Korsfareren

– Nei, nå har jeg akkurat begynt i jobben som generalsekretær i Røde Kors, så jeg føler ikke det blir så veldig relevant å snakke om andre yrkesvalg nå.

VÅR TID med Røde Kors-generalen går mot slutten, og Børge Brende må haste videre til nye intervjuer og avtaler. Selv om den røde tråden i mannens liv helt fra tenårene av har vært nettopp politikken, er det nå først og fremst internasjonale problemstillinger av den humanitære sorten som opptar mannen.

En time tidligere, på ærverdige Palmehaven restaurant i Britannia Hotell, Trondheim:

DEN HALVFULLE RESTAURANTEN har en snittalder som trekkes kraftig ned av journalist og fotograf, forsåvidt også av intervjuobjektet og hans rådgiver. Taffelpianisten har dratt hjem. Børge Brende drikker den sukkerfrie colaen i lange drag, leer knapt på øyebrynet, og holder blikket fast. Det er lite fakter over mannen.

Han er tilbake i hjembyen i ulike ærend. Han har svigerforeldre, familie og dialekt som tilhører Trondheim. Barndoms år og oppvekst er mye sterkere minner fra tiden her enn politikken, ifølge ham selv.

– Livet er mye mer enn politikk, vet du.

På pen, avslepen trøndersk ber han om et smørbrød med roastbiff. Stabsjefen løper og henter.

NÅR HAN BLIR KONFRONTERT med sin tidlige politiske karriere lurer munnvikene seg opp i et byråkratisk smil.

– Det er en såpass god historie at jeg ikke har hjerte til å dementere den. Alderen blir lavere for hver gang jeg hører den. Men jeg var politisk aktiv tidlig, ja.

Et politisk talent, ble han kalt. En ung herremann som klarte å imponere på politisk grunnkurs hos Marvin Wiseth allerede som fjortenåring, i tiden de fleste henger på hjørnet og smugrøyker. I tidsånden frister det å «ta en Eia». Men han ønsker ikke å ta til orde for akkurat den debatten.

– Født sånn eller blitt sånn?

– At jeg har hatt et samfunnsengasjement, det tror jeg var avgjørende for veien jeg valgte. Fra jeg var liten av, har jeg alltid vært opptatt av samfunnsspørsmål. Men det bunner nok ut i en del tilfeldigheter også.

Og det skal det handle mye om i resten av intervjuet. Navnet forbindes nok først og fremst med politikk, type blå, for den gjengse nordmann. Men det ser Brende ingen grunn til å bry seg om.

– Det finnes mange grunner til at det ble Høyre. Og du finner sikkert mange sitater fra meg på akkurat det. Men nå er jeg ikke politiker lenger, og snakker gjerne om Røde Kors' internasjonale prosjekter, sier han.

Munnvikene lurer seg opp igjen.

Styrken til Røde Kors er den politiske uavhengigheten, understreker mannen som har vært opphengt i tunge politiske verv siden tenårene.

– Jeg tror ikke jeg hadde blitt spurt om å bli generalsekretær i Røde Kors rett fra mine politiske verv. Jeg kan jo fremdeles mene noe om saker Røde Kors brenner for, som integreringsdebatten, for eksempel.

Stabsjefen bryter inn.

– Varm kylling eller kald skinke?

Brende vil ha roastbiff.

HAN ØNSKER IKKE å betegne seg selv som Kunnskapsdepartementets svar på en drømmestudent, med flittige notater fra forlesninger og fast lesesalsplass. Studiene ble først og fremst et pliktløp.

– Jeg startet på siviløkonomstudiet på BI, og gikk der i to år før jeg ble leder i Unge Høyre. Da tok jeg en pause fra studiene, før jeg etterhvert gjorde om det hele til en bachelor på NTNU,

Han har aldri vært heltidsstudent.

– Men jeg har vært innom et par obligatoriske metodeforelesninger på historie. Jeg har vært på lesesalen, altså. Men riktignok mest i helgene.

Han holder seg rett i ryggen, med et fast blikk. Hendene i stoisk ro. Stabsjefen fikler med iphonen sin. Smørbrødene kommer på bordet, riktignok uten roastbiff.

DET BLÅSTE EN STORM fra Storbritannia i 2003, da han var miljøvernminister. En stilling han fikk som 35-åring, Bondevikregjeringens yngste, som ikke visste helt hva han gikk til, ifølge ham selv. Et helt atomkraftverk sørget for harde arbeidsoppgaver for ferskingen. De britiske myndighetene gikk med på å stoppe utslippene fra Sellafield, som truet med å fylle Norskehavet med radioaktivt avfall.

– Har Sellafieldepisoden pyntet på merkelappen Børge Brende?

– Når det var snakk om å forurense Norskehavet, hele veien til Barentshavet var det klart vi måtte gjøre noen grep, sier han, og snor seg elegant unna spørsmålet.

Veien fra politikken og de blå sletter var ikke linjalrett. Det ble tid til en u-sving innom Geneve og World Economic Forum (WEF), fra januar 2008 til juni 2009.

