Konjakten
Om en seks måneder lang søken etter å forene to liderskaper i en flaske.
13. mars: Våren har så vidt begynt å seire over vinterens kulde og mørke i Trondheim, og det er en sen kveld på Samfundet. Etter et lengre styremøte i Kafé- og serveringsgjengen (KSG) på Samfundet, setter kjøkkensjef Christopher Carivau og lagersjef Magnus Guntvedt Brevik seg i Daglighallen. Innerst i lokalet, i den røde sofaen, sitter en gammel kjenning fra gjengen deres. Det er Wenche Nilsen, som satte sin fot på Samfundet for første gang for over 30 år siden, og som nå jobber med eksterne arrangementer og kursing av gjengmedlemmer i Det runde røde.
– Jeg synes vi burde feire Samfundet med vår egen drikk. Nå har vi forsøkt med både øl og akevitt uten å lykkes. Men hva med en egen Husets konjakk til høstens hundreårs-jubileum, spør plutselig Christopher.
Wenche vil gjerne hjelpe. Etter 14 år i serveringsbransjen har hun stiftet bekjentskaper. Kanskje kan de være interesserte i å produsere den.
«Vi har fått en avtale med konjakkprodusenten Delamain», lyder meldingen fra Wenche.
Om nøyaktig 120 dager skal den sendes nordover på flasker med egen etikett. 2000 flasker er antallet. Et lite opplag. Desto mer eksklusivt. Noen vil kjøpe for å drikke. Enda flere vil kjøpe flasken for å ha som et samleobjekt. En gjenstand som leveres fra én generasjon til en annen.
RISIKOPROSJEKT. KGS-erne har ingen tid å miste. I tillegg til gamle gjengmedlemmer, involveres Lim og Fotogjengen. KSG`s jubileumskontakt Kaja Amundsen blir også med i forberedelsene. Og Daglighallen, som på denne tiden pusses opp, fungerer som kontor for de ukentlige møtene til KSG-erne. For når det satses høyt er planlegging viktig. Fallhøyden er stor.
– Anslagsvis vil Samfundet bruke 23 000 kroner på dette prosjektet. Det er unødvendig å si at det vil være innmari synd hvis det mislyktes, sier Wenche.
EN HISTORISK HENDELSE. På samme tid: 15 minutter øst for Cognac, langs den 381 kilometer lange og frodige elven la Charente ligger en liten by som heter Jarnac. Der sitter Delamains kjellermester Dominique Touteau bak en gammel trepult. På veggen til venstre, står rader av små glassflasker med ferdigdestillerte eau-de-vie. Livets vann, altså. Kjellermesteren henter fram ulike typer og blander dem. Å lage en blend til norske studenter som drikker lite konjakk har han aldri har gjort før. Men blenden blir omsider klar og legges på eiketønne. Her skal den lagres for å utvikle farge og sin egen karakteristikk.
– Og jeg som først tenkte at det var mulig å ordne konjakken i Trondheim, sier Kaja og ler.
22 august: Sommerferien har kommet, og gått. Det er mandag, og i morgendisen klokken 06.20 på Rygge flyplass slipper hjulene grepet om asfalten og vingene tar over. Konjakken venter.
BERUSENDE FØLELSER. Mellom en rekke hvite murhus, vendt mot en liten og trang gate har den svarte soppen Baudoinia compniacensis, som lever av konjakk, fordampet og lagt seg på bygningene der den lagres. De tre prosentene som forsvinner gjennom fordamping er ifølge historien «englenes andel», og gjør at det bor veldig lykkelige engler over Cognac og resten av konjakkområdet.
– De må da være drita fulle, spøker Christopher.
I motsetning til studentene i Det runde røde bråker ikke englene. Det er nemlig stille Jarnac, byen som har vært Delamains hjemsted siden 1824.
26 august: De siste dagene er flere konjakkprodusenter besøkt i byen Cognac, hvor KSG-erne har tilegnet seg god kunnskap hvordan man lager «det brune gullet». Klokken er 09.00 og de er klare for å møte sitt eget. Endelig stopper taxien i gaten la rue de Delamain. De fire nordmennene fikler med lommebøkene sine for å betale. Omsider takker sjåføren. De takker tilbake. Magnus åpner bildøren.
– Men dette må da være feil sted!
Christopher er enig.
– Ja, sammenliknet med de kommersielle konjakkprodusentene i Cognac er det i alle fall veldig anonymt, sier han.
Det kommer et stille nikk fra resten av reisefølget. Ifølge veibeskrivelsen Wenche har fått er det hus nummer «7». Plutselig henger skiltet på veggen.
Wenche åpner døren og leder an opp de smale trappene som fører opp til annen etasje. Sommerfuglene kiler i magen. Sannhetens øyeblikk nærmer seg.
– BONJOUR! En tilsynelatende ung mann dukker opp i det som likner en resepsjon fra forrige århundre. Med våkent blikk ønsker han velkommen. Det mørke, strie håret er godt stelt og den slanke kroppen er kledd i mørk dress. Håndtrykket er fast.
– Jeg vet ikke helt hva dere ventet dere. Men i dag er Delamain faktisk en av de få uavhengige og familiedrevne virksomhetene i Cognac-regionen, så det er jo ikke helt som hos de store produsentene i Cognac, forteller Olivier Jadeau.
Han er én av åtte ansatte som jobber for Delamain-huset. Og det er han, eksportmarkedsføreren, som har mailkorrespondert med Wenche siden mars.
– Kom, nå skal dere få smake hvordan konjakken forandrer smak og karakteristikk med årene.
