Jakten på Carlsen

Pokker, der står han jo. Landet ikke han akkurat på Værnes, spør jeg fotografen min.Nå står han rett nedenfor oss, lent mot scenen med et vandrende blikk. Selveste Magnus Carlsen. Verdensmester. Sjakk. Bærum. Lommedalen. Viden kjent, ikke bare her i nord, men over hele verden.

En høy, slank mann i slutten av 50-åra står ved siden av Carlsen. Er det min mann? Mystiske Odd Harald Hauge. Mannen jeg hadde utvekslet et par SMS med og blitt lovet «30 minutter med et samarbeidsvillig intervjuobjekt»?

Det er de to og en dresskledd herremann fra Nordic Semiconductor, som senere skal holde et foredrag om noen kule chipper for teknolog-interesserte studenter, som står ved scenen og prater. Carlsen ser heller uinteressert ut og vrir seg mot scenekanten. Det virker som et ålreit tidspunkt å introdusere oss.

Grobs åpning

Jeg klyver ned fra den øverste trappeavsatsen og lusker bort mot scenen. Etter hvert får jeg øyekontakt med Hauge, introduserer meg selv, og henviser til meldingsutvekslingen vår. Rollen til Hauge er fortsatt ukjent for meg, han kan være Carlsens pressesjef, rådgiver, eller assistent. Når han så bruker ti minutter på å fortelle om Nordic semiconductor, dagens bedrift, aner jeg konturene av en interessekonflikt. Carlsen stirrer tomt ut i rommet. Jeg benytter anledningen til å håndhilse. Litt motvillig strekker han frem labben og rister min klamme neve.

– Hei. Som sagt er vi fra Under Dusken, studentavisen i Trondheim. Hva studerte du da du gikk her?

– Nei, jeg har aldri studert her, svarer Carlsen uten å ofre meg et blikk.

Katastrofe.

– Er det greit at jeg stiller deg noen spørsmål, og følger deg litt rundt idag, spør jeg forsiktig, i et fåfengt forsøk på å rette opp inntrykket. Carlsen ser på meg og mumler noe, før han går vekk.

– Han har jo spilt sjakk hele livet. Hvorfor trodde du han hadde studert her, spør min fotograf.

Helsike. Hva slags spørsmål var det å begynne med? En tullete, grov faktafeil. Nå har jeg vel mistet ham allerede.

Likevel samler jeg mot og prøver igjen.

– Har du hørt om Under Dusken?

Faen, var det noe bedre da? Blikket til Carlsen har enda ikke møtt mitt, men han svarer.

– Ja, jeg hadde en spalte der en gang.

Å, tenker jeg. Det visste jeg ikke. Bra. Nå har jeg og Carlsen noe å snakke om i hvertfall.

– Så spennende. Hva skrev du om da?

– Nei, nei. Jeg skrev ikke noe, men det var noen som skrev noe greier om meg, svarer han syrlig, nesten bittert.

Han vrir seg der han står, tydelig ukomfortabel. Den korte praten vår er tilsynelatende over for nå.

Har noen i avisen harselert med Carlsen tidligere, og så er det stakkars meg som får svi for det nå, undrer jeg?

Fotballbrikker og skuffelse

Den dresskledde skal holde et foredrag for å vekke interessen hos potensielle jobbsøkere. Hauge fungerer som konferansier, mens Carlsen skal dukke opp på slutten for å spille sjakk. De gjør seg ferdige med det praktiske, og nå er det vel klart for mine 30 minutter. Men plutselig drar Hauge med seg Carlsen bort til en journalist fra Adressa. Skuffet blir jeg stående igjen. Nei, nei. Snakk om å servere feil sjekketriks. Fotografen virker ikke særlig imponert heller.

Carlsen blir intervjuet vel og lenge, og jeg stiller meg like ved for å snylte på Adressas spørsmål. Etter ti minutter får jeg igjen muligheten. Carlsen er vennligere innstilt nå. Mørnet av Adressas sedvanlige sjakkspørsmål.

