Komikk i tragedien

– Jeg heter Kaj, and I'm gonna be a superstaaar!

En rød nese har nettopp tittet frem på scenen. I gymsalen på Stavset skole sitter femti spente syvendeklassinger.

Barna blir introdusert for klovnen Kaj, som skal på audition. Hennes store forbilde er Elvis, og for anledningen har hun valgt å fremføre Love Me Tender. Nervene er i høyspenn, og mye selvtillit står på spill.

Klovnen Kaj er egentlig den 23 år gamle Katja Lindeberg fra Trondheim. Hun er en av svært få i Norge som jobber profesjonelt som klovn. I to uker har hun vært rundt omkring på barne- og ungdomsskoler i Trondheim. Her har hun fremført den egenproduserte forestillingen Audition, som er en del av den nasjonale satsningsplanen Den kulturelle skolesekken, som finansieres av statlige overskudd. For det er ikke lett å livnære seg av klovneyrket i Norge.

– Prosjektene våre er stort sett avhengige av stipender og andre økonomiske bidrag, sier Katja.

Klovneskikkelsen oppstod allerede i den greske antikken, i Aristofanes' satiriske komedie Froskene. Klovnen Bakkhos var tåpelig, men underholdende. Fortsatt er det disse egenskapene man forbinder med klovnen. En tragikomisk skikkelse, som ofte befinner seg i absurde situasjoner. Den er stereotypisk med sitt hvite ansikt, røde nese og store sko.

PÅ STAVSET ER det klovnen Kajs tur til å møte dommerne. Hun får frem tre-fire strofer. Men presset blir for stort, og Kaj ender med å løpe skrekkslagen og sønderknust hjem til mamma. Barna koser seg, og latteren sitter løst.

Førti minutter senere er scenen rigget ned, og syvendeklassingene har dratt ut på skitur. Nok en forestilling er over for Katja, og hun kan ta av seg klovnenesen for dagen.

Foto: Christian Selen, Under DuskenSITRENDE SPENNING: Det var stille i salen før klovnen Kaj entret scenen. Da hun først kom på var begeistringen stor blant elevene på Stavset skole.Katja har jobbet som profesjonell klovn siden 2007. Det hele begynte for noen år siden, da hun dro til Barcelona for å gå på mimeskole. Men etter en skade ble Katja nødt til å slutte med mimingen. En dag gikk hun tilfeldigvis forbi en klovneskole i den spanske byen, og etter tre måneder med kurs var Katja solgt.

– Jeg ble kjempefrelst. På klovneskolen lærte vi å ikke ta ting så veldig høytidelig, i motsetning til hvordan det var for meg på mimeskolen. Vi fikk lov til å være oss selv.

Akkurat dette er det Katja ønsker å formidle gjennom forestillingen Audition. Klovnen Kaj vil så gjerne bli en superstjerne. Men hun makter ikke å slippe hemningene sine.

DEN INTERNASJONALE organisasjonen Clowner utan gränser sender artister til katastroferammede land verden rundt. Organisasjonen baserer seg nesten utelukkende på donasjoner fra enkeltpersoner. Katja gikk et tre måneder langt kurs hos Clowner utan gränser i Stockholm, og ble deretter sendt til Øst-Europa.

– Vi var en stor gruppe bestående av sirkursartister, klovner, en fotograf og en journalist som reiste i en sirkusbuss sørover fra Sverige. Vi kjørte innom flere byer og besøkte barnehjem, asylmottak, sykehus og fengsler, for å spre litt glede med forestillingen vår.

Etter arbeidet med Clowner utan gränser, bestemte Katja og noen kolleger seg for å lage et eget prosjekt. I vinter gikk turen til Nepal, der de opptrådte for barn i flyktningeleire. I Nepal bor det mange bhutanesiske flyktninger, som har vært på flukt fra Bhutan i tjue år. De lever svært enkelt, med lite mat, uten strøm, tv eller radio. Kontrastene til barna i gymsalen på Stavset er store.

– Barna vi møtte i Nepal var i en helt ekstrem situasjon. De får lite av estetiske og kunstneriske opplevelser. Det holder at du bare står der i kostymet, så ler de. De norske barna jeg opptrer for er mer kravstore, sier hun.

MEN DET HANDLER ikke bare om å få folk til å le. En idealisme anes bak arbeidet Katja gjør.

Foto: Christian Selen, Under DuskenKLOVN PÅ SLUMP: Katja gikk egentlig på mimeskole, men måtte slutte på grunn av en skade. En dag gikk hun tilfeldigvis forbi en klovneskole i den Barcelona, og etter tre måneder med kurs var Katja solgt.– Jeg liker å opptre på steder der kunsten ikke står så sterkt. Det er veldig givende å klovne for noen som kanskje ikke har foreldre, eller som er flyktninger. Jeg vil bare at de skal glemme den situasjonen de er i, akkurat den timen vi står på scenen, at vi sammen kan kjenne livsglede og håp. Det gir meg en slags mening, i denne litt absurde verdenen vi lever i.

Katja angrer ikke på karrierevalget sitt. Kjærligheten til klovnen sitter dypt, og hun mener at alle har noe å lære av den.

– Jeg har alltid kjent meg igjen i klovnen. Den er så naiv og åpen. Den skjuler ikke utilstrekkeligheten sin, slik som vi mennesker ofte er så flinke til. Den tør å vise at den er lei seg, og svak. Noen lar seg skremme av klovnen. Jeg tror det er fordi den er så ærlig, og det kan være skummelt å møte det hos seg selv.

Til høsten skal Katja ut på tur igjen. En ny forestilling er under produksjon, og den skal fremføres ved en rekke asylmottak i Trondheim og Nord-Norge.

– Det blir litt som å dra til Nepal, bare at det er i Norge. Man trenger jo ikke å reise så langt av gårde hver gang. Det er mange som ikke har det bra her hjemme også, som fort blir glemt.