Kunsten å engasjere

– Jeg vil gjerne fortelle om hvor grusom tilstanden er for Trondheim som kulturby.

Håkon Bleken har aldri vært redd for å bruke den sterke stemmen han er blitt tildelt. Over 80 år i hjembyen gir grunnlag for å kunne kritisere utviklingen.

– Innbyggerne må ha lite sans for kvalitet når det gjelder arkitektur og byplanlegging, for den er elendig. Trondheim er på mange måter en fin by, med tanke på det de ikke har ødelagt ennå, med nye varehus og kjøpesentre. Du ser jo hva som skjer nede ved havna, med det stygge hotellet som stenger sjøen ute, det er jo helt uhørt, sier Bleken og refererer til Petter Stordalens Clarion Hotell ved Pirterminalen.

– Og dette synes alle, men ingen gjør noe med det!

– Trist utvikling

Bleken drikker kaffe med fløte og spiser søt kake på kunstnerens jevnaldrede konditori Bristol i sentrum av Trondheim. Spørsmålene på blokka til studentavisas utsendte kan foreløpig ligge. Engasjementet for omgivelsene er fortsatt utømmelig hos den høyreiste samtidskunstneren.

«Nei, det sier jeg, ta bort Domkirka og studentene og det blir ingenting igjen av Trondheim».

Hvorfor er det slik?

– Det er nok litt i tiden, dette med kommersiell kapitalisme. Folk har fått mindre sans for hva for hva som er karakteristisk og vakkert. Kort sagt, folk har dårligere smak og for liten ærbødighet overfor gamle verdier, synes jeg.

Feide med kunstdirektøren

Perioden som ansatt ved Institutt for form og farge ved det som da het NTH på 1960-tallet ble avgjørende for Blekens utvikling. Sammen med kolleger ved høyskolen dannet han Gruppe 5, en kvintett som var blant drivkreftene i kunstmiljløet i Trondheim. Med banebrytende metoder innen kulltegninger og en gryende politisk interesse slo han igjennom i 1971 med Fragmenter fra et diktatur. I 2009 ble han på anbefaling fra Det kongelige norske hoff forfremmet fra ridder av 1. klasse til Kommandør av St. Olavs Orden. Han ser derimot ingen grunn til å trekke seg tilbake og hvile på laurbærene.

– Det var meget lovende takter i byen. Selve byen var i positiv vekst, men nå har den fullstendig stagnert, noe som gir utslag i groteske tilstander - som ved Kunstmuseet.

For fem årsiden åpnet Trondheim Kunstmuseum (TKM) avdeling Gråmølna ved Solsiden, som inneholder livsverket til to av det siste århundrets største norske kunstnere. Bleken og Inger Sitter donerte flere hundre verk til en verdi av 20 millioner kroner. Bleken mener at et vanstyre av Trondheim spm kulturby har gitt sitt tragiske utslag i behandligen av Gråmølna. Få besøkende og kun tolv åpningestimer i uka var grobunn for en kraftig feide mellom kunstneren og direktør Pontus Kyander ved Trondheim Kunstmuseum.

– Hvordan Gråmølna har blitt behandlet er så hårreisende at det nesten ikke er til å tro. Det eneste lyspunktet er at ordføreren som forsto hvilken type Kyander var, og at han etter hvert var nødt til å si opp. Det at jeg var en medvirkende årsak til hans avgang er jeg meget fornøyd med. Men da hadde han selvfølgelig klart å ødelegge museet på forhånd, og som nå ligger med brukket rygg.

Nå står TKM Gråmølna stengt til slutten av februar, samtidig som den svenske kunstdirektøren fratrer stillingen. Bleken er mildt sagt forbannet, men også såret over at det ikke blir noe av 85-årsjubileumet han ville ha med Inger Sitter, før han fleipete avslører kunstdirektørens utrop;

– Nå får jeg ikke stille ut en gang. Tenk deg, Kyander ble så forbannet da jeg brakte saken til pressen av han sa: «Nu skal inte en enda tavla av Håkon Bleken henga på mina vegger».

– Sensureres av Adresseavisen

Jeg har dessverre ikke satt meg inn i dette med direktøren ved Kunstmuseet...

– Nei, og det er dessverre noe som går igjen blant journalister, at de ikke setter seg inn i tingene. Det får meg til å tenke på Jens Bjørneboe, som sa at det er to ting som skal til for å bli journalist. Det første er at man ikke kan skrive, og at der andre er at de ikke vet hva man skriver om, og det har han rett i, sier Bleken, før han ler vennlig og gir den utskremte reporteren anledning til å humre bort den pinlige flausen.