I HALVT MØRKE. Rett over gaten for kontorbygget ligger et rom i halvt mørke. På de tykke bjelkene i taket har små dannelser med spindelvev samlet seg gjennom årene. Det er svalt der inne, hvor flere rader med gamle tønner ligger på rad, noen stablet oppå hverandre.
En sterk lukt av eik fyller neseborene og legger seg nesten som et lag på kroppen. Olivier deler ut glass, tar av proppen øverst på en stor eiketønne og slår den i siden.
– Dette er en ung blend fra 2009.
Forsiktig senker han reagensrøret, som henger i en tynn snor, ned i tønna. Det fargeløse innholdet skjenkes i glassene. Studentene lukter én gang og heller vesken tilbake.
– Den lukten som sitter igjen nå, den er lettere å gjenkjenne hva er. Men som dere kanskje kjenner er lukten av alkohol her ganske sterk.
Med en trehammer banker han proppen på plass, mens studentene rynker en smule på nesa. Olivier hadde rett.
– Dette er sterk sprit, for å si det sånn.
Jubileumsansvarlige Kaja og de andre beveger seg stadig lengre inn i lokalet, og lukter på eldre blender. Sansen er skjerpet. Neste tønne er fra 2002.
– Mmm, la meg se. Denne fargen er i alle fall mye mørkere, utbryter Kaja.
Alles neser er helt nede i glasset nå, mens de vipper på glasset. Hodene settes på skakke, for begge neseborene må brukes. Det ene lukter alltid litt mer enn det andre, nemlig.
– Ja, og sammenliknet med den første er spritlukten her byttet ut med pære, sier Christopher.
Alle puster helt ut for så å trekke pusten godt inn. De lukter og lukter. Men hvor er Samfundets konjakk?
ET KJÆRT MØTE. Innerst i hjørnet står store flasker i flettede kurver.
– Dette er biblioteket vårt. Disse konjakkene er lagret lenge nok, og nå brukes de som referanser når vi lager nye konjakker, forklarer Olivier.
Han ser en smule stolt ut.
– En gang ble jeg spurt om hvorfor vi ikke selger dem. Men man selger da ikke hjernen sin, spør han retorisk.
Med stort smil om munnen peker han på en flaske på øverste hylle. «1943» står det på den.
– Tenk at disse har sett krigens dager, og hørt lyden av pistolskudd, sier Christopher.
En annen flaske fra 1917 har fått navnet «Cognac de dame», en konjakk til ære for kvinnene som kjempet under krigen. Kaja peker på en ny flaske: 1847.
– Da var jeg hvert fall ikke påtenkt!
Studentene finner stadig eldre konjakk. Den ene overgår den andre, og det pekes i stor begeistring.
– Skal vi gå videre, spør Olivier og smiler lurt.
Studentene aner hva som venter.
For bare noen meter unna. Helt innerst i rommet, forbi en stor maskin i metall, mellom hundrevis av tønner markert med hvert sitt nummer, er denne merket med ni magiske bokstaver: SAMFUNDET.
DEN STORE PRØVEN.
– Ååååh, tenk at den er vår, utbryter Kaja og stryker over tønna med handflaten.
Med ett kjenner Wenche at pulsen øker. Ikke bare er hun redd for at studentene skal våge seg til å smake på konjakken, fordi det er uhøflig. Men tenk om Olivier sier de faktisk kan smake også liker de den ikke. Det er stille. Helt til Christopher drar opp telefonen.
– Dette må dokumenteres, sier han og knipser i vei.
Magnus ser med store øyne på tønna.
– Denne tønna er helt surrealistisk!
Nå skiller bare noen centimeter med murstein tønnene fra de sterke solstrålene som varmer bakken utenfor. 38 grader viser målestokken denne dagen, mens høsten snart lurer i Trondheim. 1. oktober skal konjakken avdukes på Samfundet.
Med en nedlagt jubileumskomité og den plutselige oppussingen av Lyche har veien vært humpete. Akkurat nå virker likevel alle forsinkelser og stress som en fjern virkelighet.
Med store øyne trekker de pusten dypt inn og lukter ned i glasset.
– Dere kan selvsagt få smake, sier Olivier.
Kaja, Magnus og Christopher setter glasset til leppene, og fyller munnhulen. De titter på hverandre, men sier ingenting. Og stillest av de alle er Wenche.
– Jeg var shitnervøs, forteller hun i etterkant.
Etter en liten stund bryter et tilfreds sukk ut.
– Mmmm, jeg tuller ikke! Denne er den beste konjakken jeg har smakt på hele turen!
Reisefølget er enstemmig. Og Wenche puster igjen. Magnus løfter glasset på ny.
– Når man lukter fra avstand kjenner jeg en svak duft av vanilje og kakao, mens når jeg lukter mer nedi glasset synes jeg den har mye fruktighet i seg, sier Magnus.
Kan det stemme?
– Det er slett ikke feil, og denne konjakkens karakteristikk er veldig typisk for Delamain-huset, forteller Olivier.
KONJAKTEN. 1. oktober: Det er lørdag, klokken er 17.50 og et nyoppusset Lyche fullsatt: Gamle panger og aktive medlemmer i kjole og hvitt. Olivier ønsker velkommen fra scenen. Under en svart duk på et høyt bord skjuler den seg. Han river duken av. Så: Flasken! En seks måneders lang jakt på Samfundets egne drikk er over. Gjestene klapper.
En liten gruppe medlemmer har godkjent konjakken. Om resten av Husfolket mener prosjektet er vellykket, det gjenstår å se.
