Knallrosa kjernefysiker

Sunniva Rose har akkurat lagt ut et nytt outfit-bilde på instagram. Nå kommer hun klakkende inn på høye hæler, med velstelte negler, perleøredobber og et sminket ansikt.

Noen timer tidligere har hun oppdatert bloggen sin, som er ispedd smilefjes, hjerter, sukkersøte farger – og siste nytt fra arbeidet hennes med hvordan grunnstoffet thorium kan brukes som brensel i kjernekraftverk.

Det hender folk rynker pannen når Rose forteller hva hun jobber med. Den dollete 29-åringen er så langt unna den stereotypiske kjernefysikeren det er mulig å komme. Men Sunniva Roses lidenskap for fysikk er minst like stor som interessen for sminke og vesker.

Rose er ansatt som doktorgradsstipendiat i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo, men den stappfulle timeplanen inneholder foredragsholding, kronikkskriving – og rosablogging om «kjernefysikk og forskning og sånn».

Stygge, gale menn

Det er kanskje ikke helt politisk korrekt å stusse over at en jålete jente også kan være kjernefysiker, men Rose synes ikke det er et irriterende spørsmål. Ved fysikkstudiet var det en tydelig overvekt av gutter, og brorparten la verken mye tid, krefter eller penger i hvordan de så ut.

Rose tror mangelen på rollemodeller kan være noe av det som holder jentene unna realfagene.

– Det er ikke så mange kvinner å se opp til. I tv-seriene er legene og juristene både kvinner og menn, de er pene og vellykkede kler seg opp. Så har du vitenskapsmannen, han er gal, stygg og sosialt lite veltilpasset. Hvem har lyst til å være den stygge, gale, rare mannen?

– En av de mest kjente tv-seriene med fysikere i hovedrollene er The Big Bang Theory...

Rose ler.

– Åh, jeg elsker den serien! Den tar det så innmari på kornet, jeg kjenner de folka, mange av dem er jo sånn, og jeg har jo bodd med dem, hele gjengen. De har nok hatt en del fordommer mot meg, og jeg en del fordommer mot dem, men nå er noen av dem mine beste venner, sier hun.

Rosa fysikk

Rose er vant til å skille seg ut. Første dag på fysikkstudiet var hun livredd for å bli satt i bås som en typisk fysikkstudent. Risikoen for det var vel heller liten.

Den ferske studenten troppet opp på Fysisk institutt med blonde fletter, i et nøye planlagt antrekk hun omtaler som en «veldig bertete», trang, lyserosa topp med glitter og dyp utringning.

– Jeg klarte nok å unngå nerdestempelet, sier hun og ler. For noen av medstudentene gikk ikke ligningen med fysikkinteresse og sans for mote og sminke opp.

– Noen mente at realfag er så grunnleggende og «edelt» at man ikke kan være ordentlig interessert i det hvis man også er opptatt av utseende.

«Her kommer jeg, blondinen som jobber i parfymeri ved siden av studiene,» det skremte nok de mest nerdete realistgutta.

Ballerina

Fascinasjonen for kjernekraft kom første gang hun så bilder av eksploderende atombomber, de sterke kreftene som kulminerer i gigantiske røyksopper. Men at hun skulle bli kjernefysiker har ikke vært et kall fra barns ben av.

– Egentlig drømte jeg om å bli ballettdanser. Jeg begynte på ballettlinjen på videregående, og var veldig seriøs med dansingen.

Da hun ble 17 fant hun ut at hun heller vil studere realfag. Det førte til helomvending, 2. klasse om igjen og hittil ti år ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i Oslo.

– Jeg følte meg veldig som en realist på ungdomsskolen. Jeg syntes det var så utrolig deilig med matematikk, fordi det ledet til en løsning jeg kunne sette to streker under.

Hard start

Rose er ganske rask med å fortelle at studietiden ikke bare var en dans på roser. Ofte tvilte hun på sine egne ferdigheter. I det verste semesteret sto hun bare på ett fag, og i det fikk hun karakteren E.

– Jeg tror det er helt normalt å gå på en knekk under studieløpet. Å begynne på universitetet er en stor omveltning, det er krevende og plutselig går man sammen med alle de andre som også var best i klassen.

Hun forteller om hvordan alt kan føles meningsløst, at man tror man har en plan, men ikke lenger vet hvor man skal hen. Om hvor «utrolig dum» hun har følt seg. For bachelorgradsstudenten Sunniva ble det sosiale miljøet rundt redningen. Verv i studentforeninger gjorde at hun hadde en grunn til å stå opp om morgenen.