Stiftelsen i Genève samler hvert år rundt 2000 verdensledere til toppmøtet sitt, har også møtt kritikk fra antiglobaliseringsbevegelsen.

Har ikke mannen prestasjonsangst overhodet?

– Da jeg gikk inn i stillingen i WEF var jeg spent. Men jeg har jo ledet to forskjellige departementer over fire år, og det har gått sånn nogenlunde greit, bemerker han tørt.

At det kan være sterke drakamper i en organisasjon med delegater fra 60 forskjellige land og kulturer, er det ikke noen tvil om. Han ble likevel godt mottatt, og måtte ta noen runder med Klaus Schwab, sjefen sjøl, da han ville hjem igjen.

Mer ansvar ble tilbudt i WEF, men han foretok en helhetsvurdering. Familiemessig var Røde Kors drømmejobben som ventet, hjemme i Norge.

– Jeg liker å se raske resultater av det jeg jobber med, og det har jeg muligheten til i jobben jeg har nå, sier han.

Og nettopp denne jobben gjennomsyrer samtalen. Det humanitære engasjementet lurer seg inn overalt, i alle svar.

DEN SOM LESER Brendes tvitring og «personlige» blogg i håp om å finne private ytringer, kan nok bli en smule skuffet. Her er det faglige i full fokus, og Røde Kors-gemalen forteller om besøk hos lokallag fra Lofoten i nord til Mandal i sør, avbrutt av opphold i Haiti og jordskjelvrammede Chile. Han påstår å trives med dette aspektet ved jobben. Å jobbe som frivillig på «ferie for alle», med barn som ikke får ferietilbud. På brygga med en ung gutt, som badet i saltvann for første gang. Og for første gang oppleve at noen gjorde noe for ham fordi de ville, ikke fordi de fikk betalt for det.

– Det viser konkret hvor stor glede enkeltmennesker kan ha av de aktivitetene.

– Er det noe du angrer på at du ikke har gjort?

Han tenker seg om et par sekunder.

– De aller fleste går vel ikke gjennom livet uten å angre på noe de har gjort.

Kortene holdes tett til brystet. Han holder blikket fast i noen sekunder, uten å vike.

MAN SKULLE KANSKJE FORVENTE navn som Kåre Willoch eller navn med en lyseblå snert når man spør Brende om forbilder. Men, Mor Theresa?

– Det blir kanskje litt fromt, men mange nobelprisvinnere kan nevnes. Mor Theresas arbeid blant slumbarn i Calcutta, Nelson Mandelas kamp mot apartheid, Dalai Lama har jeg hatt gleden av å møte flere ganger.

Den røde linjen er der. I sin nåværende jobb har han mulighetene til å sitte med Taliban på den ene siden og pakistanske myndigheter på den andre, og trives godt med det. Det lukter av idealisme, og bærekraftig utvikling. Kanskje mest det sistnevnte. Og er det et sted det trengs akkurat nå, må det være Haiti.

– Det er mange glemte katastrofer, men Haiti skal ikke bli en av dem. Det er godt å se at politikerne tar dette på alvor.

Det kommer til å ta fem til ti år å gjenopprette Haiti, og Brende befinner seg der i skrivende stund. Adresseavisa har hjulpet han på veien mot å bli et trøndersk glansbilde, en reddende engel i katastrofens høyborg. Men det har kostet.

– Ingen kommer tilbake umerket fra noe sånt. Det var min første gang oppe i en naturkatastrofe bare dager etter den utbrøt, og det har gjort et varig inntrykk på meg. Hvilket stress det var å vente på fly med mat, medisiner og helsepersonell.

I mellomtiden suste privatflyene ned på landingsstripa i hovedstaden Port-Au-Prince.

– De flyene som lander, bør inneha det viktigste materiellet for å redde liv, ikke privatfly, sier han oppgitt.

PÅ SPØRSMÅL OM han har tid til å engasjere seg i andre ting ler han en høy, nesten skingrende latter. Den eneste han forærer oss på i løpet av timen.

– Jeg håper jo det, da.

Han prøver å være mest mulig med familien. Når han kan. Og de gjør helt vanlige ting, påstår han. Som å gå på ski, på kino og å være på fjellet. Og litteratur. Men Knausgård har han ikke begynt på. Den er foreløpig under vurdering. Følger han med politikken fra sidelinjen, nå som han ikke er midt oppe i det hele?

– Tja. jeg følger jo med i den norske samfunnsdebatten. Jeg har mest blikket for det som er viktige saker for Røde Kors i Norge.

PLUTSELIG ER DET bare fem minutter igjen. Stabsjefen fikler med iphonen. Smørbrødene er fortært. Fristelsen er for stor til å unngå. Vi må spørre.

– Blir det et comeback i politikken etter hvert?

– Nå har jeg ingen ambisjoner utover det å gjøre jobben min best mulig, men jeg har stor arbeidslyst, presiserer han.

Som om det skulle være noen tvil.