Kunnskapsnasjonen Norge?
Regjeringen hevder å lede Norge inn i en lysende kunnskapsalder. Samtidig forteller utdanningsinstitusjonene at grepet strammer seg om halsen.
Tekst: Lars Vingelsgård, Henrik Sigstad
13. oktober 2009 i Oslo. En fullsatt pressekonferanse. Alles øyne er rettet mot statsråd Tora Aasland, som stolt legger fram statsbudsjettet for forskning og høyere utdanning.
– Et absolutt godt budsjett, hevder hun.
Bevilgningene til forskning øker med 8 prosent, som betyr 1,7 milliarder. I tillegg opprettes 2 600 ekstra studieplasser.
– Dette er en viktig del av den visjonen vi har om kunnskapsnasjonen Norge, og om vårt bidrag til å styrke kunnskapen i verden, uttaler ministeren.
GRUNNMUREN FORVITRER. Dette glansbildet får seg et realt slag i ansiktet idet Dagsavisen 22. februar 2010 rapporterer om «Universiteter på sparebluss». Avisa kunne konkludere: Universitetene må gjennomføre store kutt i løpet av året eller planlegger det i årene som kommer. Det strammes inn på antall ansatte og fag og emner legges ned. Det blir mindre seminarundervisning, praksis og mindre penger settes av til forskning.
Samtidig griper rektorene i Oslo og Bergen til pennen og skriver en krass kronikk i Aftenposten om satsingen på høyere utdanning under tittelen «Grunnmuren forvitrer». De skriver at sektoren på mange måter står foran et veiskille, hvor ytterligere innsnevring av universitetenes handlingsrom vil føre sektoren inn i en rekke negative spiraler.
MANGLER FINANSIERING. Rør og gasskolonner skyter opp mot taket blant et kaos av mobile laboratorier, spaker og knotter. Rektor Torbjørn Digernes ved NTNU viser oss noe av den fremste teknologien for karbonfangst i verden. NTNU er utpekt til leder for en europeisk storsatsning på CO2-teknologi. Fem av femten laboratorier skal opprettes på Gløshaugen, blant annet her i kjemihallen. Men bygningen er gammel og utdatert.
CO2-laboratoriene er sagt å kunne spille en avgjørende rolle i å sikre verden en effektiv teknologi for karbonfangst og -lagring. I regjeringens tiltakspakke fra 2009 fikk prosjektet klarsignal og det ble bevilget 120 millioner kroner. Men over statsbudsjettet for 2010 kom det ikke noe mer til dette formålet. Prosjektet mangler videre finansiering.
– Jeg har en høne å plukke med Finansdepartementet. Det virker som om bygg for utdannings- og høyskolesektoren blir brukt til motkonjunkturpolitikk, og ikke basert på hva slags behov vi har, sier Digernes.
ET PARADOKS. Regjeringen har altså en uttalt offensiv om Norge som kunnskapsnasjon, likevel ser sektoren ut til å slite med å holde tritt.
– Hvordan kan dette paradokset forklares?
Dette var spørsmålet minister for forskning og høyere utdanning Tora Aasland stilte seg idet hun i fjor høst utnevnte det såkalte Handlingsromutvalget som leverte sin rapport nå i februar. Hvorfor var det slik at jo mer penger hun bevilget til forskning og høyere utdanning, jo mer klaget universitetene over for lite handlingsrom?
PÅ REKTORS KONTOR. Ifølge rektor Digernes er det ikke bare størrelsen på bevilgningene som er problemet:
– Bevilgningene blir detaljstyrt i altfor stor grad, mener han.
Vi sitter på kontoret hans på Gløshaugen og får tegnet opp NTNUs økonomisituasjon på bordet foran oss.
– Pengene legges i forskjellige skuffer, merket med formålet det skal gå til. Vi må kunne få lov til å flytte penger mellom skuffene. Rett som det er har vi ikke den fargen på pengene som den stipenditaten trenger for å gjennomføre prosjektet sitt, sier rektor.