– Hva er ditt inntrykk av studentmiljøet her?

– Vennene mine er veldig positive til Trondheim by og studentlivet her. Lillesøsteren min studerer her nå, men hun sier ikke så mye.

Carlsen ler, og jeg flirer med. Blikkene våre møtes for første gang, og det kribler litt i magen min.

– Frivilligheten her da, hva har du hørt om den?

– Det virker som om det styres på en god måte og det hadde vært gøy å få vært en del av det, sier Carlsen.

Plutselig avbrytes vi igjen av Hauge og Adressa, som denne gangen vil ha Carlsen opp på scenen for å forklare hvilke sjakkbrikker Rosenborgspillerne symboliserer.

– Aah. Nja.

Han drar litt på det. Hauge, som har godsnakket med Adressas utsendte under mitt tre minutter lange intervju, henvender seg til Carlsen.

– Men, Magnus. Er det ikke deilig å fortelle at ingen rosenborgspillere er gode nok?

Så forsvinner han fra oss igjen. Hvor er mine 30 minutter? Var ikke den altfor store ullgenseren min og det rufsete skjegget nok, sammenlignet med blazerkledde herremenn og profesjonelle journalister fra Adressa?

Desperate sjakkgroupies

Etter Rosenborg-sekvensen eskorteres Carlsen inn på pauserommet. Og med det forsvinner også mine håp om en halvtime. Bitter og flau over min egen prestasjon som journalist tramper jeg opp til den øverste trappeavsatsen igjen. Gradvis slippes studenter i allværsjakke inn i Storsalen og møtes av fire opplyste sjakkbrett. «Var det alt?», spør jeg meg selv. Rosenborgback Mikael Dorsin er kanskje en bonde, men jeg føler meg som en dust.

Lyset slukkes. Det nærmer seg den dresskleddes foredrag. Verken Hauge eller Carlsen er å se. Jeg sender en melding med forespørsel om å treffe Magnus «backstage». Forhåpentligvis kommer han på avtalen vår om de helvetes 30 minuttene. Vi stiller oss utenfor døren som visstnok skal lede inn til pauserommet. Som to sprengkåte groupies står vi og venter på stjernen. Kommer han gjennom denne døren? Ja, nei, kanskje. Han kommer ikke.

Sjakk og sirkus

– Kanskje kommer rundt 15-20 personer av dere her til å jobbe for oss. Den dresskledde har startet sitt foredrag.

– Og vi bryr oss ikke om hvordan dere ser ut, hvor dere kommer fra, om dere er sporty, tykke, runde, eller kjekke. Vi har kontorer over hele verden.

Verdenskartet på powerpointen viser hvor Nordic har avdelinger. Selskapet er verdensomspennende, og da passer det fint å ha en verdensstjerne som kan underholde framtidige jobbsøkere. Foredraget trekker heldigvis ikke ut, og dagens konferansier roper på Carlsen slik jeg bare kan forestille meg at sirkusdirektøren introduserte sitt store trekkplaster den gang Studenter- samfundet var et sirkus. Men stjernen dukker ikke opp.

– Har han sovnet, spør Hauge publikum.

Men så kommer han. Endelig. Ut i manesjen.

– Ta vel imot verdens mest kjente nordmann.

En tilsynelatende småtrøtt Carlsen forteller om viktigheten av kloke hjerner og bedrifter som Nordic semiconductor.

– Ikke undervurder nerdene. Det er i så fall en stor feil, sier sjakkstjernen, til latter, rungende applaus, og lyden av gnissende multiteknisk tøy.

Det gjøres klart til lynsjakk og Carlsen trives bedre nå. Bak brettet og med venstrehånden så karakteristisk lent opp mot sitt venstre kinn.

I jakten på en verdensstjerne endte vi altså til slutt opp med å beskue det hele som normale folk. Det er greit, men hvor ble det egentlig av mine 30 minutter?