Bleken poengterer med tung finger i bordet at begrepet gravende journalistikk ikke eksisterer i denne byen. Han retter skytset mot Adresseavisen.

– De sitter bare og refererer nyheter og låter. Dessuten er det blitt vanskeligere og vanskeligere å få si sin mening i Adresseavisen. Dersom du ikke har samme mening som avisa får du ikke publisere innlegg.

Er ikke Adresseavisen Midt-Norges frie stemme?

– Det står over lederen, Midt-Norges frie stemme, men det er ikke mye fri skal jeg si deg. Jeg har selv opplevd å bli sensurert, for så å bli stoppet, kort og godt, stadfester Bleken i det han nærmest slår i bordet.

Kort og godt.

Savner opprørere

Blekens kultur- og samfunnsengasjement gjør at han godt kan betraktes som en lokal opprører i son hjemby. Sammen med maleren Håkon Gullvåg aksjonerte han i 1998 for bevaring av arbeiderstrøket og friområdet Svartlamoen i Trondheim.

– Når noe irriterer meg nok er jeg villig til å gjøre litt for det. Det irriterer meg at myndighetene skal bestemme så mye. På Svartlamoen ville de rive ned alt og overlate til et bilverksted og så videre. Slikt irriterer meg, og i denne byen er det nok å irritere seg over. Her er det pinadø nok å ta av, repeterer Bleken.

I kjølvannet av aksjonen malte han en serie ekspressive bilder der han ironiserte over politikernes opportunisme og kortsyn.

– Det som skjedde med Svartlamoen var at kommunen ventet så lenge at vi rakk å male på veggen, og da torde de ikke gjøre noe. Det er vel den eneste kampen som er vunnet av slike ting her i byen, det var kjempemorsomt å jobbe med, sier Bleken og gliser bredt.

Har vi noen opprørere i dag?

– Selv blir jeg betraktet som en opprører her i byen, men det skal ikke mye til, humrer Bleken, før han alvorstynget lener seg over bordet og forteller om respekten han har for dagens internasjonale opprørere.

– Jeg tror at opprørerne har en stor misjon i våre dager. I Norge er det ikke særlig farlig heller akkurat, men det er det i utlandet. Der er det helt ufattelig at de tør. Tenk på personer som Edward Snowden, Julian Assange og disse folkene. Det er flotte folk, det. Hva de har risikert! Se for deg Bradley Manning som ble fengslet, og det han har i møte hver dag i årevis. Det er en så sørgelig verden. Så mye jævelskap at man nesten kreperer.

Det fruktbare 60-tallet

Bleken var ikke særlig politisk bevisst før han begynte med kulltegninger på 1960-tallet. En tid med mange opprørs bevegelser og krigen i Vietnam var med på å gjøre han politisk engasjert, noe som kom til uttrykk i kunstverkene. For Bleken var det en svært fruktbar tid. En tid som var mye bedre enn nå, i alle fall.

– Man skal ha fagfolk til å bestemme ting. Ikke slike demokratiske noksagter som ikke har peiling på noe som helst. Ikke et stygt ord om demokratiet, men hver ting på sin plass. Det vil alltid bero på den som velges og de menneskelige kvaliteter. Picasso sa: «Det viktigste er ikke hva man gjør, men hva man er». Det er godt sagt. Slik er det nødvendigvis for en kunstner også, for alt det du gjør er et selvportrett. Du ser hvem som har gjort det.

Skaper uttrykk i kaos

Siden sin debut i 1951 har han hatt en lang rekke separatutstillinger i landets viktigste gallerier, og er regnet som en av Norges største nålevende kunstnere innen blant annet grafikk, illustrasjoner, malerier og utsmykkinger. Man kan undre seg over hvor han henter inspirasjonen fra. Er det forskjell på hva som inspirerte deg før, og hva som inspirerer deg i dag?

– Egentlig ikke. Man lengter etter å skape orden i tingene, skape uttrykk i kaos. Jeg tror ikke en kunstner skiller seg ut fra en vitenskapsmann, for eksempel. Man famler etter løsninger og ting skjer under prosesser. Det er slik store oppdagelser blir gjort. Det er ikke fordi man leter, men plutselig så finner man en blindgate, og der er det ett eller annet. Arne Nordheim sa noe godt når det gjelder det der:

«I kunsten er det et spørsmål om gjenkjennelse. Og den edleste form for gjenkjennelse er å kjenne igjen noe man ikke har opplevd.»