Et annet problem han trekker fram er at oppgavene som følger med de øremerkede midlene ikke er fullfinansierte.
Rektor presiserer at NTNU, med unntak av under det såkalte hvileskjæret, har sluppet å gjennomføre konkrete kutt i henhold til de planrammene som er gitt fakultetene.
SPAREKNIVEN. På Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) har derimot livreima blitt strammet betydelig inn. Tre barnevernspedagogikkstudenter møter oss på folkebiblioteket i byen. På Leangen, hvor de egentlig holder til, er det kun 20 lesesalplasser som skal fordeles på flere hundre studenter.
– I fjor ble én av fem forelesningstimer tatt bort, sier tredjeårsstudent på barnevernspedagogikk Åse Angvik Danielsen.
De er oppgitte over at lærerne ikke får anledning til å formidle kunnskapen på en skikkelig måte.
– Det er en yrkesrettet utdanning vi går på. Tett oppfølging er kjempeviktig for at vi skal kunne gjøre en best mulig jobb i arbeidslivet, sier Danielsen.
Skuffelsene har vært mange for de tre studentene. «Sosialfagstudenter i team» er et av fagene som har blitt redusert til et minimum. Like før faget ble satt i gang dette semesteret fikk de vite at det ikke fantes ressurser til å gi tilbakemelding på oppgavene. Nå får de bare vite om de har bestått eller ikke.
– Det tar bort motivasjonen til å gjøre en bra jobb, sier Kristine Becke.
– Utdanningen vår har gått fra å være en heltidsutdanning til en deltidsutdanning. Vi har knapt undervisning fra ni til tolv på dagen, sier Torsteinsen.
Leder Eirik Uthus i Studentparlamentet ved HiST mener det er uheldig at mange tilbud ved skolen kun holder til betegnelsen «godt nok».
– Vi mangler studentassistenter og lønnsutgifter tar stadig mer av budsjettkaka. I tillegg er prosjekter lagt på is på grunn av innstramingen.
MAKTA I OSLO. Vi ringer til høyeste hold for å finne ut hva som er galt, og konfronterer minister for forskning og høyere utdanning Tora Aasland med utdanningsinstitusjonenes problemer. Statsråden mener at finansieringen er tilstrekkelig.
– I utgangspunktet er det nok grunnbevilgninger til at utdanningsinstitusjonene kan levere god kvalitet både på forskning og utdanning, sier hun.
Aasland presiserer at det ikke er snakk om en tilbakegang i grunnbevilgninger:
– Grunnbevilgningene har, med unntak av en midlertidig nedgang i 2007, alltid økt. Det er bare det at øremerkede midler til viktige områder, som stipendiater og studieplasser, har økt betraktelig mer, sier hun.
– Det viktige er at de faktiske forhold dokumenteres, slik at vi har et felles grunnlag å diskutere utfra, sier hun.
Aasland sier at rapporten peker på mange viktige problemer, men uttaler at institusjonene ikke har vært modige nok med å foreslå tiltak de selv kan utføre. Hun mener at de må slutte å kun klage på for lite bevilgninger.
– Det er lett å skylde på Kunnskapsdepartementet og stadig kreve mer penger. Men instiusjonene må også tørre å se på hvilke grep de selv kan ta, sier hun.
Aasland mener at det er mye å hente på hjemmebane, og at det blant annet har vært en unødvendig stor vekst i administrative stillinger.
Det siste er ikke rektor Digernes det spor enig i.
– Vi er en av de institusjonene som har færrest administrativt ansatte. NTNU ser heller muligheter for å bedre kvaliteten ved å styrke administrasjonen, sier han.
STUDENTENES STEMME. Leder i Norsk Studentunion Anne Karine Nymoen var studentenes stemme Handlingsromutvalget. Hun ser med bekymring på hvordan situasjonen kan bli når utdanningsbølgen snart skyller over oss i full styrke.
