Hun myser.

– Jeg tror det er flere som føler det slik. Men det er jo nettopp det å snakke om problemene som skaper mer forståelse for hva som er normalt, sier hun.

Leppene hennes beveger seg oppover i en forsiktig bue, og hun smiler igjen.

ETTER FYLTE 34 ÅR er det ikke lenger lov til å være amatørbokser hvor man bruker hjelm under kamper. Da må du finne deg noe annet å gjøre. For å være proffbokser og konkurrere uten hjelm er det derimot ingen øvre grense. Lotte begynner å dra på vokalene igjen.

– Men det er vel ikke akkurat anbefalt å være gammel ringrev på femti heller, sier hun med et skøyeraktig blikk og slenger bagen over skuldra.

– Derfor prøver jeg å prioritere studiene. Så jeg har litt flere bein å stå på. De er kanskje likestilt, studiene og boksingen.

Lotte Lien rynker på nesa. Skeptisk.

– Eller kanskje boksing veier litt tyngre, da. Drømmejobben er vel reiselivsreporter, men der har jeg god konkurranse, blunker boksedronninga, og setter nesa mot spanskforedrag på Dragvoll. Og er hun riktig heldig, rekker hun salsakurset også.