Etter å ha brukt ett år mer enn normert på bachelorgraden, tok hun fatt på mastergraden i kjernefysikk etter å ha funnet ut at faget interesserte henne.

– I dag er jeg faktisk betalt av universitetet for å ta en doktorgrad. Så man kan være flink, og flink nok, selv om man stryker. Nå i ettertid tenker jeg at det har vært greit å kjenne litt på motstanden også.

Da Rose fikk toppkarakter på mastergraden i kjernefysikk kunne hun endelig leve stilen sin helt ut, og likevel være sikker på at hun visste hva hun pratet om. Nå kjemper hun for å gjøre vitenskapen litt mer rosa.

– Jo mer faglig tyngde, desto lettere er det å gå mot strømmen. Da jeg fikk beviset på at jeg var flink nok skrudde jeg det enda litt mer til, at ja, jeg er kjernefysiker, og jeg synes det er kjempekult med nye sko og vesker, sier hun.

Ingen guttemagnet

Fotografen flytter Rose foran «den helt nydelige veggen som matcher kjolen min». Rose er med en gang med på spillet, poseringene kommer av seg selv, det er ikke første gang hun blir fotografert.

– Please, ikke trykk noen bilder hvor jeg smiler stygt eller har dobbelthake eller noe sånn, sier hun og ler.

Selv om hun er opptatt av utseende var ikke ballerinaen noen noen guttemagnet.

– «Her kommer jeg, blondinen som jobber i parfymeri ved siden av studiene,» det skremte nok de mest nerdete realistgutta. Og da jeg møtte andre gutter var det det at jeg var fysikkstudent som skremte dem vekk, sier hun og ler.

Hun ble, og blir, stadig møtt med kommentarer som «Åh, jeg var skikkelig dårlig i matte på videregående ass, du må være sykt smart.»

– Hva svarer du på det, egentlig? Det er jo ikke sånn at realister er noe smartere enn resten, insisterer hun.

Realfagsangsten

I et debattinnlegg i Aftenposten gikk hun ut mot elever og foreldre som synes det er greit å ikke forstå matematikk – og skryte av det.

– Jeg oppfatter det sånn at det er mye lettere å skryte av at man ikke forstår matte enn andre fag, sier hun.

Hun er lei av holdningen samfunnet viser mot realfagene og personer som kokketerer over hvor lite matte de kan, og at naturfag er «sååå kjedelig.»

– Ingen skryter av alt de ikke forsto i historietimen, eller at de ikke vet hva som er «greia» med krigen. Det har aldri slått meg å si «åh, studerer du statsvitenskap? Herregud, jeg synes det var utrolig kjedelig med politikk og samfunnsfag og sånn derre på skolen.»

Sunniva Rose er kanskje på sitt mest engasjerte under intervjuet, og det klirrer i armbåndene når hun gestikulerer.

– Først tenkte jeg at det er jeg som er rar som synes realfag er gøy, men det er jo egentlig fryktelig uhøflig at noen forteller deg hvor kjedelig faget du tar opp studielån og bruker fem år av livet ditt på å studere er, sier hun.

Banebrytende

Med bloggen har hun banet vei for karrierebevisste jenter som velger realfag fremfor juss eller medisin. Hun blir stoppet på byen av ivrige lesere.

– Vi spiller vel alle en slags rolle på sosiale medier, og velger hva vi vil vise frem. Men den Sunniva du ser på bloggen er meg, og jeg er ærlig og personlig. Jeg skriver om at jeg er sliten, at eksamen ikke gikk bra, at det har blitt slutt med samboeren min.

Hun fikler med mobilen, den har hengt seg opp.

– Åh, jeg må få meg ny telefon, altså, det eneste som er bra med denne er at jeg har fått rosa pynt, sier hun og viser frem baksiden.

Til tross for å være opphengt i rosa prøver hun å kle datteren på 3 år så nøytralt som mulig.

– Rosaperioden er min greie, jeg kledde henne i «gutteklær» da hun var baby. I det hele tatt synes jeg det er tåpelig at vi har kjønnsdelte klær for spedbarn.

Selv om hun har blitt en «gammel mor som jobber med doktorgraden» hender det fortsatt at hun svinger innom baren til Realistforeningen på Blindern en kveld. Hun trives godt med realistgutta - og realistjentene.

Er du litt nerd?

– Ja, selvfølgelig. Jeg tror alle som er godt over gjennomsnittet interessert i noe, som kjernefysikk, er litt nerd. Men jeg foretrekker å kalle meg rosa-nerd.