– Innen 2013 forventer Kunnskapsdepartementet en studentvekst på over 33 000 nye studenter. Det er viktig at det legges til rette for å ta imot disse studentene med høy nok kvalitet, sier hun.
– Anbefalingene i rapporten hjelper et stykke på vei, men for å få til et virkelig løft i sektoren trengs det større midler, da må det satses mer, sier studentlederen.
ALKYMI-LABEN. Vi traver gjennom gangene på kjemibygget med rektor Digernes, og stopper ved skiltet der det står «Alkymi-laben».
– Det er her vi lager gull av gråstein, spøker rektor.
Fram mot 2020 har NTNU som mål å være blant de én prosent beste breddeuniversitetene i verden, og blant de ti ledende teknisk-naturvitenskapelige universiteter i Europa. I tillegg skal det være i internasjonal toppklasse innen utvalgte fagområder.
Men ifølge Digernes er det ikke lett å omdanne midlene de får til akademisk gull:
– Vi har en utfordring i å forbedre kvaliteten vår om vi ikke får en styrket grunnfinansiering. Hvis NTNU skal være attraktivt som forskningssted for de beste forskerne i verden, trengs det å investeres mye i forskningutstyr og infrastruktur, forteller han.
Digernes åpner døra inn til laben som midlene fra regjeringens krisepakke ble brukt til. Den lyser mot oss i hvitt. En science fiction-lab av en annen verden.
Oppgradering av laben så langt har kostet 145 millioner. Topp internasjonal forskningsinfrastruktur koster.
– Det er ganske vanlig at en anerkjent vitenskapsmann som skal bygge opp en virksomhet må ha midler til forskningsutstyr for fem til ti millioner kroner. Vi rekrutterte en nederlender til senteret i hukommelsesbiologi på medisin. Han er en av de beste nevroanatomene som finnes, og vi investerte sju millioner kroner i utstyr, forteller Digernes.
DEN POLITISKE OPPOSISJONEN. Leder i Høyres Studentforening i Trondheim Stephen Ørmen Johnsen møter oss i Hangaren på Gløshaugen. Han er bekymret over framtiden i forsknings- og utdanningssektoren.
– Norske forskere har ikke de samme rammene og betingelsene som resten av Europa, sier han.
Johnsen mener at regjeringen er lite visjonære i sin satsing på kunnskap.
– Det er kanskje bare 20-30 år til vi må finne vårt nye levebrød. Vi har pengene til å gjøre dette nå, det er kun snakk om politisk vilje, sier Johnsen
Han hevder også at altfor mye politisk styrte og øremerkede midler hemmer sektoren.
– Sektoren er preget av såkalte slalåmforskere som løper fra den ene potten til den andre for å få midler, og dermed ikke får den nødvendige kontinuiteten i forskningen, sier han.
Johnsen mener at statsbudsjettet har lagt opp til mye forbruk, og lite investering i framtiden.
– Vi må selvfølgelig opprettholde velferdstaten, men er det riktig å bevilge mindre penger til forskning og høyere utdanning enn for eksempel barnehager, spør han.
Han mener at det er fare for at de gode tallene sektoren har levert i de siste kan svikte når sektoren stadig blir mer presset.
– Vi er ved et veiskille nå. Det vi gjør i dag legger grunnlaget for framtida, sier han.
DER DET ER VILJE. Rektoren ved et av landets fremste universiteter sitter på kontoret sitt, lar blikket gli utover mot fjorden og spør retorisk:
– Har Norge råd til å sakke akterut i verdens kunnskapskonkurranse, ved ikke å gjøre det store deler av resten av verden gjør – å løfte kunnskaps- og kompetansenivået?
Digernes strammer grepet om kaffekoppen og lar spørsmålet henge i lufta.
– Utdanningsinstitusjonene er offensive. Vi mener vi kan tilføre samfunnet verdier som vil gi betydelig verdiskapning i framtida, hvis det bare er vilje til å satse.
